Redigerer Tidlig moderne tid (avsnitt)

=== Reformasjonen (1517–1556) ===
{{utdypende|reformasjonen}}
[[Fil:Jeorg Breu Elder A Question to a Mintmaker c1500.png|miniatyr|Bilde av salg av [[avlat]], praksisen som ble avgjørende for starten på protestantismen.]]
Den katolske kirken hadde hatt en rekke utfordringer. For det første hadde de en problematisk fortid med alt som hadde skjedd på 1300-tallet. I 1450-årene og utover var de også preget av den [[dekadanse|dekadente]] og manipulative Borgia-familien.<ref name="borgia" /> Ingen av dem utviste et spesielt stort kall for kirken, men pave [[Alexander VI]] (1431–1503) blant de verste, og hans dekadanse var så stor at han egenhendig er blitt ansett for å ha stor skyld i den påfølgende reformasjonen.<ref>[https://www.britannica.com/biography/Alexander-VI Alexkander VI] - Britannica.com</ref><ref>Ane Nydal: [https://www.nrk.no/arkiv/artikkel/historiens-verste-pave-1.4773572 Historiens verste pave] - NRK.no</ref>

Mange hadde kommet med kritikk mot kirken. Den engelske teologen [[John Wycliffe]] (1320–1384) hadde kritisert den allerede på 1300-tallet.<ref>Side 49–52, Palmer, Colton</ref> På 1400-tallet var det [[Jan Hus]] (1372–1415) som først kritiserte kirken.<ref>Side 282–283, Greer, Lewis</ref> Deretter kom [[Erasmus av Rotterdam]] (1466–1536) med sin salve. Mens Hus ble henrettet og Wyclif kastet ut av kirken, ble Erasmus langt bedre behandlet, siden han kritiserte praksisen til prester og ikke kirken som sådan.<ref>Side 66–67, Palmer, Colton</ref> 

==== Martin Luther ====
Likevel var det først under [[Martin Luther]] (1483–1546) at ting skjøt fart. Kirken hadde finansiert sine løpende utgifter ved salg av [[avlatsbrev]], det vil si brev som skulle forkorte tilden i [[skjærsilden]] og sikre at man kom inn i himmelen. Luther begynte å kritisere dette, men han gikk lengre. Akkurat som Erasmus av Rotterdam, mente Luther at folk skulle kunne lese Bibelen på sitt eget språk, slik at skriften ble tilgjengelig for flere. Videre kommenterte han at tro var en privat affære mellom mennesket og Gud, og dermed hadde ikke kirken noen funksjon som mellomledd. Flere sakramenter og ritualer ble regnet som uvesentlige, sølibat og munkeordener skulle avskaffes. Mange flokket seg om ham, og gruppen ble, mer eller mindre uten Luthers hjelp, både antiklerikal (motarbeider geistlighetens innflytelse) og fremmedfiendtlig.<ref name="sekstiseks">Side 66, Koenigsberger</ref> 

Takket være trykkekunsten og vennligsinnede fyrster over relativt store tysk-romerske stater som nå fikk anledning til å kontrollere religionen i sitt land, ble ideene spredt.<ref>Side 77, Palmer/Colton</ref> Fra 1520 av ble det stadig flere opprør i tyske byer. I tillegg til Luthers protester, hadde mange sine egne. Kirkens verdifulle eiendeler ble offer for ødeleggelse, beslaglegning eller tyveri flere steder. Prester og biskoper ble trakassert, særlig av folk som opplevde at de geistlige hevet seg over allmuen.<ref>Side 73, G.R. Elton: «The Reformation movements in Germany» fra ''The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520–1559'', G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990</ref>

Selv om Luther hadde overlevd mye på grunn av beskyttelse fra viktige fyrster, skyldtes det også i de første årene at det var en vanskelig prosess å velge ny keiser. Paven støttet [[Frans I av Frankrike|Frans I]] (1494–1547) som ny keiser, men ville ikke påvirke valget ved å gå hardt ut.<ref name="sekstiseks" /> Det ble ikke Frans I, men [[Karl V av Det tysk-romerske rike|Karl V]] (1500–1558), som ble konge. Han var allerede konge av Spania, og eide også områder i Burgund og Flandern, i tillegg til Amerika, med mer.<ref>Side 56–57, Lee</ref> Karl V var motsetningsfylt, da han både var sterkt katolsk, men også sterkt humanistisk.<ref>Side 319, Fuglestad</ref> 

