Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

====Tilkomsten av protektorater for misjonene (1843-1860)====
=====Opiumskriger og traktater=====
[[Fil:Destroying Chinese war junks, by E. Duncan (1843).jpg|thumb|Kinesisk skip ødelegges av de britiske krigsskipet «Nemesis» under opiumskrigen.]]
En gjennomgang av de to [[opiumskrigene]] ([[Første opiumkrig|den første]] i 1839-1842, og [[Andre opiumkrig|«Arrowkrigen»]] i 1856-1860) er ikke helt nødvendig, men konsekvensene for den kristne misjon var store. [[Første opiumskrig]] førte til en anglo-kinesisk traktat, [[Nankingtraktaten]] (1842), som  bandt Kina til fri handel, inkludert handel av opium. [[Hongkong]] ble overlatt til [[Storbritannia]], og Guangzhou, [[Xiamen|Amoy]] (Xiamen), [[Fuzhou]], [[Ningbo]] og [[Shanghai]] ble «traktathavner» åpnet for alle handelsmenn. Traktaten behandlet ikke religion, og det gjorde heller ikke utkastene til traktatene med [[De forente stater]] eller [[Frankrike]] (hhv. [[Wangxia-traktaten|Wangxia]]- og [[Whampoa-traktaten]]e). Imidlertid var den franske forhandler [[Marie Melchior Joseph Théodore de Lagrené|Lagrené]] opptatt av de kristne og deres prester. Takket være Lagrenés gode forhold med den kinesiske forhandler [[Qiying]] førte Whampoa-traktaten (1844) til at [[Yongzheng-keiseren]]s forbud mot kristendommen ble trukket tilbake, og landet ble offisielt åpnet for misjonærer. Daoguang-keiserens påfølgende edikt (20. mars 1846) utvidet faktisk de konsesjoner som var gitt av [[Kangxi-keiseren]] i toleranseediktet av [[1692]].<ref>Angelus Francis J. Grosse-Aschhoff: ''The Negotiations between Ch'i-Ying and Lagrené, 1844-1846'', Franciscan Institute, St. Bonaventure (New York), 1950.</ref> Tidligere hadde Qiying gått med på amerikanernes krav om rett til å kjøpe land for kirker og misjonsdrevne sykehus i de fem traktathavnene.<ref>John King Fairbank: ''«The Manchu Appeasement Policy of 1843»'' i ''Journal of the American Oriental Society'' 59, no. 4 (1939), s. 469-84</ref>

Så meget er skrevet om tidlige protestantiske misjonærer at man skulle anta at de spilte en vesentlig rolle i Kina allerede ved opiumskrigenes utbrudd. Men faktisk var de i mars 1839 bare tolv i tallet på kinakysten, og de opptrådte eller virket ikke alle som misjonærer engang, men snarere som for eksempel embetsmenn og oversettere. De tolv var [[David Abeel|Abeel]], [[Elijah Coleman Bridgman|Bridgman]], [[Samuel L. Brown|Brown]], [[Karl Gützlaff|Gützlaff]], [[William Lockhart|Lockhart]], [[John Morrison|J. Morrison]], [[Peter Parker (lege)|Parker]], [[I. J. Roberts|Roberts]], [[J. Lewis Shuck|Shuck]], [[Edward B. Squire|Squire]], [[Vincent J. Stanton|Stanton]] og [[S. Wells Williams|Williams]]. (Fem år tidligere hadde det kun vært syv, hvorav én kineser.)<ref>Peter W. Fay: «The Protestant Mission and the Opium War», s. 146-147, i ''The Pacific Historical Review'', Vol. 40, nr. 2 (mai 1971), s. 145-161.</ref> De katolske misjonærer var mer tallrike, men relativt «usynlige» for utenforstående observatører som bare hadde oversikt over de utenlandske miljøer i kystsonen. De betjente noen hundretusener katolikker. I alt var det i 1839 158 kinesiske eller utenlandske prester i Kina, utenom Macao.<ref name="Dictionnaire d 1953, p. 716"/> I  mars 1839 var det 29 franske katolske misjonærer i landet,<ref>Peter W. Fay: «The French Catholic Mission in China during the Opium War», s. 116 og 118, i ''Modern Asian Studies'', Vol. 4, nr. 2 (1970), s. 115-128.</ref> og i tillegg var det blant annet italienere, spanjoler,<ref>Peter W. Fay: «The French Catholic Mission in China during the Opium War», 118, i ''Modern Asian Studies'', Vol. 4, nr. 2 (1970), s. 115-128.</ref> og portugisere (særlig i Macao)<ref>Peter W. Fay: «The French Catholic Mission in China during the Opium War», s. 119''f.'', i ''Modern Asian Studies'', Vol. 4, nr. 2 (1970), s. 115-128.</ref> og kinesiske prester og ikke minst mange kinesiske ''konsekrerte jomfruer'' i virksomhet.

