Redigerer Urbaniseringen av Norge (avsnitt)

== Lovgivning og administrative grenser ==
{{se også|Magnus Lagabøtes bylov}}
Fra tidlig i middelalderen hadde Norge lover for landsdelene eller lagdømmet, blant annet [[Gulatingsloven]]. Trolig hørtene byene (kaupangene) i utgangspunktet under disse lovene og fikk etterhvert egne lover eller vedtekter kalt [[Bjarkøyretten|bjarkøyrett]]. Behov for egne lover sprang trolig ut av omfattende handel, bevertningssteder og tettbebyggelse. Reglene rettet seg mot ro og orden, konflikthåndtering og detaljerte regler for brannvern. Bylovene var en utfylling og supplering av lover som gjaldt i landsdelen ellers. Byene hadde eget ting der alle husfaste menn (eiere av hus i byen) skulle møte og disse hadde blant annet som oppgave å dømme i rettssaker. [[Magnus Lagabøte]] skapte med rettsenhet i Norge med landslov og bylov. Fra og med Magnus Lagabøte fikk byene byråd valgt av husfaste menn; med byveksten var det tungvint at alle saker skulle opp på allmøte. Spesielt for byene var embedet som [[Syssel|gjaldker]] med bredt virkefelt som politimyndighet, innkreving av avgifter, havnefogd, bygningsinspeksjon og kontroll av mål og vekt. Gjaldkerens rolle ble etterhvert innskrenket og oppgaver overtatt av sysselmannen, fra 1400 overtatt av [[Byfogd|byfogden]].<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Byfogdembetet og titelen som byfogd|publikasjon=Lov og Rett|doi=10.18261/ISSN1504-3061-1981-02-05|url=http://www.idunn.no/doi/10.18261/ISSN1504-3061-1981-02-05|dato=1981|fornavn=Trygve|etternavn=Kiberg|serie=|språk=no|bind=20|hefte=2|sider=88–98|issn=0024-6980|besøksdato=2023-12-31}}</ref>

Ved [[formannskapslovene]] av 1837 ble byene betraktet som noe grunnleggende ulikt enn bygdene. Byenes handelsprivilegier fra middelalderen ble opprinnelig videreført og gradvis opphevet på 1800-tallet. Bykommuner og landkommuner ble stadig mer likestilte, men hadde til dels separate lover til 1954. En viktig forskjell var at byene sto utenfor fylkeskommunen som var tenkt som et fellesorgan og spleiselag for landkommunene. Ordførerne i landkommunene møtte på [[Fylkesting|fylkestinget]]. Tettstedenes og byenes befolkning økte sterkt etter 1837 og omkringliggende landkommuner fungerte ofte som forstader. Byene krevde stadig utvidelse blant annet for å få tilgang til skatteinntekter fra folk som arbeidet i byen og var bosatt utenfor grensen.<ref name="Hammerborg" /> De administrative grensene fulgte ofte grensene for [[Prestegjeld (Norge)|prestegjeld]] eller [[Kirkesokn|kirkesogn]]. Til rundt 1920 ble det opprettet flere kommuner ved deling av eksisterende; ofte var det et eksisterende kirkesogn som ble skilt ut som kommune. I 1929 var det rundt 750 kommuner og det bredte seg en oppfatning at det var for mange og for små kommuner.<ref name="Stugu" /> 

Begrepene [[kjøpstad]] og [[ladested]] gikk ut av offisiell bruk i 1952. Disse stedene ble nå likestilt og kalt [[by]]er eller [[bykommune]]r. Før 1960 var bykommunene stort små i areal, hadde stor befolkningstetthet og mer skatteinntekter enn landkommunene. For eksempel hadde Haugesund før 1958 lite areal og helt omsluttet av landkommunen [[Skåre]] som hadde 20 ganger så stort areal. Byene ble forvaltningsmessig holdt adskilt fra omlandet og de generelt mer velstående byene var ikke del av [[Fylkeskommune|fylkeskommunen]]. På 1950-1960-tallet ble skillet mellom disse kommunetypene fjernet. Kommunesammenslåingene på bakgrunn av Schei-komiteen førte til at bykommunene forvaltningsmessig ble mer like landkommunene og knyttet til fylkeskommunen.<ref name="Hammerborg">{{Kilde artikkel|tittel=Byene og Schei-komiteen: Haugesund som del av et rikspolitisk spill|publikasjon=Heimen|doi=10.18261/ISSN1894-3195-2015-04-05|url=http://www.idunn.no/doi/10.18261/ISSN1894-3195-2015-04-05|dato=2015|fornavn=Morten|etternavn=Hammerborg|serie=|språk=no|bind=52|hefte=4|sider=341–354|issn=0017-9841|besøksdato=2023-12-31}}</ref>

