Redigerer Stavanger domkirke (avsnitt)

== Kirkens deler ==
===Våpenhuset===
Våpenhuset er det første rommet en kommer til når en entrer hovedinngangen i vest. 

Før brannen i 1272 var våpenhuset tårn, nærmere bestemt kirkens vesttårn. Ved graving under golvet har en funnet fundamentene til det gamle tårnet som skal ha vært kvadratisk.<ref>Fischer, 1964, side 21.</ref> Det har vært diskutert hvorvidt tårnet kan ha vært bygd før skipet, kanskje som et vakttårn, men det er uvisst.<ref>Lindøe, 2. april 1998 og Nilsen, 2001, side 60-62.</ref> Etter brannen ble tårnet tatt ned og erstattet med et lavt vestparti. I 1920–1921 var det en lengre diskusjon i lokalavisene om vesttårnet skulle bygges opp igjen, men prosjektet ble forlatt.  

Gerhard Fischer mente i 1964 at det (romanske) koret ble påbegynt først og at en så bygget seg vestover i en [[romansk arkitektur|romansk]] stil, sannsynligvis under ledelse av en byggemester fra England.<ref>Fischer, 1964, side 64.</ref> Senere fikk man inngangsportal og inngangsparti i gotisk stil, trolig i samband med gjenoppbyggingen etter brannen i 1272.

I våpenhuset finner en i dag to gravstøtter fra 1300-tallet: den ene for ombudsmannen Håkon fra Reve, død 1304, den andre for biskop [[Botolf Asbjørnson]], død 1380. På veggen henger et [[Epitafium|epitaf]]i av [[Andrew Lawrenceson Smith|Anders Lauritzen Smith]]. Epitafiet viser Matias Tausan med sine to ektefeller. Over inngangspartiet finner en [[klokkespill]]et fra 1925 – landets eldste klokkespill. Det hadde opprinnelig 22 klokker. I 1997 ble spillet restaurert og utvidet med 27 nye klokker, slik at det i dag består av 49 klokker. 

Overgangen mellom våpenhuset og skipet har i middelalderen vært mindre og kan ha vært på størrelse med en dør. Ved ombyggingen etter brannen i 1272 ble inngangspartiet ombygd og gjort større.

=== Skipet ===
[[Fil:Stavanger Domkirke 1913.jpg|thumb|Stavanger domkirke 1913 Foto: Eyvind Botolfsen]]
[[Fil:Stavanger domkirke2.JPG|thumb|Vestfasaden med hovedinngang{{byline|Helge Høifødt, 2007}}]]
[[Fil:Stavanger Dom03.jpg|thumb|Kirken sett fra nord, fra [[Domkirkeplassen (Stavanger)|Domkirkeplassen]].<br /> {{byline|Christian Bickel, 2006}}]]
[[Fil:Stavanger Domkirke - 05.jpg|thumb|Langskipsportalen i sør <br /> {{byline|Nina Aldin Thune, 2005}}]] 
Skipet er bygget opp i tre deler («treskipet») som en [[basilika]], med et hovedrom i midten og to siderom atskilt med massive sirkulære romanske søyler. Skipets mål er 25,8<math>\times</math>18m. Søylene er knyttet sammen i buer, og det er seks slike buer på hver side.

Det meste av taket inklusiv takhellene blåste ned og ble ødelagt i en storm i 1826. Nytt tak ble lagt på. På 1860-tallet ble det daværende takdekke skiftet ut med skifer. De gamle taksteinene ble i 1920 brukt på kapellet på [[Eiganes gravlund]].<ref>Stavanger Aftenblad 25. februar 1920.</ref>

Skipet hadde jordgolv med steinheller fram til 1860-tallet. Det ble da gravd to fot ned i bakken, lagt bjelkelag og golvplanker. Det eldste plankegolvet varte bare noen få år, da en hadde glemt å ventilere rommet under golvet.<ref>Avisa Stavangeren 7.8.1875.</ref> Golv er fra 1999 ble fjernet i 2020. I 2021 legges nytt betonggolv.

På toppen av kapitelene i vest er det utsmykking. 

I skipet og sideskipene er det lysekroner og lampetter som ble laget av [[Emanuel Vigeland]] i 1924.<ref name="nrk_150221"/> De gamle ble lånt ut til andre kirker og kapeller, og noen ble lagt i krypten.

I middelalderen var det ståplasser for alle besøkende i kirken. 

