Redigerer Tannhäuser (avsnitt)

== Handling ==
Sted: [[Thüringen]]: [[Wartburg]] og omgivelser.

Tid: begynnelsen av det [[13. århundre]].

=== Bakgrunn ===
I [[Eisenach]], [[Tyskland]], tidlig i det 13. århundre styrte landgrevene i [[Thüringen|Thüringer]]-dalen området rundt [[Wartburg]]. De var store beskyttere av [[kunst]], spesielt [[Musikk i middelalderen|musikk]] og [[poesi]], og holdt konkurranser mellom minnesangerne i Wartburg-borgen. Over dalen ruvet Venusberget, og ifølge sagnet bodde vårgudinnen [[Frau Holle|Holda]] i dets indre. Med tiden ble Holda identifisert med [[Venus (gudinne)|Venus]], den hedenske kjærlighetsgudinnen, hvis grotte var hjemmet til [[Sirene (mytologi)|sirener]] og [[Nymfe (mytologi)|nymfer]]. Det ble sagt at gudinnen ville lokke minnesanger-riddere til sin grotte hvor hennes skjønnhet ville bergta dem. Minnesanger-ridderen [[Heinrich von Ofterdingen]], kjent som «Tannhäuser», forlot [[landgreve]]ns hoff et år tidligere etter en uenighet med noen riddere. Siden satt han som frivillig fange i Venus' grotte, Venusberget, på grunn av sin forelskelse i henne.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Tannhäuser|url=http://worldcat.org/oclc/1141219614|fornavn=Wagner, Richard, 1813-1883, composer,|etternavn=librettist.|oclc=1141219614|besøksdato=2021-04-24}}</ref><ref name=":3" />

=== Overturen ===
[[Fil:Overture to Tannhauser - U.S. Marine Band.ogg|miniatyr|høyre|Ouverturen til ''Tannhäuser,'' arrangement spilt av ''U.S. Marine Band.]]
Den omfattende overturen begynner med temaet fra «pilegrimskoret» (akt 3, scene 1), og inkluderer også elementer fra «Venusberg»-musikken fra akt 1, scene 1. Ouverturen blir ofte fremført alene i orkesterkonserter, den første forestillingen ble gitt av [[Felix Mendelssohn]] som dirigerte [[Gewandhausorchester Leipzig]] i februar 1846.<ref>{{Kilde bok|url=https://www.worldcat.org/oclc/2680382|tittel=The Life of Richard Wagner. Volume I 1813–1848|etternavn=Newman|fornavn=Ernest|dato=1976|utgiver=Cambridge University Press|isbn=0-521-29149-6|utgivelsessted=Cambridge|sider=400-401|oclc=2680382}}</ref> Wagner var senere av den oppfatning at det kanskje ville være bedre å kutte overturen ved operafremførelser til pilegrimskoret alene - «resten - i det heldige tilfelle at den blir forstått - er for mye som et forspill til dramaet; i motsatt fall, for lite.»<ref>{{Kilde bok|url=https://www.worldcat.org/oclc/2680382|tittel=The Life of Richard Wagner. Volume II 1848–1868|etternavn=Newman|fornavn=Ernest|dato=1976|utgiver=Cambridge University Press|isbn=0-521-29149-6|utgivelsessted=Cambridge|side=179|oclc=2680382}}</ref> I den opprinnelige «[[Dresden]]versjonen» kommer overturen til en tradisjonell konsertavslutning (versjonen hørt i konsertopptredener). For «Pariserversjonen» fører musikken direkte inn i første scene, uten å stoppe.[[Fil:Frederik Brun, rollporträtt - SMV - H2 024.tif|miniatyr|venstre|Frederik Brun i titelrollen i ''Tannhäuser'', <small>Kungliga Operan 1888</small>.|341x341pk]]

=== Akt 1 ===
Venusberg, (Hörselberg fra «[[Frau Holle]]» i [[Thüringen]], i nærheten av [[Eisenach]]), og en dal mellom Venusberget og [[Wartburg]].

