Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

====..Frem til bokseropprøret (1860-1900)====
[[Fil:Guangzhou Church DSCN2550.jpg|thumb|Den katolske hovedkirken i [[Guangzhou]], kalt ''[[Steinhuskatedralen i Guangzhou|Steinhuskirken]]'', ble bygd mellom [[1863]] og [[1888]], og var inspirert av [[Sainte-Clotilde de Paris|Ste-Clotilde-basilikaen]] i [[Paris]].]]
=====Stabilere forhold mellom Kina og de utenlandske makter===== 
Etter den andre runden med traktater var det storpolitiske forholdet mellom Keiserriket og Vesten relativt stabilt i nesten førti år. Det var imidlertid friksjoner, og kriser kom og gikk. I [[1875]]/[[1876|76]] førte [[Margary-affæren]] nesten til krig mot [[Storbritannia]], og i [[1879]] ble stridigheter mot [[Russland|russerne]] såvidt avverget. I [[1884]]-[[1885|85]] var det faktisk krig mot [[Frankrike]]. Kina tapte terreng og noen territorier til fremmede makter: [[Burma]] og [[Tonkin]] ble hhv. britisk og fransk, russerne sikret seg [[Primorsk kraj|trans-Ussuri-regionen]] og deler av [[Ili kasakhiske autonomiske prefektur|Ili]]. Vestlige kanonbåter patruljerte kystene og nedre [[Chang Jiang]]. I forhold til Japan tapte også Kina: Først tributtområdet [[Kongedømmet Ryukyu|Loo Choo-øyene]], og i 1895 [[Formosa]] og [[Pescadores|Pescadorene]]. Samme år mistet Kina det siste landet hadde igjen av innflytelse over [[Korea]].

Grunnet [[Chefoo-konvensjonen]] (1876) ble reiser i Kina sikrere, også for misjonærene, og nye kystbyer ble åpnet for utenlandsk bosetning. I de relativt stabile årene mellom 1860 og 1897 kunne protestantiske og katolske misjonærer etablere eller utbygge arbeid i stadig flere deler av landet. For katolikkene, som kunne bygge på århundrelang erfaring, innebar det en sterk vekst på gammel og ny misjonsmark. For protestantene, som hadde kortere fartstid, var dette fortsatt en pionerperiode. Selv om dette var relativt stabile år, kom det også tidvis til forfølgelser. Det var katolikkene som ble rammet.

=====Tianjinmassakren 1870=====
[[Tianjinmassakren]] den [[21. juni]] [[1870]] var uten sammenligning det mest dramatiske angrepet på katolisismen etter opiumskrigene og før bokseropprøret. De endelige dødstall kom opp i 30-40 kinesiske katolikker og 21 utlendinger. Befolkningen i [[Tianjin]] hadde mange og tildels gode grunner for å mislike franskmennene, men i den folkelige fantasi var det mistanker mot [[vincentinerinnene]], en nonneorden som drev et hjem i byen for foreldreløse barn som ble det store fokus. Det løp rykter om at nonnene drepte barna, og at de fikk medhjelpere til å kidnappe barn som de så kjøpte.

Antikatolske mandariners forfatterskap spilte en viktig rolle for at slike rykter fikk grobunn. I lange tider hadde det kommet skrifter som understreket at kristendommen var uforenlig med kinesiske verdier. Mange hevdet at denne vestlige religion bare var en korrumpering av buddhismen, og ikke hadde noe av verdi å tilføre det konfucianske Kina. Denne polemikken fikk en skarpere brodd fra 1860, og landet ble oversvømmet av pamfletter som tok direkte sikte på å oppflamme følelsene.

Én av de traktatene var ''Bi xie ji shi'' («Fakta som avverger heresi»). Her ble det spilt på at det kinesiske uttrykket for katolisisme, «Den himmelske herres religion» , er lydlig likt «grynt fra den himmelske gris», ved at Jesus ble fremstilt som en gris. Teksten forteller at Jesus ble korsfestet fordi han forførte Judeas lederes hustruer og døtre, og til og med kongens konkubiner. På korset utstøtte han høye rop, ble forvandlet til en gris og døde. Det fortelles at de utenlandske misjonærer fjerner fostre og morkake fra gravide kvinner, klemmer øynene ut av konvertittene og bruker dem i [[alkymi]], og forfører kinesiske kvinner.