Under [[Riksdagen i Worms]] i 1521 nektet Luther å trekke tilbake sine påstander om kirkens vranglære, og ble dermed lyst fredløs. [[Fredrik III av Sachsen|Fredrik den vise]] (1463–1525) av [[Kurfyrstedømmet Sachsen]] var Luthers beskytter, og Luther bodde i kurfyrstens slott i ett år der han oversatte Bibelen til tysk. Dette spredte både Bibelen og det tyske språk langt.<ref>Side 360–361, Greer, Lewis</ref> Resten av de tyske områdene hadde langvarige konflikter. Det startet med at lutheranere angrep kirken stadig oftere.<ref>Side 73, G.R. Elton: «The Reformation movements in Germany» fra The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520-1559, G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990</ref> På midten av 1520-tallet ble det store bondeopprør, og over 100 000 mennesker mistet livet. I 1526 ble det i Riksdagen i Speyer gitt tillatelse til at protestantene skulle tro hva de ville, men tre år senere ble denne tillatelsen trukket tilbake.<ref>Side 325-26, Fuglestad</ref> Motstanden mellom keiser Karl V og den protestantiske adelen ble stadig større, og da keiseren ikke ville godkjenne en protestantisk trosbekjennelse i 1530, dannet de [[Det schmalkaldiske forbund]]. Den stadige gnisningen mellom dette forbundet og keiservennlige katolikker førte til en krig, [[Den schmalkaldiske krig]], som ente med tap for protestantene. Keiseren viste romslighet i fredsavtalen.<ref>Side 105-111, E.G. Rupp: «The Reformation in Zurich, Strassburg and Geneva» fra The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520-1559, G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990</ref>

==== Protestantismen i andre land ====
[[Fil:Marienburg 2004.jpg|miniatyr|[[Den tyske orden]] var en mektig katolsk ridderorden frem til 1525. Deretter ble den oppløst. Konvertitter fikk beholde områder, mens andre områder ble konfiskert av [[Albrecht av Preussen|den nye hertugen av Preussen]]. {{Byline|Thomas Stegh | type=Bilde}} ]]
Protestantismen fikk ikke like stor utbredelse i Frankrike, ettersom Frans I, som altså var konge av Frankrike og konkurrerte med Karl V om Det tysk-romerske rikets keisertittel, hadde kontroll over utnevnelsen av biskoper allerede. Dermed var for alle praktiske formål kirken i Frankrike allerede underlagt kronen.<ref name="Side 70, Palmer, Colton">Side 70, Palmer, Colton</ref> Det var først senere at protestantismen og [[Hugenotter|hugenottene]] dukket opp. 

I Sveits hadde [[Ulrich Zwingli]] (1484–1531) startet en bevegelse på egen hånd. Som Luther, mente han at bare Bibelen var inngangen til den kristne tro og at faste, sølibat og en streng tolkning av Bibelen var feil.<ref>Side 96–99, E.G. Rupp, «The Reformation in Zurich, Strassburg and Geneva» fra ''The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520–1559'', G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990</ref>

Danmark var inspirert av Tyskland og delte erfaringer. I 1529 oversatte [[Christiern Pedersen]] [[Det nye testamente]] til dansk. Den machiavelliske [[Christian II av Danmark, Norge og Sverige|Christian II]] (1481–1559) var antikirkelig og antiadelig, og så på protestantismen som et redskap for å styrke kongemakten. Da han ble jaget ut av landet tok onkelen over. [[Frederik I av Danmark og Norge|Frederik I]] (1471–1533) var mer nøytral i religionsspørsmålet, men spilte på begge hester. Den protestantiske bevegelsen vant frem, og Frederik Is sønn [[Christian III av Danmark og Norge|Christian III]] (1503–1559) innførte protestantismen i 1537.<ref>side 144–149, N.K. Andersen: «The Reformation in Scandinavia and the Baltic» fra ''The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520–1559'', G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990</ref> Denne ble også innført til store protester i Norge, etter at Christian III hadde forandret Norge fra et formelt selvstendig rike til et dansk lydrike.<ref>Side 152–156, N.K. Andersen</ref>

I Sverige var [[Gustav Vasa]] (1496–1560) mest opptatt av en vanskelig balansegang mellom protestantiske opprørere og konservative katolikker. I praksis startet han likevel en protestantisk bevegelse. Denne ble møtt av opprør som Vasa måtte slå ned. Etter mye maktspill innførte Sverige lutherdom i 1571.<ref>Side 156–164, N.K. Andersen</ref> Finlands store reformator, [[Mikael Agricola]] (1507–1557), oversatte Bibelen til finsk, noe som ga stor påvirkning både på språk, religion og nasjonalfølelse.<ref>Side 164–166, N.K. Andersen</ref>