Den sino-franske traktaten av 1846 ble av særlig betydning, og Frankrike oppkastet seg på grunnlag av den til protektor for all katolsk misjon. Ettersom det for tiden ikke var noen reelt konkurrerende fremmedmakt som kunne gjøre franskmennene rangen stridig (det portugisiske padroadosystemet var ''[[de facto]]'' blitt kraftløst) kunne franske koloniinteresser på et vis be sin konge [[Ludvig XVIII av Frankrike|Ludvig XVIII]] om å «videreføre» den kongelige proteksjon som [[Ludvig XIV av Frankrike|«Solkongen»]] i sin tid hadde tilerkjent sine utsendte jesuittiske ''matematiciens de roi''.<ref>H. M. Cole: «Origins of the French Protectorate Over Catholic Missions in China», s. 478, i ''The American Journal of International Law'', Vol. 34, nr. 3 (juli 1940), s. 473-491</ref>

Etter forhandlingene kom det til forstemmelse da det ble oppdaget at den kinesiske oversettelsen inneholdt en setning som manglet i den franske original. Den franske prest som hadde assistert med oversettelsen hadde, formodentlig på eget initiativ, tilføyd en klausul om at ''«de franske misjonærer kan erverve land i alle provinser og kan fritt bygge kirker»''.<ref name="ReferenceC">Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 276</ref> Kineserne oppfattet dette som et tegn på misjonærenes aggressive metoder.<ref>Lu Shiqiang: ''Zhongguo Guanzhen Fanjiao Di Yuanyin (1860-1874)'' [Årsaker til byråkratiets og adelens anti-missionariske holdninger (1860-1874)], Zhongguo Xueshu Zhuzuo Jiangzu Weiyuanhui Series № 16: Taibei: Zhongguo Xueshu Zhuzuo Jiangzu Weiyuanhui 1966, s. 23, 100-101</ref>  
[[Fil:Belvedere of the God of Literature, Summer Palace.jpg|thumb|Tårt i [[Beijings gamle keiserlige sommerpalass|det keiserlige sommerpalass]] før det ble brent, fotografi tatt av Felice Beato mellom 6. og 18. oktober 1860]]
Da keiser Daoguang døde, falt Qiying i unåde. Under [[Xianfeng-keiseren]] brøt det ut forfølgelser på nytt. Den franske presten [[Auguste Chapdelaine]] [[M.E.P.]] ble dømt til døden og døde etter tortur i [[Guangxi]] i februar [[1856]], og samtidig brøt det ut generell kristenforfølgelse i [[Tonkin]] og [[Annam]].<ref>[http://www.katolsk.no/biografi/achapdel.htm] Biografi på katolsk.no, kompilert av Per Einar Odden. Nettsted besøkt 17. februar 2007.</ref> [[Napoleon III av Frankrike|Keiser Napoleon III]] satte da inn franske styrker; de ble første gang Frankrike markerte at de ville bruke maktmidler for å forsvare misjonene. Britene hadde sine egne grunner til å sette inn styrker senere samme år, og i allianse med hverandre, med [[russland|russerne]] og [[USA|amerikanerne]] utkjempet de så den andre opiumskrig. Kina så seg tvunget til å inngå nye traktater i [[1858]], som åpnet en rekke nye traktatbyer. For det meste handlet de om annet enn religion.  Men alle traktatene, fire i tallet, garanterte toleranse av kristendommen og satte ikke bare misjonærene, men også de kristne under sine respektive fire beskyttelsesmakters protektorat. Misjonærer skulle også få reise inn i landets indre deler. Da det drøyde med den kinesiske ratifikasjon kom det til nye kamper og denne gang rykket franskmenn og briter inn i Beijing ([[1860]]) og plyndret og brente store deler av [[Beijings gamle keiserlige sommerpalass|Sommerpalasset]]. Nye konvensjoner fulgte samme år, og i den nye sino-franske traktaten het det at de religiøse og karitative institusjoner som var blitt konfiskert under [[Kangxi-keiseren]] i 1721 skulle tilbakeføres til den katolske kirke via den franske minister (ambassadør) i Kina.<ref name="ReferenceC"/>