[[Kommunestruktur i Norge|Schei-komiteen]] la til grunn et skille mellom ekte og falske byer. En ekte by fungerte som fellesnevner for et oppland, ifølge komiteen, for å ivareta dette ansvaret burde byene ha gunstigere skattesituasjon og ikke delta i utjevning gjennom fylkeskommunen. De "ekte" byene burde få vokse og fungere som motorer for omlandet. Falske byer hadde fått bystatus for lenge siden uten å ha blitt til regionsentra, for eksempel [[Skudeneshavn]], disse burde derfor miste sin bystatus og innlemmes i landkommuner. Komiteen fikk i stor grad tilslutning for dette synet blant politikerne. I 1961 vedtok Stortinget at alle byer, unntatt Oslo og Bergen, skulle bli medlemmer av fylkeskommunen fra 1964. Kommunalminister [[Andreas Cappelen]] kritiserte Schei-komiteens bybegrep og ville gå bort fra små byutvidelser der bykommunene gradvis overtok nærliggende områder fra landkommunene. Kommunereformene etter 1960 hadde størst konsekvens for bykommunene.<ref name="Hammerborg" />

=== Kommunesammenslåinger på 1960-tallet ===
I 1945 hadde Norge 744 kommuner og i 1975 var det 454, med flest endringer iverksatt i 1964 da det på ett år ble 150 færre kommuner. Til sammenligning gikk Sverige fra 2498 til 282 i samme periode.<ref name="Stugu">{{Kilde artikkel|tittel=Etterkrigstidas kommunereform - eit oversyn|publikasjon=Heimen|doi=10.18261/ISSN1894-3195-2015-04-03|url=http://www.idunn.no/doi/10.18261/ISSN1894-3195-2015-04-03|dato=2015|fornavn=Ola Svein|etternavn=Stugu|serie=|språk=no|bind=52|hefte=4|sider=311–324|issn=0017-9841|besøksdato=2024-01-01}}</ref> I 1957 var 64 bykommuner og 680 landkommuner.<ref>[[Melding til Stortinget|St.meld. nr. 32]] (1994–95) ''Kommune- og fylkesinndelingen'' [https://web.archive.org/web/20050323142724/http://www.odin.dep.no/krd/norsk/dok/regpubl/stmeld/016051-040005/ved004-bn.html Vedlegg 4. Dokumentasjon vedrørende kommuneinndelingen], Ot.prp. nr. 41 (2000–2001) ''Om lov om fastsetjing og endring av kommune- og fylkesgrenser (inndelingslova)'' [http://www.regjeringen.no/nn/dep/krd/Dokument/proposisjonar-og-meldingar/Odelstingsproposisjonar/20002001/otprp-nr-41-2000-2001-/2.html?id=163986 kapittel 2].</ref><ref name="Stugu" /> I 1950 hadde 13 byområder mer enn 30 % av befolkningen utenfor selve bykommunen, i 1961 var dette situasjonen for 31 byer. De som flyttet til forstader i nabokommunen hadde ofte høyere inntekt enn de som ble boende i byen. Bykommunene ønsket utvidelser både for å styre utbygging og for å få hånd om skatteinntektene. Så lenge bykommunene sto utenfor fylkeskommunen svekket utvidelse av bykommunene fylkeskommunen.<ref name="Stugu" /> 

