Redigerer Embetsmannsstaten (avsnitt)

==== Bondeopprøret samler seg rundt Ueland (1839–1845) ====
[[Bilde:Ole Gabriel Ueland.jpg|miniatyr|venstre|[[Ole Gabriel Ueland]] ble den naturlige lederen for bøndene på Stortinget, og valgte en konfronterende stil.]]
I 1837 ble [[Formannskapsloven|formannskapslovene]] vedtatt. Dette sikret dermed lokalt selvstyre i større grad enn tidligere for bønder og andre i mindre sentralt beliggende strøk.<ref>Side 246-47, Jensen</ref> Valget i 1838 ble likevel et tilbakeslag for bondeopposisjonen på Stortinget. I en av de største skiftene i Norges parlamentariske historie ble to tredjedeler av Stortinget byttet ut, og i hovedsak gikk dette i embetsmennenes favør.<ref>Side 351, Sejersted</ref> I [[Liste over stortingsrepresentanter 1839–1841|oversikten over stortingsrepresentanter i perioden]] ser man at antall representanter oppført som «gaardbruker» var sunket fra 41 (og to aktive suppleanter) til tilsammen 29. Det gikk fremover for bøndene i 1842, men også da var de i opposisjon.

Ueland som leder kunne variere fra svært konservativ til veldig liberal. Han stemte imot oppmykning av de strenge reglene om religiøse samlinger, imot godkjennelse av sekter utover de «etablerte» sektene og imot jøders tilgang til Norge (se under). Han var også svært skeptisk til en mer human strafferett. Samtidig fikk han gode avtaler da ny handelslov og ny håndverkslov skulle diskuteres, fordi det kom bygder og bønder også til gode. Ueland ble utover 1840-årene en stadig sterkere leder for en stadig mer samlet bondegruppe på Stortinget. Han fokuserte særlig på lokalt selvstyre, og ville i så stor grad som mulig fjerne embetsmennenes innblanding. I noen grad, for eksempel da han tok til orde for å fjerne «enhver hindring for vor Industri», fikk han støtte i en liberal embetsstand.<ref>Side 254-256, Sejersted</ref>

Ueland gikk lenger, han stilte finansminister [[Jørgen Herman Vogt]] for riksrett. Grunnen var at han mente at regjeringen hadde forbigått Stortinget i noen provisoriske anordninger fra 1843 om toll på råjern og hadde nektet å etterkomme Stortingets vedtak i 1842 om nedsettelse av noen tolltjenestemenns prosenter av tollen. Den sistnevnte var i praksis en diskusjon om Stortinget kunne kontrollere embetsmenns lønninger. Vogt ble forsvart av [[Frederik Stang]], som lyktes å frikjenne Vogt på alle punkter. I tillegg til Frederik Stang, hadde også [[Anton Martin Schweigaard]] argumentert kraftig imot bøndenes retning. Stang kommenterte at Stortinget prøvde å tilrane seg makten som tilfalt kongen, altså regjeringsmakten, mens Schweigaard mente at man ville få 400 selvstyrte republikker.<ref>Side 357-58</ref> Schweigaard ble en politisk ledestjerne for den moderne embetsmannen, med kontakter i Europa og med interesse for mer moderne økonomisk tankegang.