I årene som fulgte inngikk også andre regjeringer traktater med Kina. De fleste av dem inneholdt lignende toleranseklausuler for misjonærer som 1858-traktatene (traktatene med [[Preussen]] (1861),  [[Nederland]] (1863), [[Danmark]] (1863), [[Spania]] (1864), [[Belgia]] (1865), [[Italia]] (1866) og [[Portugal]] (1887).

På denne måten endte både katolsk misjon og protestantisk (særlig anglosaksisk) misjon opp med protektoratssituasjoner der fremmede makter sikret deres bevegelsesfrihet og en rekke privilegier. Dette representerte et markant brudd med den metode som var anvendt av den gamle kinamisjon fra [[Matteo Ricci]]s tid og fremover. Verken katolikker eller protestanter syntes å se noe problematisk i dette.

=====Flere katolske misjonærer=====
I [[1841]] kom de første jesuitter tilbake. De tok ikke mål av seg å virke så langsdekkende som de hadde gjort tidligere, men begynte i [[Shanghai]] og [[Jiangnan]] og fikk etter hvert ansvaret for tilleggende områder. Etter [[1826]] var det ikke lenger noen europeere tilknyttet [[det keiserlige astronomibyrå]] i Beijing, og jesuittene måtte innse at med den nå regjerende keiser var de tider forbi. De gjorde ikke fremstøt for å gjeninnta sin gamle rolle der. De etablerte seg ved [[Paul Xu Guangqi]]s grav i [[Sikawei]] i Shanghai og bygde opp et variert apostolat hvor det foruten sjelesorg også snart inngikk et stort [[bibliotek]] og et astronomisk observatorium. Lasaristene forsterket sine rekker (fra 1846 til 1849 med 52 nye prester), og dominikanerne i Fujian gjenoppbygde en rekke av sine gamle kirker og kapeller. Men det var fremfor alt [[det parisiske ytremisjonsselskap]] som gikk inn med tyngde, både i nord og i sør. På Formosa ble det på nytt satt i gang katolsk misjon i [[1859]].<ref name="Thaddäus Hang 1963"/><ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 328</ref> Ettersom øya helt frem til 1885 var del av provinsen Fujian, som dominikanerne hadde ansvar for, var også Formosa deres misjonsterritorium.

Først nå kom de første kvinnelige ordener til Kina. De første ble ''Søstrene av Saint-Paul-de-Cluny'' ([[1846]]), og året etter kom ''[[Vincentinerinnene]]'' til Ningbo. I tillegg ble to nye kinesiske søsterordener grunnlagt; ''Presentasjonssøstrene'' (1855, Sikawei) og ''Søstrene av Maria hl. hjerte'' (1858, Mandsjuria). Dermed kom det for Kina så karakteristiske systemet med ugifte kvinners kirkelige innsats karitativt og kateketisk inn i nye former.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 234</ref> Slikt arbeide utfør av dedikerte jomfruer eller enker hadde lang tradisjon i kinesisk katolsk kirkehistorie, og gikk tilbake til [[Candida Xu]]s dager.<ref>Nicolas Standaert (red): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 393-397</ref>

=====Protestantisk misjon til traktathavnene=====
:''(Utdypende artikkel: [[Karl Gützlaff]])''
Samtidig fulgte det første større innrykk av protestantiske misjonsselskaper. De måtte i motsetning til katolikkene i første omgang stort sett holde seg i traktathavnene. De vendte det meste av sin oppmerksomhet mot litteraturspredning og bibelarbeid; et av deres største bragder var en gjennomarbeidet og fullstendig bibeloversettelse.