'''Scene 1'''. Wagners sceneanvisninger sier: «Scenen representerer det indre av Venusberget ... I den fjerne bakgrunnen ligger en blåaktig innsjø; i den ser man najadenes badende figurer; på dens forhøyede bredder er det sirener. Ytterst til venstre i forgrunnen ligger [[Venus (gudinne)|Venus]] som holder hodet til den knelende Tannhäuser i fanget. Hele grotten er opplyst av et rosenrødt lys. - En gruppe dansende nymfer dukker opp, gradvis sammen med elskovspar fra hulen. - Et tog med [[bakkanal|bakkanter]] kommer fra bakgrunnen i vill dans...- Den stadig villere dansen svarer som et [[ekko]] sirenenes kor»: ''Naht euch dem Strande'' (= Nærm dere stranden). I «pariserversjonen» utvides denne orgiastiske [[ballett]]en.

'''Scene 2.''' Etter ballettens orgie blir Tannhäusers lyster til slutt mettet, og han lengter etter frihet, vår og lyden av [[kirkeklokke]]r. Han tar opp harpen og hyller gudinnen i en lidenskapelig kjærlighetssang, «''Dir töne Lob!''», som han avslutter med en oppriktig [[bønn]] om å få dra: ''Aus deinem Reiche, muss ich fliehn! O Königin! Göttin! Lass mich ziehn!'' (= «Fra ditt rike må jeg flykte! Å dronning! Gudinne! La meg dra!»). Overrasket tilbyr Venus ham mer av sin sjarm, men til slutt vekker hans gjentatte bønner hennes vrede, og hun forbanner hans ønske om frelse. (I «pariserversjonen» utvides Venus' innvendinger mot Tannhäuser betydelig).<ref>{{Kilde bok|url=http://worldcat.org/oclc/152358862|tittel=Wagner nights|etternavn=1868-1959.|fornavn=Newman, Ernest,|dato=1977|utgiver=Pan Books|isbn=0-330-25070-1|oclc=152358862}}</ref> Til slutt erklærer Tannhäuser: «''Mein Heil ruht in Maria''» (Min frelse hviler i Maria). Disse ordene bryter trolldommen. Venus og Venusberget forsvinner.

'''Scene 3.''' Ifølge Wagners sceneanvisninger: «Tannhäuser...befinner seg i en vakker dal...Til venstre ser man Hörselberg. Til høyre...en fjellsti i retning Wartburg...; i forgrunnen, en figur av [[jomfru Maria]] - Ovenfra til venstre hører man klangen av gjeterklokkene; på en høy projeksjon sitter en ung hyrde med fløyte vendt mot dalen». Det er mai. Hyrden synger en ode til den hedenske gudinnen Holda: ''Frau Holda kam aus dem Berg hervor'' (= «Fru Holda kom ut av fjellet»). En hymne: ''Zu dir wall ich, mein Jesus Christ'' høres, mens [[pilegrim]]er sees nærme seg fra Wartburg, og hyrden slutter å spille. Pilegrimene passerer Tannhäuser mens han står ubevegelig og deretter priser Gud: «''Allmächt'ger, dir sei Preis!''» (= «Allmektige, du være lovet!») Han synker ned på kne, overveldet av takknemlighet. I det øyeblikket høres lyden av jakthorn som nærmer seg.

'''Scene 4.''' Landgrevens jaktlag dukker opp. Minnesangerne Wolfram, Walther, Biterolf, Reinmar og Heinrich gjenkjenner Tannhäuser, fortsatt i dyp bønn, og hilser ham: ''Heinrich! Heinrich! Seh ich recht?'' (= «Ser jeg riktig?») forsiktig, da de husker tidligere feider. De spør han hvor han har vært, noe han gir vage svar på. Minnesangerne oppfordrer Tannhäuser til å slutte seg til dem, noe han avviser inntil [[Wolfram von Eschenbach|Wolfram]] nevner Elisabeth, landgrevens niese: ''Bleib bei Elisabeth!'' (= «Bli hos Elisabeth!»). Tannhäuser blir synlig rørt: ''Elisabeth! O Macht des Himmels, rufst du den süssen Namen mir?'' (= «Å himmelske makt, roper du det søte navnet til meg?»). Minnesangerne forklarer for Tannhäuser hvordan han trollbandt Elisabeth, men da han dro, trakk hun seg tilbake, mistet interessen for musikk. De uttrykker håp om at hans hjemkomst også vil bringe henne tilbake: ''Auf's Neue leuchte uns ihr Stern!'' (= På nytt kan hennes stjerne lyse for oss!). Tannhäuser ber dem om å lede ham til henne: ''Zu ihr! Zu ihr!'' (= «Til henne! Til henne!»). Resten av jaktlaget samles og blåser i hornene.

=== Akt 2 ===
Minnesangerhallen i Wartburg-borgen.