I 1960-årene pågikk en del [[kommunesammenslåing]] på bakgrunn av [[Schei-komiteen|Schei-komiteens]] arbeid.<ref name="Hammerborg" /> I mange tilfelle ble små byer slått sammen med sine arealmessige større og mer landlige omegnskommuner. Prinsippet med denne reformen var at bykommunene ble slått sammen med tilliggende landkommune i sin helhet. Ved tidligere byutvidelser var det som regel deler av landkommunen som ble overført til bykommunen for å gi arealer til bymessig bebyggelse. Den første sammenslåingen var Haugesund og [[Skåre]] i 1958 før relasjonen til fylkeskommunen var avlart og denne sammenslåingen ble utgangspunkt for etterfølgende diskusjoner i Norge.<ref name="Hammerborg" /> I slike tilfelle var det ofte byen som var mest kjent og omegnskommunen som ga den nye kommunen sitt preg. Løsningen ble ofte at byen ga den nye kommunen sitt navn, samtidig som byen mistet sin bystatus. 

Den tidligere kjøpstaden Drøbak mistet sin bystatus og ble en del av [[landkommune]]n Frogn i 1962. Den tidligere kjøpstaden Brevik ble en del av Porsgrunn i 1964. Kjøpstaden [[Levanger]] ble slått sammen med Skogn i 1962, mistet sin formelle bystatus, men ga navn til den nye kommunen. [[Steinkjer]] ble i 1964 slått sammen med omkringliggende landkommuner og beholdt til forskjell fra Levanger sin formelle bystatus.<ref name=":1">{{Kilde bok | utgivelsesår = 1992 | tittel = Kommune- og fylkesinndelingen i et Norge i forandring | isbn = 8258302612 | utgivelsessted = Oslo| forlag = Statens forvaltningstjeneste, Seksjon Statens trykking | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007102500009 | side = }}</ref>

De små bykommunene [[Tvedestrand]] og [[Lillesand]], som tidligere hadde status som ladesteder, ble slått sammen med landkommunene [[Holt (Tvedestrand)|Holt]] og [[Vestre Moland]], resultatet ble landkommuner med navnet Tvedestrand (i 1960) og Lillesand (i 1964).

De tidligere ladestedene [[Kopervik]] og [[Skudeneshavn]] ble deler av kommunen [[Karmøy]] i 1965. Bergen ble i 1974 slått sammen med landkommunen [[Åsane]] og samtidig innlemmet i [[Hordaland]]. Fra 1975 var det direkte valg til [[Fylkesting|fylkestinget]].<ref name="Stugu" />

=== Situasjonen etter 1996 ===
Administrative grenser ([[Norges kommuner|kommuner]]) er bare delvis egnet til å skjelne mellom byer/tettsteder og spredtbygde områder. Ifølge §&nbsp;3.5 i lov om kommuner og fylkeskommuner ([[kommuneloven]]) er alle norske kommuner stilt likt og den gamle forskjellen mellom [[landkommune]]r og [[bykommune]]r er opphevet.<ref>Lov av 1992-09-25 nr. 107</ref> Skillet mellom [[landkommune]]r og bykommuner er uten rettslig betydning.<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=by|url=http://snl.no/by|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2018-02-20|besøksdato=2020-06-02|språk=nb|fornavn=Geir|etternavn=Thorsnæs|sitat=Selv om bybegrepet i dag er blitt nokså uklart og bystatus nokså irrelevant, har likevel mange tettsteder sett seg tjent med å kalle seg «by».}}</ref><ref name="Nystad" />{{rp|134–136}}

I 1996 kunne alle kommuner fritt vedta å bruke betegnelsen by, uten begrensninger i folketall eller urban karakter. [[Honningsvåg]] benyttet anledningen til å gjøre vedtak, og kunne frata [[Hammerfest]] betegnelsen ''verdens nordligeste by''. I 1997 kom kommunaldepartementets regelverk som begrenset tilgangen på betegnelsen by. Det ble bestemt at minimum folketall i en kommune som vil kalle seg by må være 5000 og kommunens sentrum må ha urban karakter i form av bymessig bebyggelse.<ref>https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1992-09-25-107 Lovdata</ref>  Disse reglene førte til at landet fikk 35 nye byer i løpet av 4 år, ifølge [[Kommunal Rapport]]. [[Ski (by)|Ski]], [[Mysen]] og [[Leknes]] i Lofoten er eksempler på de nye selvoppnevnte byene.