[[Preussen]] hadde vokst frem som et maktsenter av tyskere i Polen, og var langt på vei selvstendig. Her begynte en konvertering til protestantismen under [[Albrecht av Preussen]] (1490–1568) i 1525. Han opphøyde seg til hertug av Preussen, og sekulariserte [[Den tyske orden]], en kristen ridderorden som hadde hatt som misjon å kristne stadig lenger østover i Europa. Preussen, som startet som en følge av Den tyske ordens kristningsprosjekt, hadde nå gjort opprør mot sin tidligere eksistensberettigelse. Albrecht lot konvertitter fra ordenen beholde sine områder, men beslagla områdene til de som forble katolikker.<ref>Side 325, Fuglestad</ref><ref>Side 145, Mark Greengrass: ''Christendom Destroyed: Europe 1517–1648'', Penguin Books, St Ives, 2015</ref>

Polen, som altså forble katolsk, grep ikke inn. De hadde selv store interne problemer i et svært område med en rekke varianter av kristendom. Preussen representerte det protestantiske, men de hadde også kontakt med den gresk-ortodokse kirke, en kontakt som gikk tilbake mange hundre år på grunn av [[Det bysantinske rike|Østromerriket]]. I tillegg hadde de ortodokse ukrainere og russere. Lagt til dette hadde polakkene problemer med at en rekke geistlige, ofte utnevnt etter kongelig anbefaling, som brøt med tradisjonelle katolske verdier. De hadde konkubiner, de drakk, danset og levde opp til fordommene som hadde ført til innføringen av reformasjonen andre steder. [[Sigismund I av Polen]] (1467–1548) forbød import av «kjetterske» bøker med trusler om dødsstraff, og forlangte at kjetterske universiteter måtte returnere til den katolske troen. Lutheranisme slo uansett ikke spesielt godt an, men etter at Sigismund døde i 1548, kom [[kalvinisme]]n inn, og denne ble langt mer populær.<ref>Side 198–200, 213–215, R.R. Betts: «Poland, Bohemia and Hungary» fra ''The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520–1559'', G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990</ref>

I Ungarn var det allment akseptert at pave [[Sylvester II]] (946–1003) skal ha gitt Ungarns første konge, [[Stefan I av Ungarn]] (969–1038), retten til selv å velge biskoper. Dette brukte ungarske konger til å belønne lojale adelsmenn, og slik var presteembetet mer dekadent enn gudfryktig. Ettersom tyske tekster fant veien over grensen og folk protesterte, dukket det opp opprørske kirker som enten var lutherske eller ble plassert i gruppe med dem. Åpen lutheranisme ble straffet, til tider med dødsstraff. Dette var imidlertid et problem som fikk en annen dimensjon i 1526, da Det osmanske rike under [[Suleiman I den store]] (1494–1566) bekjempet ungarerne i [[Slaget ved Mohács (1526)|slaget ved Mohács]] i 1526. Effektivt førte dette til en tredeling av Ungarn. [[Ferdinand I av Det tysk-romerske rike|Ferdinand I]] (1503–1564), som hadde meglet frem en fredelig løsning i det [[husittene|husittiske]] [[Böhmen]], ble sett på som en sterkere konge som kunne forsvare ungarerne mot muslimene. Flertallet støttet imidlertid [[Johan Zápolya]] (1487–1540), og det ble en borgerkrig som varte i 20 år. Mange geistlige falt i disse kampene, og mange bispeseter forble uten biskop.<ref>Side 202–209, Betts</ref>