Selv om bakmennenes siktemål nok var generelt antivestlig, var det især den katolske kirke og katolikkene som ble rammet. I tiårsperioden 1860-1870 ble over 50 tilfeller av konkrete gjenstand for diplomatisk oppmerksomhet, men på lokalplan i landet kan det ha dreid seg om tusenvis av episoder. Den klart verste var i Tianjin: Nonnene som ble anklaget for overgrepene mot barnehjemsbarn fikk klærne revet av seg, ble voldtatt, fikk brystene skåret av og øynene gravd ut før de til slutt ble brent levende.<ref>Eric O. Hanson: ''Catholic politics in China and Korea'', Maryknoll: Orbis books, 1980, s. 32-33</ref><ref>Paul Cohen: ''China and Christianity: The Missionary Movement and the Growth of Chinese Antiforeignism, 1860-1870'', Cambridge: Harvard University Press, 1963, s. 229-261</ref>

Franske krav om reparasjoner førte til at 18 kinesere ble halshugd, 25 andre ble dømt til hardt straffearbeid ved grensen, og skadeserstatninger og reparasjoner på sammenlagt 492&nbsp;500 [[tael]].

=====Det franske protektoratet og Vatikanets motstand===== 
Som nevnt førte traktatene av 1844, 1858 og 1860 til at de katolske misjonærer og deres troende kom under fransk beskyttelse. Frankrikes motiv for dette protektoratet var neppe noen iver for kristentroen, men snarere prestisje og makt. Selv når Frankrike selv ble styrt av anti-kirkelige lover holdt man fast på protektoratet i Kina, og støttet misjonene meget mer iherdig enn Portugal hadde gjort i patronatstiden. 
{| class="wikitable" align="right" style="text-align:center; width:20%"
|+ ''Tabell med katolikker og prester i Kina (unntatt Hongkong og Macao) 1870-1910''<ref name="Dictionnaire d 1953, p. 716"/>
! År !! Katolikker !! Kinesiske prester !! Utenlandske prester   
|-
| 1870 || 383 941 || 243 || 301 
|-
| 1880 || 483 403 || 281 || 471 
|-
| 1890 || 568 628 || 371 || 626 
|-
| 1900 || 741 562? || 471 || 904 
|-
| 1910 || 1&nbsp;292&nbsp;287 || 667 || 1 402 
|-
|}
Protektoratet utstedte reisepass for misjonærer som dermed slapp å reise ''incognito'' i innlandet. Det franske påtrykket førte til at da Kina fornyet de keiserlige lover ''(Daqing lüli)'' i [[1870]], var alle dekreter som la restriksjoner på kristendommen fjernet<ref>Cordier: ''Histoire des relations de la Chine avec les puissances occidentales, 1860-1900'', bind 3, s. 326.</ref>, og når det skjedde overgrep i provinsene grep faktisk regjeringen inn slik at myndighetene i provinsene ikke forsømte seg, men grep inn.

I [[Beijing]] fikk den katolske biskop [[Joseph-Martial Mouly|Mouly]] i [[1861]] tilbake den gamle katolske kirkegård, og kirketomtene der de fire klassiske kirkene hadde stått: [[Nantang-kirken i Beijing|Sørkirken]] (den eneste som ennå var intakt), [[Beitang-kirken i Beijing|Nordkirken]], [[Xitang-kirken i Beijing|Vestkirken]] og [[Dongtang-kirken i Beijing|Østkirken]]. De tre siste kirkene stod gjenreiste hhv. i 1866, 1867 og 1884/1890 (ombygging ble nødvendig).<ref>William Devine: ''The Four Churches of Peking'', London / Tientsin 1930, s. 162-169</ref>

Frankrike så på sin protektoratsrolle som videreføring av en stolt historisk rolle som var vokst frem fra [[1500-tallet]] i forhold til de kristne i de overveiende muslimske områder i [[Levanten]].<ref>Eric O. Hanson: ''Catholic politics in China and Korea, '' Maryknoll: Orbis books 1980, s. 21</ref> På [[1800-tallet]] måtte kommunikasjonen mellom Pavestolen og [[Konstantinopel]], og mellom Pavestolen og [[Beijing]], løpe via [[Paris]].<ref>Robert Graham, S.J.: ''Vatican Diplomacy: A Study of Church and State on the International Plane,'' Princeton: Princeton University Press 1959, s. 86-87.</ref> Frankrike fastholdt på denne rolle trass i protester fra Vatikanet. Den rettslige basis for dette opplegget i forhold til Kina avledet franskmennene av Tianjin-traktatene (1858 og 1860) og [[Beijingkonvensjonen]] (1860). De franske misjonærer selv var for det meste varme tilhengere av protektoratet. Når andre land forsøkte å hevde lignende rolle overfor de sine, møtte de motstand fra Frankrike. Bare [[Russland]] hadde i første omgang en lignende rolle, men bare overfor sine egne. Slik måtte for eksempel biskopen av Macao be den franske legasjon om at en portugisisk misjonær som skulle til [[Hainan]] om at vedkommende fikk fransk pass (1876). Da den spanske minister i Beijing hadde prøvd å overta protektorrollen overfor spanske misjonærer i 1868, protesterte de og fikk beholde sine franske pass.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 311</ref>