'''Innledning - Scene 1.''' Elisabeth kommer inn i ekstase. Hun synger til hallen om hvordan hun har blitt plaget av tristhet siden Tannhäusers dro, men lever nå i håpet om at sangene hans vil gjenopplive dem begge, ''"Dich, teure Halle, grüss ich wieder"''. Wolfram fører Tannhäuser inn i salen.

'''Scene 2.''' Tannhäuser kaster seg ned ved Elisabeths føtter. Han utbryter ''"O Fürstin!"''. Først, tilsynelatende forvirret, spør hun ham om hvor han har vært, noe han unngår å svare på. Hun hilser ham med glede ''"Ich preise dieses Wunder aus meines Herzens Tiefe!"'', og de synger en duett sammen, ''"Gepriesen sei die Stunde"''. Tannhäuser forlater deretter med Wolfram.

'''Scene 3.''' Landgreven kommer inn og han omfavner Elisabeth. Landgreven synger om gleden sin, ''"Dich treff ich hier in dieser Halle"'', ved hennes bedring og kunngjør den kommende sangkonkurransen, der hun vil presidere, ''"dass du des Festes Fürstin seist"''.[[Fil:Wartburg Castle January 2005 35.jpg|miniatyr|høyre|[[Wartburg|Wartburg-borgen]] i Eisenach, Tyskland|252x252pk]]'''Scene 4''' og Sängerkrieg (sangerkrigen). Elisabeth og landgreven ser på når gjestene ankommer. Gjestene samles og hilser landgreven med sang; ''"Freudig begrüssen wir edle Halle"'', tar sine plasser i en halvsirkel, med Elisabeth og landgreven i æresetene i forgrunnen. Landgreven kunngjør konkurransen og temaet, som skal være ''"Könnt ihr der Liebe Wesen mir ergründen?"'' (Kan du forklare kjærlighetens natur?), og at premien vil være hva vinneren ber om fra Elisabeth. Ridderne plasserer navnene sine i et beger som Elisabeth henter den første sangeren, Wolfram fra. Wolfram synger en banal kjærlighetssang og applauderes, men Tannhäuser fraråder ham for sin manglende lidenskap. Det råder forvirring, og nok en gang fremstår Elisabeth som forvirret, revet mellom henrykkelse og angst. Biterolf beskylder ham for blasfemi og snakker om ''"Frauenehr und hohe Tugend"'' (kvinners dyd og ære). Ridderne trekker sverdene mens Tannhäuser håner Biterolf, men landgreven griper inn for å gjenopprette orden. Imidlertid reiser Tannhäuser seg som i en transe på beina og synger en ekstatisk kjærlighetssang til Venus, ''"Dir Göttin der Liebe, soll mein Lied ertönen"''. Det hersker skrekk og sinne ettersom det blir innsett at han har vært i Venusberget; kvinnene, bortsett fra Elisabeth, flykter. Hun virker blek og rystet, mens ridderne og landgreven samles og dømmer Tannhäuser til døden. Bare Elisabeth beskytter ham med kroppen sin og redder ham: ''"Haltet ein!"''. Hun sier at Guds vilje er at en synder skal oppnå frelse ved soning. Tannhäuser kollapser når alle hyller Elisabeth som en engel, ''"Ein Engel stieg aus lichtem Äther"''. Han lover å søke forsoning, landgreven forviser ham og beordrer ham til å bli med en gruppe yngre pilegrimer som deretter samles. Alle drar, gråtende ''"Nach Rom!"'' (Til Rom!).

=== Akt 3 ===
Wartburg-dalen om høsten. Elisabeth kneler og ber foran [[Jomfru Maria|jomfruens]] bilde mens [[Wolfram von Eschenbach|Wolfram]] kommer nedover stien og legger merke til henne.

