Redigerer Teater (avsnitt)

=== Moderne tid ===
[[Fil:Samuel Beckett by Edmund S. Valtman ppmsc.07951.jpg|thumb|left|upright|Karikatur av Samuel Beckett av [[Edmund S. Valtman]]]]  
Mot slutten av [[1800-tallet]] var tiden åpenbart moden for et mer realistisk drama som kunne gjenspeile virkeligheten til middelklassen og dens verdensbilde. Dagligstuedramaet vokste fram især representert ved [[Norge|norske]] [[Henrik Ibsen]] ([[1828]]-[[1906]]) og [[Sverige|svenske]] [[August Strindberg]] ([[1848]]-[[1912]]) som satte [[Skandinavia]] på det dramatiske kartet og kjennetegnet ved en etter tidens oppfattelse av en ytterliggående realisme. Denne virkeligheten kom blant annet til uttrykk gjennom skuespillernes opprettholdelse av «den fjerde vegg», det vil si at skuespillerne framstilte det som om det var et område mot publikum dekket av en tenkt vegg som ville ha eksistert om det hadde vært en virkelig dagligstue. 

På 1900-tallet kom det mange nye teaterformer, en del eksperimentelle, som avløste hverandre i stadig kortere tidsintervall. Århundret begynte med symbolske dramaer til blant annet Strindbergs ''Ett drömspel'' og den belgiske dramatikeren [[Maurice Maeterlinck]]s verker. Realistisk teater ble videreutviklet av [[Konstantin Stanislavskij]] og [[Lee Strasberg]]. Etter [[den første verdenskrig]] var tiden på [[1920-tallet]] moden for det politiske teater fra blant annet fra [[Vsevolod Meyerhold]], [[Bertolt Brecht]] og [[Erwin Piscator]]; fra USA kom to betydningsfulle retninger: det musikalske drama [[musikal]]en med stor appell hos publikum, samt den [[psykologisk realisme|psykologiske realisme]] representert ved blant annet [[Eugene O'Neill]] og [[Tennessee Williams]]. På [[1950-tallet]] blomstret [[det absurde teater]] i Europa hvis fremste navn var [[Samuel Beckett]] (''[[Mens vi venter på Godot]]'', [[1948]]), [[Harold Pinter]] og [[Eugene Ionesco]]. 

Mot slutten av århundret ble de trange sjangrene oppløst og en rekke eksperimenter fant sted, og nær slik at enhver ny forestilling oppfant seg selv som sin egen sjanger og definerte sin kontakt med publikum på egne betingelser. Blant disse var de kollektive selskapene bestående av skuespillere og regissører som [[Joan Littlewood]]s ''Theatre Workshop'', de postmoderne, eksperimentelle teatrene til [[Robert Wilson (regissør)|Robert Wilson]] og [[Robert Lepage]], de postkoloniale teatrene til [[August Wilson]] eller [[Tomson Highway]], og [[Augusto Boal]]s ''De undertryktes teater''.