I [[1880]] kontaktet [[Guangxu-keiseren]]s regime paven og sa at hans representant ville være hjertelig velkommen i Nanjing og ville få nyte diplomatisk rang ikke lavere enn de andre som var akkreditert til den kinesiske regjering. Mange forberedelser ble gjort, og Vatikanet bestemte seg også for hvem de skulle sende.<ref>Hyginus Eugenius Cardinale: ''The Holy See and the International Order'', Gerrards Cross: Colin Smythe 1976, s. 203-204</ref> Men det ble ikke noe av på grunn av de sterke franske protester om at dette ville krenke deres rettigheter og privilegier. Frankrike truet også med å hjemkalle sin ambassadør fra Roma, og hintet at man dessuten kunne fristille seg fra [[konkordat]]et mellom Paven og Frankrike, som var det eneste rettsinstrument som beskyttet de katolske ordenssamfunn mot tidens franske antiklerikalisme. Vatikanet lot da sitt kinainitiativ falle, men gjorde det klart at dette ikke innebar noen anerkjennelse av det franske protektoratet i Kina.<ref>Eric O. Hanson: ''Catholic politics in China and Korea, '' Maryknoll: Orbis books 1980, s. 22</ref><ref>Robert Graham, S.J.: ''Vatican Diplomacy: A Study of Church and State on the International Plane,'' Princeton: Princeton University Press 1959, s. 87-89.</ref>

Dette var ikke første gang det var diplomatiske kontakter mellom pave og keiser. Allerede [[Giovanni da Pian del Carpine]] var pavelig utsending (1246) til hoffet, og det innledet en rekke diplomatiske sendeferder frem til [[Yuan-dynastiet]]s undergang i [[1371]]. Matteo Ricci hadde status som pavelig utsending rundt år 1600, og det var ofte diplomatisk kontakt frem til [[1742]].<ref>Hyginus Eugenius Cardinale: ''The Holy See and the International Order'', Gerrards Cross: Colin Smythe 1976, s. 203</ref>

Det var flere ting som var bakvendt med det franske protektoratet fra 1880-årene og utover, i tillegg til at det brukt av fransk utenrikspolitikk for å fremme franske kolonialinteresser og til å stikke kjepper i hjulene for Pavestolens og Qing-dynastiets interesser for diplomatiske forbindelser og samarbeid. I Kina var protektoratet ivrig etter å hegne om de kristne misjonærers oppbygging av skolevesen, men hjemme i Frankrike innførte man i [[1882]] en [[Jules-Ferry-lovene|skolelov]] som (i tillegg til å gjøre grunnskolen obligatorisk) foreskrev en rent [[laïcité|laisistisk]] skoleundervisning, altså motarbeidet det kirkelige skolevesen. For ikke å snakke om i [[1905]] da nye lover gjorde hele det franske statsskikk laisistisk: Patronatet ble fortsatt håndhevet.

Et lignende inkongruens mellom hjemme og ute rådet i tysk politikk. Mens kansleren [[Otto von Bismarck]]s innenriks religionspolitikk lenge var preget av den sterkt antikatolske [[Kulturkampf]] (kulturkamp) som tvang en rekke presteordener som for eksempel de tyske [[Steylermisjonærene]] til å legge sitt hovedkvarter og sitt seminar til steder rett over grensen til [[Nederland]], var han fra [[1880-årene]] i sin kolonipolitikk svært oppsatt på å utøve et protektorat over de samme ordeneres misjonsarbeid i tyskdominerte deler av [[Shandong]] og i øvrige tyske kolonier som i [[Togo]]land.<ref>Karl Josef Rivinius, S.V.D.: ''Weltlicher Schutz und Mission: Das deutsche Protektorat über die katholische Mission von Süd-Shantung'', (Bonner Beiträge zur Kirchengeschichte, Bd. 14), Köln/Wien: Böhlau Verlag, 1987, s. 356''ff.''</ref>

=====Protestantisk misjon innover i landet og på Formosa=====
Med de siste traktatene ble dørene åpnet for de protestantiske misjonærer som ventet i traktatbyene til å trenge innover i landet. For det første ble antallet traktatsbyer forøket, og noen av de nye byene var elvebyer, som [[Hankou]], [[Jiujiang]] og [[Zhenjiang]]. Flere slike innlandsbyer ble lagt til fortløpende, helt frem til [[Qing-dynastiet]]s fall. For det andre ble det organisert misjonsarbeid for det øvrige innlandet. Viktigst i denne sammenheng ble den britiske misjonæren [[Hudson Taylor]], som i [[1865]] opprettet ''[[China Inland Mission]]''. I tillegg til det arbeidet som ble foretatt i egen regi, bidro selskapet til å utpeke og fordele nye misjonsområder til andre misjonsselskaper som fulgte deres eksempel.

