Redigerer Den varme perioden i middelalderen (avsnitt)

=== Afrika ===
I årene mellom periodene 930–1070 og 1180–1350 var det redusert nedbør i Øst-Afrika, noe som førte til at [[Nilen]] hadde betydelig mindre vannføring enn normalt. Fra rundt 1150 kom det flere år med høy vannføring. I år med lite vann oppstod sultkatastrofer i regionen fra [[Egypt]] til [[Victoriasjøen]].<ref name="nash2016"/> I henhold til den arabiske historikeren [[al-Maqrīzī]] (1364–1442) oppstod det i årene 962–967 en ekstrem hungersnød som førte til kannibalisme. Den arabiske lærde Abd al-Latif al-Baghdadi (1162–1231) beretter om lite vann rundt år 1200 og påfølgende hungersnød i årene 1200–1202. Ifølge ham var det bare i [[Kairo]] flere enn {{nowrap|100 000}} mennesker som ble offer for matmangel.<ref name="hassan2007"/><ref name="hassan2011"/>

[[Fil:MapungubweHill.jpg|miniatyr|Høyden [[Mapungubwe]] hvor det i fra 1050 til 1270 var et bysenter.]]

Ved løpet av elven [[Limpopo (elv)|Limpopo]] utviklet det seg rundt år 1000 små høvdingseter. Dette var de første komplekse samfunn og urbane sentrene i Sør-Afrika. Overgang til et mer fuktig klima i denne semi-aride regionen fremmet denne utviklingen. I 1220 flyttet samfunnseliten sitt politiske sentrum til et nytt område i nærheten, kjent som [[Mapungubwe]]. Ved denne glidende overgangen oppstod en ny mentalitet: Ledelsen av staten hadde sannsynligvis en del av sin legitimitet på grunnlag av åndelig kontakt, og knapphet på regn kunne ha ført til opprør. Den sørafrikanske arkeologen Thomas Huffman hevdet at mangelen på regn hadde svekket ledernes makt og bidratt til å fragmentere staten. Staten Mapungubwe, som lå bak byen [[Store Zimbabwe]], hadde fra 1000-tallet utviklet seg til en regional stormakt, men falt senere tilbake.<ref name="hannaford2016"/><ref name="hannaford2014"/>