En rekke protestantiske misjonsselskaper klarte å etablere seg i Kina rundt 1850, ofte etter mange års forberedelser. De viktigste var ''[[London Missionary Society]]'' som raskt var på plass i Hongkong og tre av de da fem traktathavner, med ledende misjonærer som [[James Legge]] og [[John Stronach]]; ''[[American Board of Commissioners for Foreign Missions]]''; de amerikanske prebyterianere, baptister og metodister; tyske misjonsselskaper tildels under [[Karl Gützlaff]]s veiledning; og engelske wesleyanere og presbyterianere. [[Det Norske Missionsselskab]] sendte en representant til Hongkong i 1847 men bestemte seg for å konsentrere sin innsats om [[Afrika]]. Det var [[Hans Palludan Smith Schreuder]] som tidligere hadde virket blant zuluene i Afrika. Gützlaff frarådet Schreuder å satse i Kina: Han ville ikke lykkes «på grunn av sitt ukinesiske utseende».<ref>Ernst Harbakk: «Misjon og Kirke i Kina», i ''Missiologi i dag'' (red.: Jan-Martin Berentsen, Tormod Engelsviken, Knud Jørgensen), 2. utg., 2004, s. 419-420</ref>

=====Protestantisk bibelsamarbeid=====
Opphopningen av protestantiske misjonærselskap i Hongkong og fem traktatsbyer førte stort sett ikke til den indre konkurranse eller lokale kinesiske irritasjon  som man kanskje kunne fryktet. Det var for det meste nokså store byer slik at man ikke tråkket i hverandres bed, og ettersom de fleste var av lignende pietistisk evangelisk bakgrunn var de stort sett enige om hva som var rett tilnærming. Det førte ikke i denne omgang til noen fordeling av arbeidsoppgaver, annet enn på ett område: Bibeloversettelen. Det var bare et fåtall av misjonærene som hadde lingvistiske forutsetninger til å oversette til litterært kinesisk, og de arbeidet i hver sine misjonsselskap. De engelske og amerikanske selskapene fant det derfor tjenlig å samarbeide.

I [[1843]] bestemte de i Hongkong å fordele bibeldelene til oversettergrupper i hver sin by. Selv om dette ikke fullt ut lot seg gjennomføre (noen var raske, andre svært sene), slapp man overlapping og tidsspille. På et terminologimøte i Shanghai i [[1847]] løste de en rekke oversettelsestvister, men ikke alle. Baptistenes ønske om et ord for «dåp» som pekte tydelig mot neddykking var ett slikt problem. Verre var det med navnet for [[Gud]] ([[gresk]]: Θεός - ''theos''). Der ble man ikke enige. At katolikkene for lang tid siden hadde landet på ''Tiānzhǔ'' (天主 - Himmelens Herre) synes overhodet ikke å ha vært retningsgivende, for uenigheten stod til slutt mellom ''Shén'' (神 - Ånd) og ''Shàngdì'' (上帝 - Den høyeste hersker).<ref>Jost Oliver Zetsche: The Bible in China: The History of «the Union Version» or the Culmination of Protestant Bible Translation in China, (Monumenta Serica), Nettetal: Steyler Verlag, 1999, s. 82''ff''</ref> Da Bibelen var klar for setteriene lot man det rett og slett stå åpent, med det resultat at de bibler som ble trykket av britene fikk ''Shàngdì'' og de amerikanske bibler fikk ''Shén''. Også ordet for Ånd (Πνεύμα - ''pneuma'') i konteksten ''[[Den hellige ånd]]'' ble nærmest overlatt til trykkeriene.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 260-263</ref> Det skulle bli bibeltrykkerienes virksomhet som skulle føre til at det begrep tilslutt fikk et klart «overtak». Gradvis vokste ''Shàngdì''-utgavene i andelen av nyopptrykk (1894: Bare 11,6 % av de nye biblene hadde ''Shàngdì'', i 1908 var andelen 78,9 %, og i 1913 99,7 %).<ref>Jost Oliver Zetsche: The Bible in China: The History of «the Union Version» or the Culmination of Protestant Bible Translation in China, (Monumenta Serica), Nettetal: Steyler Verlag, 1999, s. 88</ref>

