Redigerer Baruch de Spinoza (avsnitt)

== En innflytelsesrik person ==
Spinoza er den største [[panteisme|panteisten]] blant filosofene i vesten. Selv om hans arbeide ble neglisjert i omtrent hundre år etter hans død, tok romantikerne det opp igjen og behandlet det med ærbødighet. Siden har Spinoza alltid hatt sine beundrere som særlig har lagt vekt på den religiøse holdningen ovenfor helheten, overfor alt som eksisterer.

Selv om Spinoza var den første store filosofen som fulgte Descartes, forkastet han den cartesiske dualismen, en avvisning som ikke ble vanlig før i det tjuende århundre.

Han var den første store filosofen som gjorde ytringsfriheten til et grunnleggende spørsmål, en generasjon før [[John Locke|Locke]]. Og hans distanserte, men likevel edle, nesten mystiske holdning til våre personlige problemers plass i den store helheten har vært til hjelp og trøst for mange som har befunnet seg i vanskeligheter.

Den store bredden i perspektivene har hatt betydning for mange mennesker. Det er mange filosofer som har beundret ham, som for eksempel [[Georg Wilhelm Friedrich Hegel|Hegel]], [[Arthur Schopenhauer|Schopenhauer]], [[Friedrich Nietzsche|Nietzsche]] og [[Bertrand Russell]]. Russell skrev om Spinoza at han var «den edleste og mest tiltalende av de store filosofene. Det finnes noen som har overgått ham intellektuelt, men etisk sett er han den største».

Det er ikke bare filosofer som har vært fascinert av ham, store tenkere på andre områder, som [[Sigmund Freud|Freud]] og [[Albert Einstein|Einstein]] og store kunstnere som [[Johann Wolfgang von Goethe|Goethe]] og [[George Eliot]]. Det er ikke bare i vestens filosofihistorie han har en sentral posisjon, han har også en betydelig plass i vestens kultur.

=== Også en omstridt skikkelse ===
Ettersom Spinoza som regel sa det han mente om kristen teologi, uansett hvor kontroversielt det var, ble han betraktet som den personifiserte ugudelighet av mange av sine samtidige. Spinoza har blant annet blitt kalt både «den største kristne» og «den største [[ateisme|ateisten]]».

Han hevdet at gud og naturen er to navn for den samme virkelighet, nemlig den usammensatte [[substans]]en som ligger under universet og som alle mindre [[entitet]]er bare er [[grammatisk modus|modus]] eller modifikasjoner av. Han hevdet at ''«Deus sive Natura»'' (Gud eller Naturen) er et vesen med uendelig mange egenskaper, og at utbredelse og tanke var to av disse.

Hans skildring av eksistensens natur kan sies å behandle de fysiske og mentale universene som to ulike og parallelle underunivers som verken overlapper eller samhandler med hverandre. Denne formuleringen er en historisk signifikant [[panpsykisme|panpsykisk]] løsning på kropp og sjel-problemet som er kjent som [[nøytral monisme]].

Spinoza var en gjennomgående [[determinisme|determinist]] som mente at absolutt alt som hender skjer som resultat av nødvendighet. For ham var menneskelig handling helt ut regelbunden, og frihet er å forstå at vi er regelbundne og å forstå hvorfor vi går fram som vi gjør. Frihet er altså ikke muligheten til å si «nei» til det som skjer med oss, men muligheten til å si «ja» og å fullt ut forstå hvorfor ting må skje på den måten.

Spinozas filosofi har mye til felles med [[stoikerne|stoisismen]], men han skilte seg skarpt ut fra stoikerne i en ting: Han avviste kategorisk deres ide om at fornuft kunne vinne over følelser. Tvert imot, hevdet han, kan en følelse bare overvinnes av en sterkere følelse. For ham stod det avgjørende skillet mellom aktive og passive følelser – der de aktive følelsene er de en rasjonelt sett forstår og de passive følelsene de en ikke rasjonelt forstår.