Redigerer Frankerriket (avsnitt)

=== Muslimsk invasjon ===
[[File:Steuben - Bataille de Poitiers.png|thumb|''[[Slaget ved Poitiers]], oktober 732'', maleri av [[Charles de Steuben]], 1834–1837.<ref name=Soulie1855>Soulié, Eudore (1855): [https://books.google.ca/books?id=0jXoFSgoDMAC ''Notice des peintures et sculptures composant le musée impérial de Versailles''], Versailles, FRA: Montalant-Bougleux</ref><ref>Dette maleriet var lokalisert i [[Slottet i Versailles]] ved dens utgivelsedato. Høyde: 463 cm, bredde 542 cm. Første gang utstilt i [[Parissalongen|Salongen]] i 1838, jf. Soulié (1855).</ref>]]
[[Fil:Beaux-Arts de Carcassonne - Le dernier des Mérovingiens - Evariste-Vital Luminais -Joconde 04400000403.jpg|thumb|''Den siste merovinger'', maleri av Evariste-Vital Luminais, framstillingen av munkene som klipper håret på Kilderiks arving.]]

På 730-tallet begynte de muslimske araberne, som hadde erobret [[Den iberiske halvøy]]a, og i tillegg erobret [[Septimania]] i sørlige Frankrike, begynt å presse seg nordover og inn i sentral Frankerland og [[Loire]]dalen. Det var på denne tiden, ca. 736, at Maurontus, hertug av Provence, ba araberne komme ham til støtte i å bekjempe Karl Martell og frankerne. Imidlertid innså Karl Martell faren i å la araberne få fotfeste i Gallia, og invaderte Rhônedalen med sin bror Kildebrand og en hær av [[langobarder]]. Det var på grunn av denne alliansen mot araberne at Karl Martell ikke kunne gi støtte til pave [[Gregor III]] i hans kamp mot langobardene.<ref>Duffy, Eamon (2006): ''Saints & Sinners: A History of the Popes''. New Haven, Conn.: Yale University Press. ISBN 9780300115970, s. 68</ref>

I 732 eller 737, moderne historikere er usikre på datoen,<ref>Generelt antatt at det skjedde den 10. oktober 732</ref> marsjerte Karl Martell mot en arabisk hær mellom Poitiers og Tours og beseiret den i et slag som ble et historisk vannskille ved at [[slaget ved Poitiers]] snudde og hindret den videre arabiske framgangen nordover over Pyreneene. Vestlige historikere, fra [[Edward Gibbons]] og framover har sett på seieren som forhindret at Vest-Europa ble muslimsk, mens arabiske historikere først så på det som et katastrofalt nederlag, og deretter lot det stor grad forsvinne fra arabisk historieframstilling.<ref>[http://www.fordham.edu/halsall/source/732tours.html Arabs, Franks, and the Battle of Tours, 732: Three Accounts] {{Wayback|url=http://www.fordham.edu/halsall/source/732tours.html |date=20141011132606 }}, ''Medieval Sourcebook''</ref><ref>[http://www.ccds.charlotte.nc.us/History/Europe/05/culp/index.html The Battle of Tours] {{Wayback|url=http://www.ccds.charlotte.nc.us/History/Europe/05/culp/index.html |date=20060502042105 }}, History of Europe</ref> Karl Martells virkelige interesser lå dog i nordøst, hovedsakelig med sakserne, som han hadde presset tributter som de i århundrer hadde betalt til merovingerkongene.