:(I mellomtiden hadde [[kaifeng-jødene|de kinesiske jøder]] i [[Kaifeng]] tatt i bruk både det «katolske» ''Tiānzhǔ'' og det «protestantiske» ''Shàngdì'' i sine inskripsjoner.<ref>Michael Loewe: «Imperial China's Reactions to the Catholic Missions», i ''Numen'', Vol. 35, fasc. 2 (desember 1988), s. 188</ref><ref>Donald Daniel Leslie: ''The Survival of the Chinese Jews: The Jewish Community in Kaifeng'', Leiden: E.J.Brill, 1972, s. 97''f.'')</ref>

Det er hva gjelder dette oversettelsesspørsmålet fremdeles to versjoner av den protestantiske bibel i Kina. Da bibelpressene i Folkerepublikken Kina kunne settes i gang etter [[kulturrevolusjonen]] sørget man for å gå over til forenklede tegn, men både ''Shén''versjonen 神 og ''Shàngdì''versjonen ble videreført.<ref name="nettutgave">John Baptist Zhang Shijiang: ''«The Promotion of the Bible in Contemporary China and Evangelization»'', i ''Tripod'', Spring 2007 Vol. 27 - No. 144, se [http://www.hsstudyc.org.hk/en/tripod_en/en_tripod_144_03.html nettutgave] {{Wayback|url=http://www.hsstudyc.org.hk/en/tripod_en/en_tripod_144_03.html |date=20070927014925 }} Nettsted besøkt 11. juni 2007</ref>

Det ble på 1800-tallet etter hvert foretatt fem oversettelser av Bibelen i protestantisk regi. Særlig i fra midten av århundret var det en rekke dyktige oversettere i sving. En av de mest interessante var den amerikanske litauisk-fødte konvertitt fra jødedommen, [[Samuel Isaac Joseph Schereschewsky]], anglikansak biskop av Shanghai.<ref>Irene Eber: ''The Jewish Bishop and the Chinese Bible: S.I.J. Schereschewsky (1831-1906)'', i serien "Studies in Christian Mission", Leiden: Brill, 1999</ref>

=====Taipingopprøret (1851-1864)=====
[[Fil:TaiPingRevolutionSeal.png|right|thumb|Seglet til «Den fullkomne freds himmelske kongerike».]]
:''(Utdypende artikkel: [[Taipingopprøret]])''

I [[1851]] brøt [[Taipingopprøret]] ut i Sør-Kina. Den ble en av verdenshistoriens blodigste konflikter: kanskje så mange som 30 millioner livet. Oppstanden har sitt navn etter ''Taiping Tianguo'' (''Den fullkomne freds himmelske kongerike''), grunnlagt av opprørerne. Konflikten var en konfrontasjon mellom det keiserlige [[Kina]] under [[Qing-dynastiet]] og en sekt rundt [[Hong Xiuquan]], en mystiker som var gått over til kristendommen.<ref>Jonathan D. Spence: ''God's Chinese Son: The Taiping Heavenly Kingdom of Hong Xiuquan'', New York: W.W.Norton 1996</ref> I [[1836]] hadde han under et besøk i traktatsbyen [[Guangzhou|Kanton]] fått noen pamfletter om «Gode ord formaner tidene» forfattet av Liang A-fa, som var tilknyttet [[London Missionary Society]].<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 283</ref> På dette og annet grunnlag som delvis må ha vært hentet fra hans egen fantasiverden, begynte han å utvikle en synkretistisk lære. Litt etter fikk han noen måneders trosundervisning fra en amerikansk baptistisk misjonær, [[Issachar Jacox Roberts]], som han besøkte i Kanton. Han ble ved en misforståelse aldri døpt selv, men døpte selv folk rundt seg. Han prekte en lære han hadde utviklet av sosialutopiske tanker, egne mystiske åpenbaringer og elementer han hadde fått med seg fra undervisningen i [[Det gamle testamente]].