'''Scene 1.''' Orkestermusikk beskriver pilegrimsreisen til Tannhäuser. Det er kveld. Wolfram funderer over Elisabeths sorg under Tannhäusers andre fravær, ''"Wohl wusst 'ich hier sie im Gebet zu finden"'' og hennes lengsel etter pilegrimenes hjemkomst. Han uttrykker bekymring for at  Tannhäuser ikke har blitt frikjent. Mens han gjør det, hører han en pilegrims bønn i det fjerne, ''"Beglückt darf nun dich, O Heimat, ich schauen".'' Elisabeth reiser seg og hun og Wolfram lytter til salmen og ser pilegrimene komme forbi. Hun leter desperat i prosesjonen, men forgjeves, og innser sorgfullt at han ikke er blant dem, ''"Er kehret nicht züruck!"''. Hun kneler igjen med en bønn til jomfruen som ser ut til å forutsi hennes død, ''"Allmächt'ge Jungfrau! Hör mein Flehen"'' (Allmektige jomfru, hør min bønn!). Når hun reiser seg, ser hun Wolfram, men gir ham beskjed om ikke å snakke. Han tilbyr å følge henne tilbake til Wartburg, men hun ber ham igjen om å være stille, og gestikulerer at hun er takknemlig for hans hengivenhet, men hennes vei fører til himmelen. Hun går sakte opp stien alene.

'''Scene 2.''' Wolfram, alene idet mørket faller over dalen og stjernene titter frem, begynner å spille på harpen og synger en hymne til [[Venus|aftenstjernen]] som også antyder Elisabeths nærliggende død, ''"Wie Todesahnung Dämmrung deckt die Lande ... O du mein holder Abendstern"''.

'''Scene 3.''' [[Fil:Richard Wagner Galerie Seite 32.jpg|miniatyr|høyre|Elisabeths død. <small>Wilhelm von Kaulbach (1876)</small>|268x268pk]] Det er nå natt. Tannhäuser trer frem, skranglete, blek og utmattet, han går svakt lenende på staven sin. Wolfram kjenner plutselig igjen Tannhäuser og konfronerer ham, siden han er forvist. Til Wolframs skrekk forklarer Tannhäuser at han igjen søker selskapet til Venus. Wolfram prøver å beherske ham, samtidig som han uttrykker medfølelse og ber ham fortelle om pilegrimsreisen sin. Tannhäuser oppfordrer Wolfram til å lytte til historien hans, ''"Nun denn, hör an! Du, Wolfram, du sollst es erfahren"''. Tannhäuser synger om sin bot og lidelse, og tenker hele tiden på Elisabeths gest og smerte, ''"Inbrunst im Herzen, wie kein Büsser noch"''. Han forklarer hvordan han nådde [[Roma|Rom]], og var vitne til at tusenvis av pilegrimer ble frikjent. Til slutt nærmer han seg og forteller sin historie. I stedet for å få tilgivelse ble han snarere forbannet, ''"bist nun ewig du verdammt!"'', og ble fortalt av paven at ''"Wie dieser Stab in meiner Hand, nie mehr sich schmückt mit frischem Grün, kann aus der Hölle heissem Brand, Erlösung nimmer dir erblühn!"''. Hvorpå han, helt knust, flyktet og søkte tilbake til Venusbergets lyster.

Etter å ha fullført fortellingen sin, kaller Tannhäuser på Venus for å ta ham tilbake, ''"Zu dir, Frau Venus, kehr ich wieder"''. Idet Wolfram forsøker å beherske Tannhäuser dukker plutselig Venus opp og ønsker ham velkommen tilbake, ''"Willkommen, ungetreuer Mann!"''. Mens Venus fortsetter å vinke: ''"Zu mir! Zu mir!"'', i desperasjon, husker Wolfram plutselig at det er ett ord som kan nå Tannhäusers hjerte, og utbryter ''"Elisabeth!"'' Tannhäuser gjentar navnet og vender oppmerksomheten vekk fra Venus. Mens han gjør det, sees fakler, og en begravelsessalme høres nærme seg, ''"Der Seele Heil, die nun entflohn"''. Wolfram innser at det må være Elisabeths legeme som bæres, og at i hennes død ligger Tannhäusers forløsning, ''"Heinrich, du bist erlöst!"''. Venus roper ut ''"Weh! Mir verloren"'' og forsvinner med sitt rike. Når det gryr av dag vises prosesjonen som bærer Elisabeths legeme på en katafalk. Wolfram signaliserer til dem om å legge den ned. Når Tannhäuser bøyer seg over henne og uttaler: ''"Heilige Elisabeth, bitte für mich!"'' dør han. Idet scenen bader i dagsslys ankommer de yngre pilegrimene som bærer pavens stav som spirer friske blader, og forkynner et mirakel: ''"Heil! Heil!'' Alle synger deretter ''"Der Gnade Heil ist dem Büsser beschieden, er geht nun ein in der Seligen Frieden!"'' (Guds hellige nåde er til den angrende gitt, som nå går inn i himmelens glede!).