Protestantene kom også i gang på Formosa i [[1860-årene]]; misjonen gikk trått i flere år, men skjøt så fart, med etablering av skoler og sykehus. En lokalt utbrudd av misjonshat i [[1868]] rammet både både katolikker og protestanter; mest dramatisk var det når de taiwanske angripere og skar ut og spiste en av de kinesiske kristnes hjerte, fordi de trodde at de dermed ville få del av hans mot.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 455, 461</ref>

Da de protestantiske misjoner avholdt sin første felles ''General Missionary Council'' i [[1877]] var det 473 misjonærer i Kina, nesten halvparten av dem kvinner. De mannlige misjonærer var raskt på vei til å bli mer tallrike enn de katolske utenlandske prester. Det største av de 29 misjonsselskapene var de amerikanske presbyterianernes, men ''China Inland Mission'' var allerede på annenplass.<ref>Samuel Hugh Moffett: A History of Christianity in Asia: 1500 - 1900, New York 2005, s. 472</ref> De satte evangeliseringen som absolutt førsteprioritet. Som den ledende misjonæren [[Griffith John]] (1831-1912) sa på rådsmøtet:

:''«Vi er her ikke for å utvikle landets ressurser eller fremme handelsforbindelser eller for bare å utvikle sivilisasjonen; men for å kjempe mot mørkets makter, frelse mennesker fra synden, og erobre Kina for Kristus»''.<ref>fra Moffett; han siterer fra ''Records of the General Conference of the Protestant Missionaries of China'', Shanghai 1877, s. 32-44</ref>

Men når det er sagt, var ikke brodden rettet mot sosial innsats som for eksempel helsevirksomhet (som man satte meget høyt), men snarere mot et formentlig interessesammenfall med vestlige politiske og økonomiske interesser. Den protestantiske misjon var også i ferd med å opparbeide seg en svært tallrik ekspertise på kinesisk kultur som tidligere bare var tilstede hos de få.<ref>Samuel Hugh Moffett: ''A History of Christianity in Asia: 1500 - 1900'', New York 2005, s. 473-474</ref>   
{| class="wikitable" align="left" style="text-align:center; width:24%"
|+ ''Tabell med protestantiske misjonsselskaper og misjonærer i Kina 1858-1889''<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 405-406</ref>
! År !! Misjons- selskaper !! Misjonærer !! Annet  
|-
| 1858 || 20 || 81  ||
|-
| 1864 || 24 || 189 ||
|-
| 1874 || ? || 436 || <small>48% amerikanere, 44,5% briter, 7,5% tyskere</small>
|-
| 1876 || 29 || 473 <small>(inkludert hustruer)</small> || 
|-
| 1889 || 41 || 1 296 <small>(inkl. 391 hustruer og 16 ugifte kvinner)</small> || <small>56,5% briter, 39,5% amerikanere, 4% øvrige Europa</small>
|-
|}
De protestantiske misjoner satset også stort på skoler, mange av dem fikk vokse seg opp til å bli ''college''r rundt eller etter århundreskiftet, og noen ble senere universiteter av amerikansk modell. Denne satsingen avtegnet tegnet seg særlig fra [[1880-årene]]. Disse skolene spilte også sin rolle ved å berede grunnen for overgangen fra et tilstivnet Qing-styre til en moderne republikk. Baptistmisjonæren [[Timothy Richard]] tok ledelsen for opprettelse av et universitet for provinsen [[Shanxi]], her var imidlertid det statlige engasjement og styreformen slik at det ikke ble et egentlig kristent universitet.<ref>Soothill: ''Timothy Richard of China'', London: Seeley Service, 1924, s. 253-258</ref> Det begynte på sett og vis i 1844: En skole de amerikanske presbyterianerne startet da i [[Ningbo]] vokste, flyttet, og utviklet seg til «[[Hangchow Christian University]]». Andre lignende historier gjelder «[[Fukien Christian University]]» (Fuzhou 1915), «[[Ginling College]]» (Nanjing 1915), «[[Huachung Christian University]]» (Wuchang 1924), «[[Hwa Nan College]]» (Fuzhou), «[[Lingnan University]]» (Guangzhou), «[[Methodist Nanking University]]»,  «[[St. John's University (Shanghai)|St. John's University]] (Shanghai)», «[[Shanghai University]]» (1906), «[[Shantung Protestant University (Cheeloo)]]» (1904, etter hvert i [[Jinan]]), «[[Soochow University]]» (1911) «[[West China Union University]]» (1910, etter hvert i Chengdu) og «[[Yenching University]]» (Beijing 1919).
 
