Redigerer Europas historie 1789–1914 (avsnitt)

===Italia blir fransk, Det tysk-romerske rike oppløses, Amerika oppgis (1800–1806)===
[[Fil:David_napoleon.jpg|miniatyr|[[Napoléon Bonaparte]] krysser Alpene for å gjenerobre Nord-Italia. {{Byline|[[Jacques-Louis David]]  (1748–1825)|type = Malt av}}]]
Russerne hadde trukket seg tilbake fra Sveits og Nord-Italia da Frankrike forsvant fra Egypt. Dermed var det bare Østerrike igjen i Nord-Italia. Napoléon dro igjen over Alpene og bekjempet Østerrike i [[slaget ved Marengo]] i juni 1800, og i februar året etter ble Østerrike nødt til å gå med på avtalen fra de forrige fredsforhandlinger. Dette betydde at Frankrike igjen fikk kontroll over Nord-Italia. I motsetning til under forrige invasjon ble nå hele Italia underlagt Napoléons kontroll. Nordvest-Italia ble del av Frankrike, mens Italia i nordøst ble til [[Napoleons italienske republikk|Den italienske republikk]]. Sør-Italia forble [[kongeriket Napoli]], men styrt av Napoléons allierte. Bare [[Lucca (provins)|Lucca]] forble selvstendig. Riktignok var Italia langt mindre åpen for ideer og påvirkning på politikken under Den italienske republikk enn i Den cisalpinske republikk, men likevel var Napoléon en fornyer som brakte med seg ideer om likhet for loven, like muligheter, stemmerett for alle menn og fjerning av aristokratiske rettigheter til mange av landene Frankrike la under seg.<ref name="Side 466, Greer, Lewis">Side 466, Greer, Lewis</ref>

I 1802 inngikk Frankrike også [[Fredstraktaten i Amiens|fred med Storbritannia]]. Selv om de allierte styrkene hadde stoppet Napoléon, hadde de i liten grad lyktes i å stå sammen. Med Frankrike borte var nå Russlands kontakt med Middelhavet ikke lenger hindret av Frankrikes dominans, men av Storbritannias. Østerrike ble tvunget til fred med Frankrike, og det medførte nå at også Storbritannia gjorde det. Av de tre allierte var bare Russland formelt i krig med Frankrike, men de gjorde lite. Napoléon var nå president i Den italienske republikk og i kort tid også leder i [[Den helvetiske republikk]] før den brøt ut i borgerkrig. Han var også involvert i reorganiseringen av Det tysk-romerske riket, om enn indirekte. Etter at Napoléon hadde utvidet Frankrike til Rhinen, måtte fyrster og hertuger som hadde mistet land kompenseres. I Det tysk-romerske rike var det i hovedsak kirkeområder som ble gitt til disse adelige. I tillegg bestakk tyske prinser med land Frankrike, slik at Napoléon skulle legge sin vekt bak dem. Dette medførte især at områder med store gullreserver som Preussen, [[Bayern]], [[Baden]] og [[Württemberg]] ble enda større på bekostning av mindre stater og kirkeområder. Det tysk-romerske riket var i oppløsning for egen maskin.<ref>Side 419, Palmer, Colton</ref>

Napoléons planer om å kontrollere deler av Amerika ble kortlivede. Hans folk fikk større problemer enn ventet. Opprørske eks-slaver på [[Haiti]] ledet av [[Toussaint L'Ouverture]] og [[Jean-Jacques Dessalines]] ga Frankrike store problemer. I tillegg oppstod utfordringer med den britiske marinen etter at Storbritannia erklærte Frankrike krig igjen i 1803. Napoléon oppga dermed sine ambisjoner i Amerika, solgte [[Louisiana-kjøpet|franske områder i Nord-Amerika]] og forlot Haiti. I 1804 erklærte han seg selv som keiser. Samme år ble [[Østerrikes historie (1804–1867)|Østerrike et selvstendig keiserdømme]] etter at det ble klart at Det tysk-romerske riket ikke ville vare.<ref name=":0">Side 82, Hobson</ref> Det nå selvstendige Østerrike allierte seg igjen med Storbritannia, Russland og Sverige. Russland var nå ledet av [[Aleksander I av Russland|Aleksander I]], en liberaler som hadde lært av sin farmor, Katarina den store. Aleksander I hadde fokus på å fungere som en megler og å bekjempe Det osmanske rike, og ble støttet av revolusjonære og liberale som var desillusjonert av Napoléon. Russland fikk £1&nbsp;250&nbsp;000 av Storbritannia for hver 100&nbsp;000 mann Russland stilte med.<ref>Side 419–420, Palmer, Colton</ref>

Frankrike trente på amfibiekrigføring slik at Storbritannia kunne erobres. En britisk flåtestyrke under [[Lord Nelson]] nedkjempet den fransk-spanske flåten i [[slaget ved Trafalgar]]. Dette markerte at britene dominerte på sjøen, en fransk invasjon av Storbritannia var umulig. Ellers fikk Nelsons seier liten betydning for den tredje koalisjonen, som ble bekjempet. Napoléon brukte landhæren for å bekjempe britenes allierte. Først slo han Østerrikes 50&nbsp;000 menn i [[Ulm-felttoget]] ved å få dem til å overgi seg tilnærmet uten kamp. Deretter bekjempet han Østerrike og Russland i [[slaget ved Austerlitz]]. Russland trakk troppene tilbake, mens Østerrike signerte en ny fredsavtale der de mistet Venezia til Frankrike, som ga det videre til den nyopprettede [[Napoleons italienske kongedømme|kongeriket Italia]]. Deretter skapte Napoléon [[storhertugdømmet Baden]], [[kongeriket Bayern]] og [[kongeriket Württemberg]]. Dette ble de facto oppløsningen av Det tysk-romerske riket,<ref name=":0" /> og de nye kongerikene i tillegg til flere andre ble med i [[Rhinforbundet]] etter press fra Napoléon.<ref>Side 420–21, Palmer, Colton</ref>