Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

=====Stabilere forhold mellom Kina og de utenlandske makter===== 
Etter den andre runden med traktater var det storpolitiske forholdet mellom Keiserriket og Vesten relativt stabilt i nesten førti år. Det var imidlertid friksjoner, og kriser kom og gikk. I [[1875]]/[[1876|76]] førte [[Margary-affæren]] nesten til krig mot [[Storbritannia]], og i [[1879]] ble stridigheter mot [[Russland|russerne]] såvidt avverget. I [[1884]]-[[1885|85]] var det faktisk krig mot [[Frankrike]]. Kina tapte terreng og noen territorier til fremmede makter: [[Burma]] og [[Tonkin]] ble hhv. britisk og fransk, russerne sikret seg [[Primorsk kraj|trans-Ussuri-regionen]] og deler av [[Ili kasakhiske autonomiske prefektur|Ili]]. Vestlige kanonbåter patruljerte kystene og nedre [[Chang Jiang]]. I forhold til Japan tapte også Kina: Først tributtområdet [[Kongedømmet Ryukyu|Loo Choo-øyene]], og i 1895 [[Formosa]] og [[Pescadores|Pescadorene]]. Samme år mistet Kina det siste landet hadde igjen av innflytelse over [[Korea]].

Grunnet [[Chefoo-konvensjonen]] (1876) ble reiser i Kina sikrere, også for misjonærene, og nye kystbyer ble åpnet for utenlandsk bosetning. I de relativt stabile årene mellom 1860 og 1897 kunne protestantiske og katolske misjonærer etablere eller utbygge arbeid i stadig flere deler av landet. For katolikkene, som kunne bygge på århundrelang erfaring, innebar det en sterk vekst på gammel og ny misjonsmark. For protestantene, som hadde kortere fartstid, var dette fortsatt en pionerperiode. Selv om dette var relativt stabile år, kom det også tidvis til forfølgelser. Det var katolikkene som ble rammet.