For noen misjonærer var sinifiseringen av misjonen et sentralt anliggende. Den amerikanske hollandsk-reformerte [[John Van Nest Talmage]] ba allerede i [[1856]] om å få organisere et ''«classis»'' (presbyterat eller forstanderskap) bestående av kinesere. Det fikk han ikke lov til av sine arbeidsgivere i hjemlandet, noe som opprørte ham - og han gjorde det til slutt likevel.<ref>Samuel Hugh Moffett: ''A History of Christianity in Asia: 1500 - 1900'',  New York 2005, s. 481-82</ref>  Det var et viktig skritt, men det fikk ikke de store ringvirkninger.

Det oppsto også noen protestantiske misjonsforetak ledet av kinesiske pastorer. Et interessant eksempel er [[Xi Shengmo|pastor Xi]] (Hsi), en tidligere opiumsavhengig og tilhenger av den daoistiske sekten ''Den gylne pilles religion''. Kurert fra sin opiumsavhengighet og omvendt til kristen tro fikk han særlig i [[1880-årene|1880-]] og [[1890-årene]] en meget sterk tilstrømning i og rundt det sultherjede Shanxi, ikke minst blant opiumsavhengige og drukkenbolter.<ref>Nat Brandt: ''Massacre in Shansi'', Syracuse: Syracuse University Press, 1994, 48-48</ref><ref>Alvyn J. Austin: ''China's Millions: The China Inland Mission and the Late Qing Dynasty, 1832-1905'', Grand Rapids MI/Cambridge UK: Eerdmans, 2007, s. xxi-xxii</ref>  De to første norske kinamisjonærer, [[frikirken|frikirke]]lutheranerne [[Anna Sofie Jakobsen]] og [[Sofie Reuter]] fra [[Christianssand]] og utsendt av China Inland Mission, havnet i det engelske misjonærmiljøet som bygde seg opp i utkanten av pastor Xis arbeide.

Også andre nordmenn reiste ut gjennom China Inland Mission, som for eksempel brødrene [[Ole Næstegaard|Ole]] og [[Ole S. Næstegaard]].

De første norske misjonærer som stod i norske misjonsselskapers tjeneste kom i helt på tampen av det 19. århundre. Aller først var [[Det norsk-lutherske Kinamissionsforbund]], grunnlagt [[1891]]. De første misjonærene kom til det som skulle bli deres misjonsmark, områdene rundt [[Laohekou]] i [[Hebei]], i [[1894]]. Området ble valgt særlig fordi ingen annen protestantisk misjonsorganisasjon virket der. Etter hvert utvidet de virksomheten slik at det også rakk inn i de sørvestlige deler av naboprovinsen [[Henan]] i nord. Misjonens første menighet ble organisert i [[1898]]. I [[1900]], samme år da [[Bokseropprøret]] flammet opp, sendte [[Det norske misjonsforbund|Det Norske Missionsforbund]] sine første misjonærer. En rekke norskfødte og norsktalende misjonærer også kommet til Kina i det samme tiåret, utsendt av norsk-lutherske misjonsselskaper i [[Minnesota]] i deres nye hjemland USA.<ref>Rolf Arthur Syrdal: ''American Lutheran Missionary Work in China'', doktoravhandling, Drew University, 1942</ref>

=====..Bokseropprøret og de kristne (1899-1900)=====

:''(Utdypende artikkel: [[Bokseropprøret]])''

[[Fil:Empress_Dowager_Cixi_(c._1890).png|thumb|Enkekeiserinne [[Cixi]], 1835-1908.]]
Sent [[1899]] kom meldinger om bander og hemmelige selskap som gikk løs på vestens mennesker og kristne kinesere. En av de første og viktigste av dem som gjorde seg bemerket fikk av de vestlige navnet ''bokserne'' (navnet ''Yìhétuán'' betyr omtrent ''de i rettskaffenhet forente nevekjempere'', noen av gruppene drev trening som kan minne om [[Tai Chi]], og et av de mange bannere som ble ført hadde en rød knyttneve). Det dreide seg om en utvikling av de samme bevegelser som stod bak misjonærmassakrene i [[1895]]. Utbruddet i 1899 kom i [[Shandong]], men spredte seg raskt til omliggende provinser, særlig vestover til [[Shanxi]] og nordover til [[Zhili]] med [[Beijing]] og [[Tianjin]].