==== Anglikanismen og kalvinismen ====
[[Fil:Canterbury, Canterbury cathedral-stained glass 24.JPG|miniatyr|[[Henrik VIII av England|Henrik VIII]] foreviget i glassmaleri i Canterbury katedral. Henrik VIII er nummer to fra venstre. De andre er (fra venstre) [[Henrik IV av England|Henrik IV]], [[Thomas Cranmer]] og [[William Laud]]. {{Byline|Mattis | type=Bilde}}]]
[[Henrik VIII av England]] (1491–1547) var svært skeptisk til protestantismen, og i motsetning til i Spania og Frankrike, der kirken var delvis nasjonalisert, var England fortsatt svært lojal mot Roma. Imidlertid måtte han sikre seg en arving. Da hans kone, [[Katarina av Aragón]] (1485–1536), datter av Isabella av Castilla og Ferdinand av Aragón, bare lyktes i å føde ett barn, [[Maria I av England|Mary]], ble Henrik VIII utålmodig etter en sønn. Siden Katarina av Aragón var gift med Henrik VIIIs storebror, [[Arthur, prins av Wales|Arthur]] frem til han døde i 1502, var ekteskapet mellom Henrik VIII og Katarina bare godkjent gjennom pavens inngripen. Nå ba Henrik VIII paven om å oppheve denne dispensjonen og annullere bryllupet. Paven ville ikke fornærme Europas mektigste mann og Katarina av Aragóns nevø, Karl V, og foretok seg derfor ikke noe, og Henrik VIII tok derfor saken i egne hender. Gjennom [[Act of Supremacy]] ble han den engelske kirkens overhode, og han brøt med Roma. Dette var starten på [[Den engelske kirke|anglikanismen]], som i begynnelsen handlet mest om å konfiskere landområder fra munkeordener og å forby dem i England.<ref name="angli">Side 370–372, Greer, Lewis</ref>

En annen retning innen protestantismen var [[kalvinisme]]n. Denne stammer fra den franske reformisten [[Jean Calvin]] (1509–1564), som måtte rømme Frankrike til [[Genève]]. Han ble den naturlige lederen for en kanton som var opprørsk mot katolisismen, men manglet en ny retning.<ref>Side 111–115, Rupp</ref> Calvin trodde på [[predestinasjon]], slik at hva man gjorde i livet ikke påvirket hvor man gikk etterpå. Samtidig, og noe selvmotsigende, mente han at de som viste evne til fromhet og overvinnelse av fristelse viste at de var forutbestemt til å gå til himmelen. Gode gjerninger var dermed både en måte å vise at man endte i himmelen og en måte å prise herren på. Calvins tro, kalvinismen, trodde også på at kirker skulle være fri fra statlig inngripen, i motsetning til både lutheranisme og anglikanisme.<ref>Side 332–333, Fuglestad</ref> Det var først og fremst i Nederland at kalvinismen var uproblematisk. I Frankrike ble følgere kalt [[hugenotter]], og de kom ofte i konflikt med katolikkene, spesielt i 1570-årene og ut århundret. I Skottland fikk den en annen vri, og følgere ble kjent som [[presbyterianisme|presbyterianere]]. Også her var det noe voldsbruk, men overgangen fra katolisisme var gradvis.<ref>Sude 25–26, Lee</ref>

==== Avslutningen av perioden (1556) ====
Det var ikke bare protestantene som hadde problemer med den katolske kirken. Også katolikker hadde det, spesielt i Spania. Allerede sent på 1400-tallet hadde en reformistisk og moralsk bølge slått over Spania, og mer skulle komme. Samtidig som Luther ble stor i Det tysk-romerske rike i 1521 fikk [[Ignatius av Loyola]] (1491–1556) en åpenbaring. Han skulle være Jomfru Marias ridder som skulle lære opp barn både i lesing og skriving og i den rette tro. Han studerte selv latin på skolen og ved universitetet [[Sorbonne (universitetsbygning)|Sorbonne]] i Paris. Sammen med studiekamerater stiftet han Jesu samfunn, og de kalte seg ''jesuitter''. [[Jesuittordenen|Jesuittene]] hadde en nær fanatisk tiltro til paven, og det het at «Det hvite jeg ser vil jeg tro er sort dersom Kirken befaler det slik». Jesuittene gjorde en stor innsats i å utdanne befolkningen, men deres forsøk på å påvirke politikken til forskjellige land i retning kirken ble mindre vellykkede. Likevel telte Jesu Samfunn 1500 medlemmer da Loyola døde i 1556. Disse ble viktige for paven.<ref>Side 376–377, Greer, Lewis</ref>

Samme år som Loyola døde, trakk Keiser Karl V seg som konge av Spania og Det tysk-romerske riket. Han delte opp sine riker slik at Det tysk-romerske riket, Habsburg (etter hvert Østerrike), Böhmen og Ungarn tilfalt hans bror Ferdinand, mens Spania, Nederlandene, Burgund og Aragons italienske eiendeler, i tillegg til spanske eiendeler i Amerika, gikk til Karl Vs sønn, [[Filip II av Spania|Felipe II]] (1527–1598).<ref>114, 126, Palmer, Colton</ref> Luther selv hadde dødd i 1546. I 1555, året før han døde, hadde Karl V måttet inngå [[religionsfreden i Augsburg]], der protestantene fikk nærmest full seier.<ref name="tretrefem">Side 335–336, Fuglestad</ref>