Redigerer Thailands historie (avsnitt)

== Demokrati ==
[[Fil:Ac.democracymonument.jpg|thumb|right|[[Demokratimonumentet]] i Bangkok. Dette monumentet ble bygd i 1940 for å markere at det absolutte monarkiets fall i 1932. Ved dette stedet ble det holdt massive demonstrasjoner i 1973, 1972 og 1992.]]
=== Overgang til demokrati ===
Etter Sarits død i 1963 tok nye generaler over. Til tross for kommunismens fremgang i nabolandene fikk en venstreorientert opprørshær aldri fotfeste hos det thailandske folket. I 1970-årene ble det likevel studentprotester i Bangkok. Amerikanernes beslutning om å trekke seg ut av Vietnam og de forsiktige tilnærmelsene mellom USA og Kina skapte usikkerhet i Thailand. Den økonomiske fremgangen ble svakere, og det ble harde tider for mange. Det ble flere og flere protester, og de første i 1973 til militærdiktaturets sammenbrudd.

Utviklingen i Thailand etter [[1973]] kjennetegnes av en kamp om å definere landets politiske struktur. Kampen ble vunnet av kongen og generalen [[Prem Tinsulanonda]], som forordnet en demokratisk statmodell. Årene etter 1973 besto av en vanskelig, og iblant blodig, overgang fra militært til sivilt styre, med flere tilbakeslag på veien. Revolusjonen i 1973 medførte en kort til et ustabilt demokrati, hvor politiske partier raskt ble dannet og oppløst. Foruten studenter begynte også bønder, arbeidere og munker å organisere seg. Regjeringen gjorde meget lite for å imøtekomme kravene om reformer. I [[1976]] fikk landet militærregjering igjen, og lederne slo hardt ned på venstresiden.

=== Nytt militærregime ===
Under general [[Prem Tinsulanonda]], som ble landets leder i 1980, ble det tidligere nære forholdet til USA gjenopprettet. En ny regjeringsform, hvor makten var delt mellom regjering og militæret med kongen som mellomledd, ble innført. Samtidig ble regimets holdning ovenfor annerledes tenkende mindre hard, og noen politiske fanger fikk [[amnesti]]. Det ble gjort [[olje]]- og [[gass]]funn i [[Siambukten]], hvilket ga en viss optimisme etter noen økonomisk harde år. Thailand fikk igjen en økonomisk vekst, slik de hadde hatt i 1960-årene, og den etterfølgende moderniseringen forandret de sosiale strukturene.

Prems regime skilte seg fra Sarits ved at det savnet en tydelig [[ideologi]]. Hovedmålet var å sikre stabilitet. Den gamle såkalte ''klientilistiske'' politiske strukturen &ndash; hvor makthaverne kjøper til seg lojalitet hos de forskjellige samfunnsgruppene &ndash; ble litt etter litt avløst av et politisk liv med allianser, dannet av et interessefellesskap eller felles ideologi. Forfatningen ble endret, og det håndplukkede senatets makt ble kraftig innskrenket. Dette førte til et statskuppforsøk i 1985, men dette ble mislykket.

=== Parlamentsvalg, nytt statskupp og opprør ===
Ved parlamentsvalget i 1988 gikk landets eldste parti, [[Det demokratiske parti (Thailand)|Det demokratiske parti]], sterkt tilbake, og det høyreorienterte [[Thainationen]] vant frem. Dets leder, [[Chatichai Choonhavan]], ble statsminister. Dette var første gang siden 1976 at Thailand fikk en folkevalgt regjeringsleder. Chatichai innledet en rekke reformer, som blant annet gavnet det private næringslivet. Thailand begynte dessuten å investere i sine fattige naboland.

Bekymringen for den frie markedsøkonomiens negative effekter som; inflasjon, korrupsjon, trafikk- og [[Menneskelig innvirkning på naturmiljøet|miljøproblemer]] var imidlertid voksende. Regjeringen overlevde inntil flere mistillitsavstemninger, men også høytstående militærfolk uttrykte at de var misfornøyde. For å dempe denne utilfredsheten tillot Chatichai at militære nøkkelposter ble besatt av folk fra den såkalte «klasse 5». Dette var en gruppe bestående av innflytelsesrike menn, som hadde tatt eksamen fra militærakademiet på samme tid i 1950-årene. Dette banet veien for et nytt, ulovlig kupp i februar 1991. Grunnloven ble satt ut av kraft. Det var fortsatt tillatt å ha politiske partier, men de eksisterende partiene ble dypt splittet. I desember var den nye grunnloven klar, og det ble avholdt parlamentsvalg i mars 1992. Valget resulterte i en svak [[koalisjon]]sregjering med fem partier, og da ingen av dem kunne presentere en troverdig leder, ble posten som regjeringsleder inntatt av en av de som hadde deltatt i kuppet, [[Suchinda Kraprayoon]].

Denne gangen reagerte offentligheten sterkt, og det var store demonstrasjoner i Bangkoks gater, senere referert til som «[[blodig mai]]». Demonstrantene krevde at regjeringslederen skulle være en av de folkevalgte parlamentsmedlemmene. Protestene fortsatte hele foråret. Den 17. mai besluttet Suchinda å stoppe dem med vold. Kampene varte i tre dager, og det antas at minst 100 mennesker ble drept. Deretter grep kongen inn, Suchinda måtte gå av, det ble innsatt en overgangsregjering, og den militære øverstbefalhavende lovet at militæret ikke ville gripe inn.