Bakgrunnen for opprøret var svært sammensatt. Blant faktorene som gjorde seg gjeldende var det en rekke som ikke hadde noe direkte med misjonen å gjøre, men det var også en del forargelse over rettstvister med misjonærer som på grunn av rettsprivilegier noen ganger kunne føres etter utenlandsk rett. Det var også irritasjon over misjonenes erverv av eiendom i landets indre, en del misjonærers forbud mot mange gamle kinesiske ordninger og skikker, og mot de kristne som sluttet seg til det som mange kinesere oppfattet som en  samfunnsdestabiliserende lære. Utlendingers, deriblant taktløse misjonærers, reelle eller innbilte krenkelser av kinesiske fornemmelser var også en faktor. Mange tok anstøt av kristne skikker som de som regel ikke forstod, men misforstod eller propagandisk fortegnet på det groveste.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 502</ref> 
[[Fil:Boxerspamphlet.png|thumb|left|En bokserpamflett som går hardt ut mot kristne.]]
Med statskuppet i 1898, da enkekeiserinnen [[Cixi]] arresterte sin nevø, den unge keiseren [[Guangxu-keiseren|Guangxu]], fant bokserne anledning til å forfølge de kinesiske katolikkene, som de hatet spesielt, og de satte derfor i gang en kampanje for å utrydde dem. Noen høyere tjenestemenn bestemte seg for å benytte seg av oppstanden og samtidig kanalisere voldsomhetene bort fra regjeringen ved å oppmuntre til massakre på europeere og kinesiske konvertitter til kristendommen. Selv om enkekeiserinnen ikke offisielt støttet bokserne, var de på linje med hennes ønske om å rense nasjonen for uønskede utlendinger, og hun stilte seg skamløst bak dem mens det så ut som om de ville vinne, men hun distanserte seg raskt fra dem da de tapte.<ref name="ReferenceD">[http://www.katolsk.no/biografi/bokser56.htm] Martyrbiografi på katolsk.no, kompilert av Per Einar Odden. Nettsted besøkt 10. september 2007</ref>

Massakrene begynte vinteren 1899-1900. Det som er kjent som Bokseropprøret brøt ut i provinsen Shandong, og spredte seg raskt til Mandsjuria, Shanxi, Jilin, Mongolia og Hunan. Det ble utstedt et edikt mot misjonærene den [[1. juni]] [[1900]].  Det keiserlige edikt ble fulgt opp av en rekke dekreter som støttet opp om forfølgelsene, utstedt av visekongen Yu Xian.<ref name="ReferenceD"/>

Selv om opprørerne var generelt antivestlige, var de altså i særlig grad antikristne, og det er klart at den kristne tro var et selvstendig hatobjekt, ikke kun en følgevirkning.<ref>Pierre Xavier Mertens S.J.: ''The Yellow River runs Red: A story of Modern Chinese Martyrs'', London 1939</ref> De fleste dødsofre var kinesiske kristne (mest katolikker; dem var det flest av også, for provinsen [[Zhili]] var et hovedområde for kinesisk katolisisme). Det gikk også svært hardt ut over utenlandske misjonærer. ''China Inland Mission'' og ''Christian Mission Alliance'' mistet flest folk blant de protestantiske misjonsselskap, med særlig mange misjonærdrap i [[Baoding]] (Zhili) og [[Taiyuan]] (Shanxi).<ref>Samuel Hugh Moffett: ''A History of Christianity in Asia: 1500 - 1900'',  New York 2005, s. 484-486</ref>  Historiske kildeskrifter viser hinsides all tvil at det var et rent anti-kristent hat som drev «bokserne» til å slakte ned de kinesere som var blitt kristne.
 
[[Fil:Xishiku church01.jpg|thumb|right|[[Beitang-kirken i Beijing|Nordkirken i Beijing]], som lå inne i et muromgitt «katolsk bykvartal», var gjenstand for langvarig beleiring av bokserne. Den var den eneste katolske kirken i Beijing som ikke ble ødelagt av bokserne.]]
I hvilken grad opprøret også var anti-mandsjuisk, krever et mer nyansert svar. På den ene tiden var mange opprørere fiendtlig til Qing-dynastiet, som tross alt ble betraktet som utenlandsk, for dets korrupsjon og manglende kraft til å motstå utenlandske makters virksomhet, men samtidig fikk opprørerne tidlig underhåndsoppmuntring og -støtte fra regionale og sentrale Qing-myndigheter, og under beleiringen av den katolske [[Beitang-kirken i Beijing|Nordkirken i Beijing]] fikk Qing-styrkene fra hoffet tillatelse og oppfordring til å støtte og direkte delta i fremstøtene.<ref>William Devine: ''The Four Churches of Peking'', London / Tientsin 1930, s. 193</ref>

