Redigerer Unionsoppløsningen (avsnitt)

====Tøvær (1899–1904)====
[[Alfred Lagerheim]] ble ny svensk utenriksminister etter Douglas. Hans politikk fremsto som kompromissvennlig overfor nordmennene.<ref>side 38, Jacob Weibull: «Innför unionsopplösningen 1905 Konsulatfrågan» Norstedt, Stockholm 1962</ref> Lagerheim og den norske statsminister [[Otto Blehr]] igangsatte først en ny konsulatkomité for å se på mulighetene for et eget norsk konsulatvesen innunder det felles svenske utenriksdepartementet.<ref name="forsoning">[[Narve Bjørgo]], [[Øystein Rian]] og [[Alf Kaartvedt]]: ''[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014032406025#349 Selvstendighet og union : fra middelalderen til 1905]''. Kapitlet «Den nasjonale samlingspolitikken», side 351-555. (Norsk utenrikspolitikks historie, bind 1), Universitetsforlaget, 1995. ISBN 82-00-22393-0</ref> Dette tilbudet fra Lagerheim ble av betydning for at Høire nå kunne sette eget norsk konsulatvesen på programmet, da det ikke var i strid med unionen. 

Høire, moderate venstrefolk fra 1890-tallet og nye utbrytere fra Venstre med [[Christian Michelsen]] blant frontfigurene slo seg sammen som [[Samlingspartiet]]. Effektivt var Samlingspartiet bare et parti i rent formell forstand, det fantes ingen organisering utover Stortinget. Høire dominerte sterkt i forsamlingen. Samlingspartiet gikk til valg med forhandlinger som slagord, og de vant valget i 1903 med 63 representanter, fire mer enn nødvendig for flertall i Stortinget.<ref>Side 49-50, Thomas Chr. Wyller: «Christian Michelsen ''Politikeren''», Dreyers Forlad, Oslo 1975</ref> Med [[Francis Hagerup]] som norsk statsminister etter valget begynte forhandlingene om likelydende lover og eget norsk konsulatvesen. Imidlertid stoppet det opp fra svensk side på grunn av interne uenigheter.