Redigerer Endurance-ekspedisjonen (avsnitt)

=== Reisen med «James Caird» ===
[[Fil:LaunchingTheJamesCaird2.jpg|thumb|250px|right|Sjøsetting av «James Caird» fra kysten av Elefantøya 24. april 1916.]]
[[Fil:InSightOfOurGoal-NearingSouthGeorgia.jpg|thumb|250px|right|«James Caird» nærmer seg Sør-Georgia]]
Elefantøya var et forferdelig sted å vente på unnsetning. Øya var svært ugjestmild med et goldt terreng som utelukkende besto av nakent fjell og snø og is. Til tross for relativt store forekomster av sel og pingviner langs øyas strandlinje, var det vanskelig for Shackletons mannskap å forutsi hvor lenge dyra ville oppholde seg der. Den antarktiske vinteren var i ferd med å få tak, og allerede de første dagene viste det beryktede været i [[Drakestredet]] muskler. Den kanskje største bekymringen var at øya var så langt unna ekspedisjonens planlagte rute – og ikke i nærheten av noen kjente skipsruter – at sannsynligheten for å oppdage et unnsetningsskip eller andre fartøyer virket svært liten. Shackleton mente derfor at det var nødvendig straks å reise for å finne hjelp. Det nærmeste bebodde fastland var sørspissen av Sør-Amerika og Falklandsøyene, men livbåten deres var ikke egnet til å passere Drakestredet. Shackleton kom til at han måtte tilbake til Sør-Georgia der det var bemannede hvalfangststasjoner, selv om det innebar en kryssing på 1300 kilometer i åpent hav i en av livbåtene.

Farvannet som Shackleton måtte krysse i den 23 fot store båten er kjent som en av de mest stormfulle havstrekninger på jorda. Shackleton skrev senere at stormene i området er nærmest ustanselige. Dagens værrapporter bekrefter at vindhastigheter på 60–70&nbsp;km/t forekommer i Drakestredet i gjennomsnitt 200 dager i året med dønninger på sju meter.<ref name="CapeHornTheTerrible">Venanzangeli, Paolo: [http://www.nautica.it/charter/capehorn.htm «Cape Horn the Terrible»] {{Wayback|url=http://www.nautica.it/charter/capehorn.htm |date=20110318091912 }}  ''Nautica Online''. Besøkt 17. april 2013.</ref> Sjømenn har ofte beskrevet større bølger i området og noen kilder rapporterer at bølgehøyder på 20 meter ikke er uvanlig.<ref name="CapeHornTheTerrible" /> Meteorologer forklarer at dette ekstreme været skyldes [[Corioliskraft|Coriolis-effekten]] ved disse breddegradene, som lengre sør fører til en kraftig vind i østlig retning rundt hele det antarktiske kontinentet. Mangelen på landmasser resulterer i en uhindret luftstrøm rundt kloden med en tilsvarende sterk havstrøm og trakteffekten fra [[Kapp Horn]], [[Antarktishalvøya]] og den grunne undervannstopografien resulterer i en forsterkning av disse forholdene i Drakestredet og videre østover i [[Scotiahavet]]. Dette er bare en bekreftelse på det som har vært kjent blant sjøfolk i århundrer.

Shackletons utgangspunkt fra Elefantøya i den sørlige utstrekningen av Drakestredet ved 61°, og hans bestemmelsessted ved 54°S, plasserte besetningen på «James Caird» midt i det farefulle området. Shackleton nektet å utruste «James Caird» for mer enn fire ukers seilas. Han visste at dersom de ikke hadde nådd land innen fire uker var det fordi de hadde forsvunnet på havet.

Shackleton dro av gårde med seks mann i den 22 fot lange livbåten «James Caird» 24. april 1916, mens 22 mann ble igjen på Elefantøya. Shackleton hadde valgt ut flere sjøfolk til å bli med på ferden til Sør-Georgia. Blant disse var Tim McCarthy og den erfarne offiseren og dekorerte oppdagelsesreisende [[Tom Crean]], men også John Vincent og skipstømmermannen Harry McNeish. Det var McNeish som hadde vært bråkmaker og som Shackleton tydeligvis ikke ønsket å la være igjen med resten av gruppen på Elefantøya. McNeish satte umiddelbart i gang med å bygge om den åpne livbåten ved å forhøye sidene, forsterke kjølen og bygge et improvisert dekk av tre og seilduk som han impregnerte med oljemaling og selblod.<ref name="Worsley_SBJ" /> Den utfordrende navigasjonsoppgaven betrodde han til [[Frank Worsley]]. Det var viktig å forsikre seg om at de fulgte rett kurs. De ville være så godt som fortapt dersom de ikke nådde målet sitt. Dårlige værforhold – stormfullt med tett skydekke og høye dønninger – gjorde oppgaven deres vanskelig, da observasjon av horisonten i forhold til sola eller månen var viktig. De var bare i stand til å foreta fire pålitelige observasjoner i løpet av den 1300 kilometer lange seilasen.

Etter fjorten dager fikk den utslitte besetningen øye på Sør-Georgia og var opprømte over at seilasen hadde lyktes. For å unngå en farefull ilandstigning i mørket bestemte de seg for vente til neste morgen med å gå inn til land. I løpet av natten blåste det imidlertid opp til orkans styrke<ref name="Worsley_SBJ">Worsley (1998)</ref> og besetningen kjempet mot uværet i ni nervepirrende timer før de neste kveld var i stand til å gå i land. Andre var ikke like heldige: Worsley skrev senere at et dampskip på 500 tonn på vei fra [[Buenos Aires]] til Sør-Georgia hadde forlist i den samme stormen og hele besetningen hadde omkommet.<ref name="Worsley_SBJ" />