Under opprøret ble minst 48 katolske misjonærer og ca. 30&nbsp;000 kinesiske katolikker drept. I Shandong ble over 200 misjonsstasjoner ødelagt og over 10&nbsp;000 kristne fordrevet. Protestantenes tap var 186 misjonærer (medregnet 53 misjonærbarn) og 1&nbsp;912 kinesiske protestanter.<ref>Samuel Hugh Moffett: ''A History of Christianity in Asia: 1500 - 1900'',  New York 2005, s. 486</ref> 222 kinesiske [[ortodoks]]e kristne ble også myrdet.  
{| class="wikitable" align="left" style="text-align:center; width:23%"
|+ ''Utenlandske protestantiske misjonærer med barn drept under bokseropprøret, etter misjonsselskap''<ref>Thorstein Himle: ''Guds Veje Med et gjenstridig Folk: En historisk Beretning'', Red Wing, Minnesota: Kinamissionsbestyrelsen, 1902, s. 253</ref>
! Gruppe !! Voksne !! Barn !! Sum   
|-
| <small>[[China Inland Mission]]</small> || <small>58</small> || <small>20</small> || <small>78</small>
|-
| <small>Christian and Mission Alliances</small> || <small>21</small> || <small>15</small> || <small>36</small>   
|-
| <small>American Board</small> || <small>13</small> || <small>5</small> || <small>18</small>   
|-
| <small>English Baptist Mission</small> || <small>13</small> || <small>3</small> || <small>16</small>   
|-
| <small>Sheoyang Mission</small> || <small>11</small> || <small>2</small> || <small>13</small>   
|-
| <small>American Presbyterian</small> || <small>5</small> || <small>3</small> || <small>8</small>
|-
| <small>Skand. Alliance Mongolmission</small> || <small>5</small> || <small>-</small> || <small>5</small>   
|-
| <small>Den svenske mongolmisjon</small> || <small>3</small> || <small>1</small> || <small>4</small>   
|-
| <small>Society for the Propagation of the Gospel</small> || <small>3</small> || <small>-</small> || <small>3</small>     
|-
| <small>British and Foreign Bible Society</small> || <small>2</small> || <small>3</small> || <small>5</small>   
|-
| <small> </small> || <small>'''134'''</small> || <small>'''52'''</small> || <small>'''186'''</small>    
|}
Katolikkene hadde sine største tap blant de troende i Chihli og Shandong, mens 85 % av de protestantiske tap i misjonnær-familier var i Shanxi.<ref name="Thorstein Himle 1902">Thorstein Himle: ''Guds Veje Med et gjenstridig Folk: En historisk Beretning'', Red Wing, Minnesota: Kinamissionsbestyrelsen, 1902, s. 254</ref> I det sørlige Shanxi ble også avdøde [[Xi Shengmo]]s kinesiske protestantiske sekt så godt som utslettet.<ref>Alvyn J. Austin: ''China's Millions: The China Inland Mission and the Late Qing Dynasty, 1832-1905'', Grand Rapids MI/Cambridge UK: Eerdmans, 2007, s. 395-421</ref> Av de 186 drepte protestantiske misjonærfamilier var 98 britiske, 56 skandinaviske, og 32 amerikanske.<ref name="Thorstein Himle 1902"/>

Herjingene kan eksemplifiseres med et par skildringer fra området rundt Taiyuan, der den antikristne Yu Xian var innsatt som visekonge. Den 1. juni ble 22 protestanter drept på grusomt vis i Fanshi, noen ved å bli brent levende. Det lokale kapellet ble satt fyr på, og bokserne tok så dets pastor, Zhou Yongyao, bandt ham og kastet ham levende inn i flammene. Noen timer senere kom de over en annen kristen, Gao Zhongdang, slo ham helseløs og bar ham med seg til det fremdeles brennende kapellet og kastet ham inn.<ref>Paul Hattaway: ''China's Christian Martyrs'', Oxford:Monarch Books, 2007, s. 250</ref>

Den 9. juli brøt bokserne seg inn i en nærliggende protestantisk misjon, hvor alle 34 innbyggerne ble drept.  Katolikkene ble tatt med ut fra «Herberget for himmelsk fred» og ført til bort på en rekke, først biskopene [[Gregorio Grassi]] og [[Francesco Fogolla]], deretter prestene, søstrene, seminaristene og seminarets betjening. Sammen med dem gikk en rekke soldater med fast grep om våpnene, som om de var redde for at fangene skulle forsøke å flykte. Biskop Grassi sa: ''«La oss gå i fred, vi gjør ikke motstand»''. De ble raskt ført fra fengselet til visekongens hoff, ledsaget av hånlige tilrop fra soldatene og skrik og forbannelser fra boksere langs veien. I hoffet satt Yu Xian til doms. Han beordret alle fangene til å knele på en lang rekke foran ham, og begynte forhøret med å spørre ut biskop Fogolla:

