Redigerer Folkevandringstiden (avsnitt)

=== Barbarene kommer ===
I flere år hadde romerne, i det som har blitt karakterisert som «ustabil likevekt», klart å holde germanerne ute, og sikre imperiets egne innbyggere den romerske freden. Det første varselet på at tidene endret seg kom i år [[162]], da germanerne klarte å trenge gjennom grensen og plyndre på romersk jord. De ble slått tilbake gjentatte ganger, men i [[167]] trengte en invasjon av flere stammer igjennom, og nådde helt fram til [[Adriaterhavet]]. Nok en gang ble de slått tilbake, og i [[172]] og året etter, førte [[Marcus Aurelius]] kampene over på germansk territorium (dagens [[Tsjekkia]] og [[Slovakia]]), med hensikt å fjerne problemet der det var. Det ble både kostbart og uoverkommelig. Etter at keiseren var død sluttet hans sønn en såkalt æreløs fred. 

På dette tidspunktet sloss de også i et stort og blodig slag i [[Danmark]], med krigere som kom langveisfra; fra sydlige [[Sverige]] og sørlige [[Norge]]. Presset mot den romerske nordgrensen stilnet ikke av, og i år [[260]] ble den brutt for alvor og store områder ved [[Rhinen]] og [[Donau]] gikk tapt for romerne. Det var bare takket være de germanske troppene, som den romerske hæren besto av, at romerne klarte å motstå presset ennå en tid.

Romerriket var ikke lenger sterkt og velfungerende. Mellom år [[235]] og [[285]] var det hele 26 keisere og kun én av dem døde en naturlig død. Om ikke riket ble herjet av germanske stammer ble det herjet av rikets egne legionærer. Sammenbruddet kom ved at de rikeste provinsene begynte å organisere sitt eget forsvar. Den rike handelsbyen [[Palmyra]] i [[Syria]] og [[Gallia]] oppkastet seg til selvstendige kongedømmer. Det galliske riket eksisterte fram til [[258]], da keiser [[Aurelian]] igjen klarte å gjenopprette rikets enhet for ennå en stund.