Redigerer Apostlenes gjerninger (avsnitt)

===Den hellige ånd===
Et viktig motiv i ''Acta'' er at Den hellige ånd spiller en vesentlig rolle. Historien om hvordan den blir gitt til disiplene på [[pinse]]dagen (Apg 2,1-13) er satt på en fremskutt plass. Den kommer umiddelbart etter at apostlene har valgt en erstatter for [[Judas]], og skjer i den jødiske pinsefesten. Denne ble feiret syv uker etter påskefesten. I senere jødedom ble festen feiret til minne om den gang Loven ble gitt til [[Moses]] på [[Sinai (fjell)|Sinai]], men det er også bevitnet at den kunne bli feiret som et minne om Guds [[pakt]] med [[Noa]] (''[[Jubileerboken]]'' 6,17). Sammenhengen mellom ildlignende tungene og språkunderet er tydeligere i den greske teksten enn i de norske oversettelsene, da ordet på gresk for [[språk]] og tunge er det samme.
{| class="toccolours" style="float: right; margin:0.5em 0 1em 1em; font-size: 85%; color:black; width:30em; max-width: 25%;" cellspacing="5"
| style="text-align: left;" |'''To syn på ''Apostlenes gjerninger'''''
[[Ernst Haenchen]]<ref>I Haenchen 1956</ref> (1914-1975) oppfatter ''Acta'' som fjernt fra de begivenheter som skildres. Forfatteren skildrer en fjern historie. Han ser på ''Acta'' først og fremst som et litterært verk som har en bestemt tendens og rolle å fylle i sin egen samtid. Han avviser at forfatteren var Paulus' ledsager, særlig fordi han mener at paulusbrevene og ''Acta'' opererer med ulike apostelbegrep. Hvilket problem var det så Lukas ville gi svar på ved å skrive ''Acta''? Haenchen tenker seg følgende: Hedningemisjonen hadde jødisk opprinnelse og var avhengig av å understreke denne for i det hele tatt å få anerkjennelse. Den jødiske opprinnelse var en historisk realitet man verken kunne eller ville se bort fra. Samtidig var realiteten i samtiden at størstedelen av jødene avviste kristendommen. De hedningekristne følte derfor en konflikt mellom historien og nåtiden. ''Acta'' skal da være skrevet for å forklare denne konflikten. Forklaringen Lukas gir er å fremstille jødenes samtidige holdning som resultat av et senere skifte. Derfor skildrer han at så mange jøder og andre som er knyttet til jødedommen omvender seg i den første tiden. Lukas ønsker å gi et positivt bilde av jødenes reaksjon i utgangspunktet. Historien i ''Acta'' har ifølge Haenchen et gjennomgående tema: Jødene vender seg bort fra forkynnelsen, og derfor vender misjonen seg mot hedningene. Dette kommer konkret til uttrykk under Paulus' misjonsreiser, der et gjennomgående trekk er at han først forkynner i [[synagoge]]n (Apg 13,46 i [[Antakya|Antiokia]] ved [[Pisidia]], 18,6 i [[Korint]] og 28,28 i [[Roma]]). Hedningemisjonen skildres dermed som basert på jødenes avvisning.

En nærmest motsatt tendens finner vi i [[Jacob Jervell]]s tolkning av ''Acta''.<ref>Se særlig Jervell 1998, men også tidligere arbeider av samme forfatter</ref> Jervell tolker masseomvendelsene av jøder i åpningen av ''Acta'' som et uttrykk for verkets grunntanke: Israels gjenopprettelse. Paulus representerer ikke noe brudd med den jødiske arv, tvert imot, han er så å si «den evige [[fariseere|fariséer]]».<ref>Jervell 1998, s.51</ref> Fra denne synsvinkelen leser Jervell historiene om samaritanenes omvendelse. Samaritanene representerer ikke noe første trinn på forkynnelsens vei «ut», de skal her oppfattes som jøder som nå føres tilbake, inn i det gjenopprettede Israel. (jfr. Lukas' interesse for samaritanene i for eksempel historien om den barmhjertige samaritan i Luk 10,30-35). På lignende måte er Kornelius og hans hus ikke først og fremst hedninger som omvender seg, men gudfryktige som allerede er tilknyttet Israel. Når Paulus tilsynelatende vender seg bort fra jødene under sine misjonsreiser, vender han seg ikke mot hedninger generelt, men mot grupper som allerede er knyttet til synagogen. Jervell oppfatter det slik at «rene hedninger»<ref>Jervell bruker selv dette uttrykket, i anførselstegn. Jervell 1998, s.451</ref> ikke omvender seg. Kun enkelte unntak finnes. Jervells tolkning av ''Acta'' må ses i sammenheng med hans bilde av den tidlige kristendom: Han tenker seg at jødekristne hadde en stor innflytelse i kirken, også etter tempelets ødeleggelse i år 70 e. Kr. «Jødene var den mektige minoritet».
|}

