Redigerer Frankfurtparlamentet (avsnitt)

==Frihandel==

Tradisjonelt sett hadde det vært tungvindt å drive handel på [[Rhinen]]. Denne elven var en naturlig transportåre i det vestlige Tyskland, men det var problematisk at alle bystater og små fyrstedømmer kunne kreve inn [[toll]] på egen hånd. Skulle man for eksempel føre en last fra [[Mannheim]] ut i [[Nordsjøen]] måtte man stoppe i hver minste lille by på veien og betale en separat tariff. Det ble fort flere titalls forskjellige tariffer som måtte betales før man kom frem til bestemmelsesstedet. Dette hemmet naturlig nok eksportindustrien. Det ble derfor vedtatt at alle tariffer måtte opphøre på elvehandel internt i Tyskland. Utenlandske skip skulle fortsatt kunne skattlegges.

Byene i nord hadde svært forskjellige interesser sammenlignet med de industrialiserte stedene i syd. Byer som [[Lübeck]], [[Szczecin|Stettin]], [[Gdańsk#Danzig|Danzig]], [[Königsberg]] og [[Klaipėda|Memel]] levde i stor grad av utenrikshandel, og var naturlig nok interessert i et enkelt regelverk med lave tollsatser. I syd var man mer interessert i en [[proteksjonisme|proteksjonistisk]] løsning som kunne beskytte industrien. Etter at forretningsmannen Arnold Duckwitz fra [[Bremen]] ble valgt til handelsminister i den midlertidige regjeringen tippet drakampen i kystbyenes favør. Den 16. desember 1848 fikk han flertallet med seg på at han skulle få vide fullmakter til å inngå handelsavtaler med [[Amerikas forente stater|De forente stater]], [[Belgia]], [[Frankrike]] og [[Nederland]].