Redigerer Den gresk-italienske krig (avsnitt)

== Vinterkrigen ==
På julaften var Mussolini og hans svigersønn, utenriksminister grev Ciano i [[Venezia]], i det oppvarmete [[Palazzo Venezia|palasset]], mens det snødde ute. I godt humør på grunn av julen, kom Mussolini med en liten preken overfor Ciano, som alltid noterte de daglige begivenheter i sin dagbok: «Snøen og kulden er av det gode. På denne måten herdes våre døgenikter av noen menn og denne middelmådige rasen. En av de viktigste grunner jeg hadde for å dyrke ny skog i [[Appenninene]], var for å gjøre Italia kaldere og snørik.» Samtidig, over Otrantostredet fra Den italienske halvøya, led flere tusen italienerne under den samme snøen og kulden. Den italienske journalisten Mario Cervi hadde dokumentert hva vinterkrigen innbar:
{{sitat|Frostskader herjer blant mennene av den niende armé, som tilbrakte måneder på de høyeste fjeller, sov ute i det åpent uten skikkelig vinterklær, ofte i våte skyttergraver midt i søle og snø... Blant disse lidende soldatene som uten forstående grunner kjemper mot en fiende de ikke hater, begynte den fryktede plagen kjent som [[koldbrann]] eller «hvit død» å spre seg med illevarslende hastighet. Dens debut var smertefri. Beina over ankelen svulmet opp etter hvert som følelsene forsvant som det ble mørkere. Så begynte den forpinte reisen til overfylte feltsykehus, hjulpet av deres kamerater på grunn av mangel på bårer, og deretter ble ført opp på lastebiler, som forårsaket dem smerte ved hvert støt på de forferdelige veier til Valona, Durazzo eller Tirana, hvor de ventet på transport til Puglia.}}
Vinteren var så hard på de italienske tropper at det etter sigende frøs ihjel førti italienere daglig ved fronten. På de nakne og snørike fjelltopper på Pindus-fjellene i Epiros opplevde soldatene på begge sider en av de råeste vintrer på meget lenge i Balkan-halvøya. På de forblåste fjelltopper var det så kaldt – 15 til 20 minusgrader – at geværkamrene frøs fast, og så stormfullt at geværer ble feid ut over de iskalde skrentene. Som et tiltak mot været og de kalde forholdene gravde grekerne svære huler for å holde varmen. Der i disse huler pakket man seg inn i ulltepper og siden sov i klynger. Under en snøstorm var det så dårlig sikte og så vanskelig å orientere seg i, at en gresk infanterist minnes om hvordan man sloss: «Det var umulig å skille mellom venn og fiende før i siste øyeblikk, og da vant han som kastet håndgranaten først.»

Ingen av partene hadde sørget for at deres soldater skulle ha skikkelige klær eller fottøy, slik at forfrysning kalt «den hvite døden» med [[koldbrann]] ble etter hvert den verste fienden under krigen. Tusener av menn oppe i fjellkløftene merket ikke at de frøs før de mistet følelsen i oppsvulmede bein. Mange ble båret ned fra de snørike fjellene på ryggen til kamerater, mens andre stavret seg fram under store lidelser, ofte i dyp snø. Når de så var kommet fram til et feltsykehus, var beina ofte to eller tre ganger så store som normalt og hadde begynt å bli svart som et tegn på koldbrann. På den italienske siden er det offisielt erklært om 12.368 invaliderte som var tvunget til å gjennomgå [[amputasjon]]er på grunn av forfrysning. På den greske siden har det blitt innrømt at 25.000 var rammet av forfrysninger og deretter invalidert.

De greske soldatene under vinterkrigen var ekstra utsatt for de voldsomme påkjenninger i vinterkrigen, etter hvert som de trengte seg dypere inn i Albania kom de lengre bort fra deres forsyningsforråder i et meget vanskelige terreng. I visse fjellområder var det ikke mulig for transportdyr som muldyr å ha fotfeste, og soldatene måtte selv bære resten av forsyningene på ryggen til de fremskutte posisjoner. Maten de i begynnelsen hadde fått fra bøndene i Epiros, hadde tatt slutt, og man var nødt til å stole på deres forsyningstjeneste som var meget avhengige av tilgjengelighet på store mengder transportdyr. Vinteren og terrenget ble så anstrengende at opptil halvparten av muldyrene omkommet under krigen. De greske soldatene måtte livnærte seg på mindre rasjoner som til slutt besto ikke av annet enn brød og oliven. Den amerikanske reporteren Leland Stowe skrev at uniformene deres «virket to nummer for store for dem». De fleste soldatene mistet mye vekt, og mange steder var man nødt til å plyndre deres fiender for ammunisjon, våpen og næringsmidler.

Den årlige regnsesongen ved senhøsten i Hellas gjorde sjøen utenfor De joniske øyer meget røft, og oppe i fjellene ble elver og bekker oppsvulmet med flomvann, de få vegene gjennom området ble så gjørmete at det etter hvert ikke var mulig å kjøre tyngre kjøretøyer uten å senke ned i søle. Det var meget dårlig sikte for de italienske tropper på bakken under voldsom regn. Med vinterens ankomsten ble det verre, spesielt mellom fjellene og lavlandet i lite utbygde områder som var omgjorde til krigsområde for over en halv million stridende menn. Mens greskerne hadde mangel på forsyninger på grunn av de lange forsyningslinjer over vanskelig terreng, var den italienske forsyningstjenesten meget dårlig organisert i begynnelsen at det hadde oppstått skandaløse episoder. I en italiensk havneby hadde det hopet seg opp hele {{formatnum: 30000 }} transportdyr med kusk uten å bli overført til Albania ved et tidspunkt. Det var et behov for {{formatnum: 1750 }} lastebiler for den planlagte invasjonen i oktober, bare 107 stykker hadde kommet til Albania der de senere kjørt seg fast i vegene.