Enkelte forhold er verdt å legge merke til i forbindelse med pinseunderet:<br />
1. Forkynnelsen skjer på et menneskelig språk som blir forstått av flere av tilhørerne, nemlig de jødene som tidligere har bodd i fremmede land hvor disse språkene ble talt. Dette er et skille i forhold til [[tungetale]]n slik vi møter den hos Paulus. Hos Paulus er tungetalen i utgangspunktet uforståelig, og krever tolkning. Paulus sier i [[1. Korinterbrev]] at den som taler i tunger kan be om å få evnen til selv å tolke (1. Kor 14,13), og denne evnen til å tolke er en særskilt gave fra Gud. Den underliggende tanken hos Paulus er at tungetalen er et virkelig språk. Skildringen hos Lukas kan derfor ikke uten videre forbindes med tungetalen slik den er skildret hos Paulus: Hos Lukas behøves ingen tolker.<ref>Stendahl 1976, s.116-117 Den [[Sverige|svenske]] [[teolog]]en [[Krister Stendahl]] er en av dem som hevder at den urkristne tradisjonen i hovedsak kjente én form for tungetale, nemlig den [[ekstase|ekstatiske]], uforståelige tale som krevde tolkning. Stendahl tenker seg at Lukas har kjent denne tradisjonen, men omformet den til å bli et bilde på den forestående misjon. Dermed skal Lukas ha forstått det som opprinnelig ble oppfattet som et englespråk som et menneskelig språk.</ref>

2.Når Ånden blir gitt skjer dette som oppfyllelse av gammeltestamentlige [[profet]]ier. I talen av Peter som kommer rett etter språkunderet, blir dette oppfattet som en oppfyllelse av profeten [[Joel]]s ord «Jeg øser min Ånd over alle mennesker. Deres sønner og døtre skal tale profetiske ord». (Joel 2, 28) Åndens gjenkomst og den profetiske talen er hos Joel et tegn på endetiden.

3. Når Den hellige ånd blir gitt som [[ild]]lignende tunger skjer dette også som en oppfyllelse av døperen Johannes ord «Han skal døpe dere med Hellig Ånd og ild.» (Luk 3,16). Hendelsen på pinsedagen har derfor linjer bakover, ikke bare til Det gamle testamente, men også til Lukas' forrige bind.

Det er et viktig trekk i ''Acta'' at Den hellige ånd stadig er til stede som en som gir apostlene kraft og styrer handlingens utvikling. Ånden gjør Peter i stand til å holde sin tale for Det høye råd (Apg 4,8). Ånden har også en kraft til å straffe dem som krenker den ved å lyve for den noe man ser i historien om [[Ananias]] og [[Sapphira]] i Apg 5, 1-11. Den hellige ånd er også inspirasjon for profetisk tale, og det er den som inspirerer profeten [[Agabos]], da han forutsier at det vil bli hungersnød i hele verden (11, 27-28). Den kan uventet gripe inn og forandre menneskers planer, slik som det skjer med Paulus i 16,6, der Ånden hindrer Paulus i å forkynne mer i [[Asia]]. Den hellige ånd skildres også som den som står bak beslutningen på det såkalte apostelmøtet i Jerusalem (15,28).