:''- Hvor lenge har du vært i Kina, og hvor mange mennesker har du skadet (ved å gjøre dem til kristne)?''
:''- Vi har vært i Kina i mange år, og vi har aldri skadet noen. Tvert i mot har vi hjulpet mange.''
:''- Og hvilken medisin er det dere gir til folk for å gjøre dem kristne, slik at til og med gutter blir så utholdende og sta at de ikke vil oppgi denne religionen? ... Vær snar og fortell meg hvilken motgift som kan oppheve virkningen av denne medisinen, slik at de kristne kan oppgi din religion og oppgi sin stahet.''
:''- Vi gir ingen medisin som gjør folk kristne, og de er fullstendig fri. Men de vet selv at det er deres plikt å ikke fornekte sin tro, fordi de er overbevist at det ville være ondt, og at det er en synd ikke å tilbe himmelens Gud.''

Yu Xian dirret av sinne og slo biskopen to ganger med knyttneven, og ropte: «Drep dem! Drep dem!». Soldatene stormet inn og trakk dem straks ut av hoffsalen. Biskop Grassi ga gruppen [[absolusjon]]en, før han og biskop Fogolla ble drept av Yu Xian selv med et sverd. Soldatene slaktet ned de andre med sine sverd, først misjonærene, så seminaristene og seminarstaben. Drapene ble utført med mer eller mindre grusomhet, alt etter soldatenes ferdighet med sverdet og sverdets skarphet eller sløvhet, og det hatet som drev dem. Imens ventet søstrene på at det skulle bli deres tur. De tok av seg slørene og la dem over øynene, og slik blottet de sine nakker slik at soldatene skulle treffe dem med sverdene. Søster [[Maria della Pace]] istemte ''«[[Te Deum]]»'' og de andre falt inn og sang videre inntil sangen stilnet da den siste ble drept.<ref>[http://www.katolsk.no/biografi/bokser.htm] De foregående avsnitt fra en martyrbiografi på katolsk.no, kompilert av Per Einar Odden. Nettsted besøkt 10. september 2007</ref>

I alle de nordlige provinser ble mange kirker ble brent ned, i Beijing [[Nantang-kirken i Beijing|Sør-]], [[Dongtang-kirken i Beijing|Øst-]] og [[Xitang-kirken i Beijing|Vestkirkene]],<ref name="Jean Charbonnier 2004">Jean Charbonnier, M.E.P. (red.): ''Guide to the Catholic Church in China 2004'', China Catholic Communication, Singapore 2004, hhv. s 39, 43 og 48</ref><ref>William Devine: The Four Churches of Peking, London / Tientsin 1930</ref> og i forbindelse med massakrene av nonner og prester ved hospitalet ved [[Zhalan]] ble også dette gravfeltet tilført store skader.<ref>Jean-Marie Planchet: ''Le Cimitière et Les Oeuvres Catholiques de Chala 1610-1927'', Pékin: Imprimerie des Lazaristes 1928, s. 102-119</ref>

I august 1900 kom en internasjonal styrke på cirka 45 000 mann utlendingene til unnsetning. [[Åttenasjonsalliansen|Åtte-nasjoners-alliansen]] besto av [[Frankrike]], [[Italia]], [[Japan]], [[Russland]], [[Storbritannia]], [[Tyskland]], [[USA]] og [[Østerrike-Ungarn]]. Bokserne hadde fra da av ingen sjanse; opprøret ble knust, de siste restene av det ebbet ut i 1901.

I Beijing under bokseropprøret hadde en av de norske misjonærer, [[Ole Næstegaard]], sett sin misjonsstasjon bli nedbrent. Det er åpenbart at han ble mentalt forvirret. Han tok tilflukt i den beleirede britiske legasjon, men oppførte seg så besynderlig at han ble holdt under bevoktning. En natt klarte han å snike seg ut derfra og flykte over til kineserne.<ref>Thorstein Himle: ''Guds Veje Med et gjenstridig Folk: En historisk Beretning'', Red Wing, Minnesota: Kinamissionsbestyrelsen, 1902, s. 121</ref> Han skal  ble  mentalt forvirret, og gav informasjoner til bokserne som nesten bragte katastrofe over utenlandske misjonærer.<ref>*Rolf Arthur Syrdal: ''American Lutheran Missionary Work in China'', doktoravhandling, Madison, NJ: Drew University, 1942, s. 44</ref> Men etter opprøret ble han ikke straffet idet man innså hva slags mental tilstand han var i. Han ble året etter, i 1901, sendt tilbake til Norge av den svensk-norske konsul i Shanghai.<ref>Thorstein Himle: ''Guds Veje Med et gjenstridig Folk: En historisk Beretning'', Red Wing, Minnesota: Kinamissionsbestyrelsen, 1902, s. 321</ref>