Hong Xiuquan dannet en sekt som fikk navnet «Selskapet for Shangdi-dyrkerne». ''Shàngdì'' var det navn som mange protestantiske misjonærer brukte om Gud, men det hadde også en religiøs resonans for ikke-kristne. Tilhengerne måtte kvitte seg med sine gudebilder, bekjenne sine synder og la seg døpe. Han vant seg sine tilhengere i en svært urolig periode, først blant [[hakka]]er og [[miao]]er, men etter hvert også blant vanlige kinesere. En antimandsjurisk stemning grep om seg, særlig i Sør-Kina, og det var her Hong fikk sine fleste tilhengere. Sekten utviklet raskt en militarisme på 1840-tallet, men da opprinnelig rettet mot bandittuvesenet. Men myndighetene begynte å forfølge sekten. Dette var gnisten som utløste opprøret. De begynte med geriljakrigføring, etter hvert utviklet det seg til regulær krig. Opprøret tok til i provinsen [[Guangxi]]; de keiserlige styrker gikk til angrep, men ble slått tilbake. I august [[1851]] proklamerte Hong opprettelsen av ''Den fullkomne freds himmelske kongerike'' og seg selv som dets ''himmelske konge''. Opprøret bredte seg nordover med stor hastighet.

Til å begynte med feiltolket en del protestantiske misjonærer Taipingopprørerne. De var forsåvidt selv i havnebyene, og lenge avskåret fra direkte kunnskap om sekten. En stund betraktet de den som en gyllen anledning til å spre kristendommen, og satte igang bibelpressene i håp om å spre én million [[Det nye testamente|nytestamenter]] i de områdene opprørerne kontrollerte.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 266</ref><ref>William Canton: ''A History of the British and Foreign Bible Society'', London 1904-1910, bd. II, s. 448-450</ref> (På langt nær så mange ble trykket.) Det var betydelig interesse blant protestantiske misjonærer for fenomenet. Her var en gruppe som bekjente seg til Gud og Jesus, kjente Bibelen og publiserte egne bibelkommentarer. De praktiserte voksendåp, og hadde muligens en slags nattverd..<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 296</ref> De kuttet ut studiet av [[de konfucianske klassikere]] og foreskrev bibelstudier i stedet, de forbød [[fotbinding]], fremmet [[monogami]], og forbød [[opium]], [[gambling]], [[tobakk]], [[Etanol|alkohol]], [[polygami]] (inkusive [[konkubinat]]), [[slaveri]] og [[prostitusjon]].

Blant katolikkene var det ingen lignende interesse. For det første hadde de mer førstehånds kjennskap til sekten ettersom de var representert i innlandet selv, og merket at sekten var anti-katolsk. Gudsnavnet ''Shàngdì'' gav ikke opphav til noen misforståelse heller, ettersom det ordet ikke var i bruk blant katolikker (var blitt forbudt av paven i [[1715]]), og i den grad man mente det var kristentro i sekten så var den protestantisk.   
  
Den protestantiske velvilje snudde nokså raskt så snart man ble bedre kjent med sektlederens lære og liv, og den brutalitet sekten fór frem med. Én utsending kom tilbake fullt overbevist om at Hung var en gal mann.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 293-294</ref> De fant ut at Hung var av den oppfatning at han og Jesus var brødre (sønner av Maria). De var da også snare med å informere de vestlige konsesjonsmakter om sektens vesen, og vestlige styrker hjalp til med å slå ned opprøret.

Taipingopprøret hadde forskjellige følger for katolikker og protestanter. Protestantene holdt til i traktatsbyene, og det var bare når opprørerne erobret Ningbo i 1860 og 1861 at man ble noe hindret. Men i 1862 var den krisen over. Langt verre var det for katolikkene som fantes innover i landet. De fikk lide fra begge sider. De ble for det meste dårlig behandlet av taipingerne (blant annet for deres «billeddyrkelse»), og flere prester og hundrevis av troende ble drept av dem i [[Nanjing]], [[Yangzhou]], [[Jinjiang]] og [[Hangzhou]]. For Qing-myndighetene var imidlertid alle katter grå; de så ikke annet enn nyanser mellom katolikker og taipingere og utstedte like så godt antikatolske dekreter. Katolikker ble arrestert enten som taipingere, eller for sikkerhets skyld. Antagelig skyldtes deres henrettelse av [[Auguste Chapdelaine|en fransk prest]] i Guangxi en kobling til taiping, og det var også derfor at korset på Beijings da eneste kirke ble beordret nedtatt.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 299-302</ref>