Redigerer Framekspedisjonen (avsnitt)

=== Ankomst og depot ===

Etter ankomst den 14. januar 1911, ble «Fram» fortøyd til [[Isdyne|isfoten]]{{Ref label|Note1|F|F}} av barrieren, og sammen med Nilsen, Prestrud og Stubberud foretok Amundsen en rekognosering for å utforske forholdene og finne en egnet leirsted. Etter at de hadde funnet et egnet leirsted, satte to av mennene opp ferdighytten mens de andre medlemmene av landgruppen fra 15. januar brakte hunder, utstyr og forsyninger i land med sleder. Antallet hunder hadde økt med 20 nye hvalper i løpet av turen fra Norge, og de hadde nå 116 hunder. 27. januar stod hytten ferdig, og sammen med den omkringliggende leiren ble den døpt «[[Framheim]]». Varene ble lagret i et depot 600&nbsp;meter unna, og inneholdt [[Seler|sel]]- og [[pingvin]]kjøtt som de hadde fått under jakt. 4. februar ankom [[«Terra Nova»]] på visitt under sin tilbakeferd fra [[McMurdo-sundet]], etter at hun ikke hadde kunnet anløpe sitt mål, [[King Edward VII Land]]. Hun brakte med seg nyheter om Scott, deriblant om hans motoriserte kjøretøy. Nyhetene påførte Amundsen bekymringer; inntil han var på polen var han ikke i stand til å vurdere sjansene deres godt.

Den 10. februar 1911 dro Amundsen, Prestrud, Johansen og Hanssen avgårde med tre sleder. Av mennene sprang én, som vanlig, foran den første sleden for å holde hundene på rett kurs. Han ble kontrollert av føreren av den første sleden ved hjelp av et kompass. Med atten hunder satte de kursen sørover for å utforske omgivelsene, teste utstyret og farten, og dels starte transporten av utstyr og forsyninger sørover. Den 14. februar nådde gruppen 80°&nbsp;S og lagret de medbragte forsyningene &ndash; et halvt tonn mat &ndash; i et depot. To dager senere returnerte de til Framheim, hvor «Fram» allerede hadde dratt. I løpet av ferden merket gruppen seg at barrieren var god og farbar, og under de rådende værforhold var forholdene enkelte steder sammenlignbare med vinterforholdene i Norge. Imidlertid ble det oppdaget flere svakheter i utstyret som nordmennene måtte fikse &ndash; de mest graverende allerede til neste tur, de mindre viktige i løpet av vinteren.<ref name="Huntford(2000)s292-93" />

Den 22. februar dro en ny gruppe avgårde for å legge ut nye depoter. Denne gangen ble alle mennene i landgruppen med, unntatt kokken Lindström, og de dro avgårde med syv sleder og 42&nbsp;hunder. 27. februar ble det tidligere opprettede depotet ved 80°&nbsp;S nådd, og 3. mars nådde de 81°&nbsp;S hvor et nytt depot med et halvt tonn med hundemat ble anlagt. Bjaaland, Hassel og Stubberud snudde her. Ved 82°&nbsp;S, som de nådde 8. mars, ble ytterligere 680&nbsp;kilo forsyninger lagret, spesielt hundemat. Her snudde gruppen om, selv om de i utgangspunktet ønsket å gå til 83°&nbsp;S. Sledene var imidlertid så overlastet og den lange ferden, den kommende vinteren og den [[Sastrugi|vanskelige overflaten]] med nysnø og sprekker slet ut hundene så mye at selv Amundsen måtte etterlate sleden sin da de tok til på tilbakeferden den 10. mars. Totalt åtte hunder døde på denne ferden, og åtte av Stubberuds hunder døde likke etter hjemkomsten, hovedsakelig på grunn av kulde ifølge Amundsen.<ref name="Amundsen(2003)s290" /> Blant mennene hersket det en ufred. Den 22. mars kom gruppen tilbake til Framheim.

Den 31. mars dro en gruppe på seks menn under ledelse av Johansen{{Ref label|Note1|G|G}} avgårde med seks sleder og 36 hunder &ndash; de returnerte 11. april. På denne siste ferden la de ut om lag {{formatnum:1200}}&nbsp;kilo selkjøtt ved 80°&nbsp;S, et depot som nå inneholdt mer enn to tonn med forsyninger.