Regelverkets intensjon var at ''kommunen'' skulle kalles by, som en forlengelse av de tidligere bykommuner. Intensjonen var ikke tydelig nok med det resultat at mange kommuner har valgt å kalle ett eller flere tettsteder i kommunen for by. [[Karmøy]] kommune har på denne måten tre byer. Da [[Orkdal]] kommune vedtok å gi kommunens sentrum [[Orkanger]] bystatus i 2014 vedtok de at Orkdal blir bykommune og Orkanger blir by.<ref>''[http://www.orkdal.kommune.no/sitepageview.aspx?articleID=4277 «Orkdal kommune blir bykommune og Orkanger blir by 1. Juli.»]  {{Wayback|url=http://www.orkdal.kommune.no/sitepageview.aspx?articleID=4277|date=20160314093736}}'' – orkdal.kommune.no (side besøkt 1. juli 2014).</ref>

I noen tilfelle er det et sentrumsområde i et større tettsted som kalles by, eksempelvis [[Sandvika]] og [[Lillestrøm]] i tettstedet Oslo.

I 2015 har Norge mer enn 100 steder som kaller seg by.

=== Bybegrepet som symbol ===
Begrepet ''by'' eller ''bykommune'' har ingen formell eller praktisk betydning i Norge i dag, utover det symbolske og [[reklame]]messig. Før 1996 var det et formelt regelverk knyttet til bystatus, dette ble opphevet av en ny kommunelov. Året etter kom nye forskrifter som satte noen premisser for hvordan kommunene kunne handtere dette, som nå ikke handlet om mer enn ord, "å kunne kalle et sted eller en kommune en by". Kommunepolitikerne i distriktsnorge fremhevet ofte hvilken reklamemessig betydning dette hadde. 

[[Levanger]] var fra 1836 [[kjøpstad]] og hadde [[bykommune|bystatus]] fram til [[kommunesammenslåing]]en med [[Frol]] i 1962. Fra 1962 var Levanger formelt en [[landkommune]] med tettstedet Levanger i sentrum.<ref> {{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013121306009|tittel=Norges byer|forlag=Holtedahl|isbn=8290157045|side=|utgivelsesår=1977}} </ref><ref name=":1" /> I 1996 vedtok Levanger kommunestyre at Levanger skulle være by, og man la da vekt på at bystatus ville være et viktig moment i markedsføringssammenheng, særlig for turistnæringen.

Byen [[Kolvereid]] i [[Nærøy]] kommune i Nord-Trøndelag markedsførte seg omkring årtusenskiftet som landets minste by. Kommunen har litt over 5000 innbyggere, mens tettstedet har litt over 1600 innbyggere. Ordføreren fremhevet i et intervju 2002 at det først og fremst er ''oppmerksomheten'' som er viktig, for det var ikke til å komme fra at Nærøy var en distriktskommune. Men [[region]]senteret Kolvereid har kvaliteter som en by, sa ordføreren. I siste kapittel i boka om de norske byers historie gjennom 1300 år drøftes kriteriene for hva en by er i vår tid, og det er Kolvereid som diskuteres i forhold til kriteriene.<ref>Helle, Eliassen, Myhre og Stugu: Norsk byhistorie. Urbanisering gjennom 1300 år. 2006. s.504</ref>

{{sitat|Satt på spissen kunne Nærøys bystatus tolkes som et uttrykk for at begrepet by var i ferd med å bli tømt for mening. ...de tradisjonelle skillemerkene mellom by og land var ikke lenger fruktbare. Juridisk var det ingenting som lenger skilte bykommuner fra landkommuner. Det som gjenstod, var symbolverdien ved å kunne kalle seg en by. |Ola Svein Stugu: ''Urbaniseringens sluttpunkt'', i Norsk byhistorie. 2006. s.504 }}