Redigerer Sulitjelma gruber (avsnitt)

==== Enkel smeltehytte og utendørs røsting ====
[[Fil:The first melting hut in Fagerli in Sulitjelma.jpg|thumb|Smeltehytten i Fagerli. Midt på bildet er [[Fagerli kraftverk|Fagerli gamle kraftverk]].{{Byline|Nordlandsmuseet}}]]

Den første smeltehytten og andre industrianlegg ble bygget i Fagerli. Der var det Balmielva som ble brukt som energikilde. Smeltehytten stod ferdig i 1894. Malmen og tilslagsmaterialet ble fraktet med prammer om sommeren når Langvatnet var isfritt. Malmen som ble sendt til smeltehytten hadde et kobberinnhold på 5-7 %. Målet var å få til en ''skjærstein'' med 35-40 % kobber.<ref name="SH" /> Skjærstein er et ''anrikningsprodukt'' som inneholder kobber, sulfid og jern, samt edelmetaller, dette kalles også ''kobbermatte''.<ref>Matte: anrikningsprodukt. (2009, 14. februar). I Store norske leksikon. Hentet 20. desember 2015 fra https://snl.no/matte%2Fanrikingsprodukt.</ref>

For å få så høyt kobberinnhold måtte man få vekk svovelet; det skjedde ved at man ''røstet'' malmen. Malmen ble da lagt i avlange hauger på et underlag av bjørkeved som ble satt fyr på. Slike røsthauger brant i flere måneder fordi malmen i seg selv utgjorde brensel som avga kraftig varme under [[oksidasjon]]sprosessen. Et komplisert forhold med denne produksjonen var at lufttilførselen og dermed varmeutviklingen måtte reguleres nøye. Det gjorde man ved å legge grus og småmalm over røsthaugene. Godset i røsthaugene måtte ikke få anledning til å smelte, men bare gløde og [[Sintring|sintre]].<ref name="SH" />

Den røstede malmen ble videre transportert til smeltehytten like ved. I smeltehytten var det opprinnelig bare en såkalt ''høyovn'', også kalt ''skjærsteinsovn'' eller bare ''smeltovn'', for videre bearbeiding.<ref name="SH" /> Høyovnen hadde en innvendig og utvendig stålmantel, med sirkulerende kjølevann mellom disse, en såkalt ''[[waterjacket]]-ovn.''<ref name="KLO" /> Røsten ble tilsatt 10-15 % koks i ovnen, dessuten ''tilsatsmidler''. Smeltemassen som ble tappet ut av høyovnen fløt ut i en beholder der skjærsteinen sank til bunns, mens slagget fløt på toppen og ble separert ut.<ref name="SH" />

Den første tiden var produksjonen både vanskelig og kostbar. I 1894 ble det produsert 1040 tonn skjærstein med et innhold av 33,17 % kobber. Produksjonskostnadene var 38,01 kroner per tonn.<ref name="SH" /> I de første tre årene ble det kun produsert skjærstein i Sulitjelma, men en var interessert i et sluttprodukt med større kobberinnhold.<ref name="KLO" />