Redigerer Bodøsaken (avsnitt)

=== Avtalen ===

[[Fil:Poul-Christian-Holst.jpg|miniatyr|Fra norsk side var statssekretær, senere minister, [[Poul Christian Holst]] sentral i sluttfasen av Bodøsaken, det var han som forhandlet med smuglernes representant Francis Garden Denovan]]

Etter nok et sammensatt statsråd den 16. juni 1821, hvor saken igjen ble diskutert, ble den endelig avgjort i sammensatt statsråd den 19. juni med et ultimatum fra FitzGerald.<ref name="DetFrieNorge98"/> Kravet var stopp i rettsforfølgelse av Everth og andre, heving av beslag av varer, Denovan skulle straks motta 2500 pund og tollfrihet skulle gis for opp til {{formatnum:15500}} pund.<ref name="DetFrieNorge98"/> Kong Karl Johan ga etter for det britiske presset og bestemte at statssekretær Holst fra norsk side skulle undertegne en avtale som fulgte kravene angitt i FitzGeralds ultimatum.<ref name="DetFrieNorge99">Sverre Steen 1954, s. 99</ref> Den 21. juni 1821 undertegnet så statssekretær Poul Christian Holst på Norges vegne avtalen om oppgjøret med de engelske smuglerne og svindlerne, og fra britisk offisielt hold var strek satt.<ref name="DetFrieNorge99"/>

I et brev til baron Stierneld av 19. juni var utenriksminister von Engeström kritisk til Lord Strangfords befatning med saken, men hevdet at slik den utviklet seg, var Sveriges forhold til Storbritannia i fare.<ref>«Uten å ville gjøre lord Strangford urett, er det tillatt å tro at han like fra begynnelsen i høy grad har forgiftet sakens detaljer i de rapporter han sendte den britiske regjering, og særlig etter sin hjemkomst. Ved den vending saken senere tok, ble den mindre og mindre en erstatningssak for private og antok karakteren av en offentlig sak; og fra det øyeblikk måtte Sveriges politiske forbindelse med Storbritannia veie like meget som de erstatningskrevendes rettigheter», von Engeström til Stierneld, Sverre Steen 1954, s. 99</ref> Sverige hadde følgelig, slik von Engeström så det, ikke noe valg, men måtte godta Denovans krav. FitzGerald, som var britisk minister i Stockholm, sendte den 22. juni en rapport til utenriksminister Castlereagh,<ref name="BodoSaken82-84">Geoffrey Malcolm Gathorne-Hardy 1926, s. 82-84</ref> hvor han uttrykte tilfredshet med avtalen, selv om han mente at britene som var involvert, ikke hadde fått full kompensasjon, og han roste Denovan for hans måtehold.<ref name="BodoSaken82-84"/> FitzGerald beskrev hvordan kong Karl Johan måtte dekke kontantbeløpet til Denovan, da Norge ikke hadde midler, og han avsluttet med prinsipielle betraktninger om behovet for å markere at overgrep mot britiske borgere var uakseptabelt.<ref name="BodoSaken82-84"/>