Kongen i navnet, Teoderik IV, lot Karl Martell holde i forvaring slik at han ikke skulle opptre på egen hånd, først i klosteret i Notre-Dame-des-Chelles i nærheten av Paris, deretter i [[Château-Thierry]] i dagens franske departement [[Aisne (departement)|Aisne]]. Da han døde i 737 gadd ikke Karl Martell å utnevne en nye konge, og den frankiske tronen sto tom i sju år. Karl Martell, frankernes reelle hersker, døde i oktober 741, men kort tid før sin død delte han Frankerriket som om han var konge mellom sine to sønner ved sin første hustru, således marginaliserte sin yngre sønn Grifo som fikk kun en liten andel (og det er usikkert hva det var). Ettersom den frankiske tronen ikke var besatt var Karls sønner, [[Pipin den yngre]] og [[Karloman, sønn av Karl Martell|Karloman]], fortsatt kun rikshovmestre. [[Karolingerne]], som slekten kalles etter Karl Martell, hadde antatt den kongelig status og praksis, men ikke den kongelige tittel, fra merovingene. Delingen av kongeriket ga Austrasia, [[Alamannerne|Alemannia]], og [[Thüringen]] til Karloman, og Neustria, Provence, og Burgund til Pipin, Det er antydende om det faktiske selvstyret til hertugdømmene Aquitaine (under [[Hunoald]]) og Bayern (under [[Odilo av Bayern|Odilo]]) at disse områdene av Frankerriket ikke ble inkludert i delingen av ''regnum''.

De områdene som var utenfor deres kontroll var utålelige, og i 743 gikk Pipin til krig mot Odilo og tvang ham til å underkaste seg frankisk overherredømme. Karloman drev krig mot sakserne, og sammen beseiret de et opprør fra baskerne, ledet av Hunoald, og et annet opprør fra alamannerne.

Etter at Karl Martell ble gravlagt i [[klosterkirken Saint-Denis]] ved siden av de store merovingerkongene, brøt det øyeblikkelig ut konflikt mellom Pipin og Karloman på den ene siden, og deres misfornøyde halvbror Grifo på den andre siden. Selv om Karloman tok Grifo til fange og fengslet ham, må det ha vært en misnøye mellom Karloman og Pipin som fikk sistnevnte til løslate halvbroren mens Karloman var på pilegrimsreise til Roma. Kanskje i et forsøk på å nøytralisere sin brors ambisjoner, tok Karloman initiativet til å utnevne en ny konge, [[Kilderik III]], trukket fram fra et kloster i 743, og i kanskje en ukjent sønn av [[Kilderik II]].<ref>Wallace-Hadrill, J. M. (1962): ''The Long-Haired Kings'', London.</ref> Karloman var en kombinasjon av sterkt religiøs og hensynløs hersker, nådeløs mot virkelige og innbilte motstandere. I 746 samlet han et råd av adelsmenn blant alamannerne i Cannstatt ([[Stuttgart]]) og fikk deretter kanskje opptil tusenvis av dem henrettet for [[høyforræderi]].<ref>[http://alamanicus.com/muellheim-town-tour/746-blood-court-of-cannstatt.html 746 - Blood Court of Cannstatt] {{Wayback|url=http://alamanicus.com/muellheim-town-tour/746-blood-court-of-cannstatt.html |date=20160304070419 |df=iso }}, ''Alamanicus''</ref><ref>Sass, Robert (2015): [https://books.google.no/books?id=9sGrCQAAQBAJ&pg=PA50&lpg=PA50&dq=Blood+Court+of+Cannstatt&source=bl&ots=EbutKIvCH5&sig=GMWpzY40tEyYJqYc1VqJt5fhQoA&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwjeyq7oxcbLAhUCjXIKHSRFDgsQ6AEIIzAD#v=onepage&q=Blood%20Court%20of%20Cannstatt&f=false ''The Old Saxon Language and Heathenry''], Lulu.com, s. 50</ref> Det utryddet hele lederskapet i hertugdømmet og ble siden styrt av frankere. Allerede året etter, den 15. august 747, ga Karloman avkall på sin posisjon som ''majordomo'' og trakk seg tilbake til klosterlivet i italienske [[Monte Soratte]] etter å ha blitt [[Tonsur|kronraket]] i Roma av [[pave Sakarias]].<ref>Chisholm, Hugh, red. (1911): [https://en.wikisource.org/wiki/1911_Encyclopædia_Britannica/Carloman_(Frankish_princes) "Carloman (Frankish princes)"] i: ''Encyclopædia Britannica'', 11. utg., Cambridge University Press.</ref> Pipins posisjon var således ytterligere stabilisert og veien fram til å bli konge også i navnet lå åpen.