Redigerer Storfyrstedømmet Finland (avsnitt)

==== Revolusjonær uro fører til parlamentsreform ====
[[Fil:Demonstration Pietarsaari 1905.jpg|thumb|Året 1905 var preget av demonstrasjoner og uro. Her fra en demonstrasjon foran rådhuset i [[Jakobstad]] høsten 1905.]]
De første [[arbeidersamfunn|arbeiderforeningene]] ble stiftet i 1870 og 1880-årene, først organiserte [[typograf]]er og jernbanearbeidere seg, senere også [[håndverker]]e og [[industriarbeider]]e. Utover i 1890-årene samarbeidet disse stadig tettere og i 1899 ble ''Finlands arbetarparti'' stiftet. De skiftet til dagens navn, ''[[Finlands Socialdemokratiska Parti]]'' (SDP; ''Suomen Sosialidemokraattinen Puolue''), allerede på partikongressen i [[Forssa]] 1903. Partiets sentrale krav var alminnelig stemmerett, og da Riksdagen  i april 1905 tok opp stemmerettsspørsmålet til fornyet behandling, samlet det seg omtrent 3&nbsp;000 demonstranter, hovedsakelig arbeidere, på [[Senatstorget]]. Reformen ble avvist også denne gangen.<ref>Virrankoski II, s. 596</ref>

I kjølvannet av den russiske [[1905-revolusjonen]] besluttet arbeiderne 29. oktober 1905 å gå ut i [[Streik|storstreik]]. Den fikk snart tilslutning fra enkelte studentkretser og på grunn av den ulmende konstitusjonelle krisen var også konservative grupper velvillig innstilt, så streiken fikk nesten full oppslutning. Takket være ledende liberale politikere, som  [[Leo Mechelin]], utferdiget tsar Nikolaj II til slutt et manifest som blant annet lovet en ny riksdagsordning og alminnelig stemmerett.<ref>Virrankoski II, s. 596 f.</ref>

På slutten av 1905 ble den siste firestenderforsamlingen innvalgt, og den tok avskjed 29. mai 1906. Finlands nye parlament besto av ett kammer med 200 medlemmer som var valgt ved alminnelig stemmerett. Alle finske borgere som var fylt 24 år kunne stemme, og finske kvinner hadde som de første kvinner i Europa fått stemmerett. Mandatfordelingen i parlamentet ble bestemt av [[D'Hondts metode]] for [[forholdstallsvalg]]. Til forskjell fra den gamle riksdagen satt det nye parlamentet sammen hele tiden og ble valgt hvert tredje år.<ref>Virrankoski II, s. 597 f.</ref>

Den nye riksdagsordningen gav det finske parlamentet den formen det i det alt vesentlige har beholdt fram til i dag. Maktforholdet mellom monarken og riksdagen ble derimot uendret: lover kunne ikke ratifiseres uten at tsaren godkjente dem og senatet satt uavhengig av om det hadde parlamentets tillit eller ikke. Heller ikke tsarens muligheter til å utferdige forordninger ble det rokket ved;<ref>Klinge, s. 425</ref> i disse spørsmålene sto forfatningen fra 1772 og 1789 fortsatt ved lag.