Fra 1500-tallet hadde en i den fremste delen av kirken faste trebenker med en port inn (kirkestoler).<ref>Den eldste kilden til disse stolene er fra 1593, jamfør Erichsen, 1903 side 117.</ref> I 1844 ble de tidligere utskårne kirkestolene erstattet med nye malte kirkestoler. Om en midtgang på om lag fire meter satt kvinnene på den nordre siden og mennene på den søndre. En kunne kjøpe seg plasser mot en årlig avgift til kirken. Disse plassene var også salgsvare, og det kunne oppstå uenighet om hvem som eide seter i kirken. Det var også noen små halvsirkelformede og noen rektangulære gallerier langs begge sideveggene i midtskipet. De stakk ut mellom søylene og hadde inngang fra sideskipene. De som ikke hadde råd til sitteplasser, hadde ståplasser bakerst i kirken. Ordningen ble avviklet ved restaureringen på slutten av 1860-tallet.<ref>Stavanger Amtstidende: "NB.", 18. januar 1869.</ref> 

==== Sideskipene ====
På den sørlige langskipsportalen i domkirken er det sikksakkborder og stilisert korsblomstmønster av enkel geometrisk karakter. Dette er et vanlig dekorinnslag knyttet til middelalderens steinkirker på Vestlandet og i Trøndelag, og en antar at den skyldes påvirkning fra ornamentikk knyttet til normannisk steinkirkearkitektur. 

Tre sider av kapitelet på en halvsøyle i det søndre sideskipet er dekket av et middelalderrelieff som noen ganger omtales som Livstrekapitélet,<ref>Brøgger, 1915, side 12 og Stige, 2006, side 174-190</ref> «Syndebukkrelieffet»<ref>Bugge 1952</ref> eller «Ragnarokrelieffet»<ref>Karlsson 1973</ref> etter ulike forsøk på tolkninger av motivet. Det skiller seg fra den anglo-normanniske stilen og er hugget i en [[lombardisk]] stil. Se egen artikkel om [[Stavanger domkirkes kapiteler]].

På 1860-tallet ble vinduene i sideskipene skiftet ut med rundbuevinduer for å få dem i stil med resten av skipet.

Fram til 1860-tallet var det også i sideskipet avlåste kirkestoler som støtte ut mot ytterveggene, og som var eid av privatpersoner. De ble brukt under gudstjenester.

I sideskipet er det i dag fire epitafier i de endene av sideskipene som ble skåret og malt av Anders Lauritzen Smith i årene 1658-78: Ekteparet [[Marcus Christensen Humble]] og Anna Kristensdatter Trane, ekteparet [[Søfren Godtzen|Severin Pedersen Godtzen]] og Elisabet Kristensdatter Trane, ekteparet Johannes Hjermann og Anna Katrina Nilsdatter, og Severin Pedersen Fransen med hans to ektefeller Agnete Sørensdatter Godtzen og Mette Matsdatter Tausan. Alle epitafiene har portretter og rike utskjæringer i farger, med bibelske motiver og med [[våpen (heraldikk)|våpenskjoldene]] til ekteparene. Iallfall våpnene Trane ([[Thrane]]) og Godtzen er [[slektsvåpen]] brukt gjennom flere generasjoner, mens de andre synes å være personlige våpenskjold. Våpnene på epitafiene har vanlig [[heraldikk|heraldisk]] utstyr med skjold, hjelm, [[hjelmklede]] og [[hjelmtegn]].

Et eldre epitafium av ekteparet Elisabet Pedersdatter (død 1578) og lensherren Henrik Brockenhus (død 1588), med malte våpenskjold, er flyttet til [[Stavanger Museum]]. Et maleri av borgermester Henrik Hanssen fra 1660 er gått tapt.

De lange taklampene i sideskipene er utført av arkitekt Jonas Hidle (f. 1912) fra Stavanger.

====Prekestol og orgel====
Domkirken hadde en prekestol bygget i 1554 av Nils Olavson tømmermann.<ref>Elgvin, 1956, side 25.</ref> Neste prekestol ble gitt av Elisabet Pedersdatter (død 1578) og mannen Henrik Brockenhus. Dagens prekestol er laget i 1658 av Anders Lauritsen Smith. I utsmykkingen som viser en rekke bibelske motiver, inngår initialene og [[våpen (heraldikk)|våpenskjold]]ene til [[lensherre]]n Henrik Below og hans to ektefeller Johanne Lykke og Pernille Qvitzow. Han har derfor ganske sikkert betalt for prekestolen.

Det eldste orgelet var fra 1622<ref name="Erichsen og Stavnem"> Erichsen, 1903, side 115 og Stavnem, 1906, side 14.</ref>, og den første organisten var Ludolphus Wilken. Han omtales fra 1623.<ref name="Erichsen og Stavnem" /> Amtmann de Fine fortalte i 1749 at orgelet ble flyttet i 1655.<ref>Stavanger Amptes udførlige Beskrivelse, 1743, rev. og utvida utgåve 1745, utg. av N. Nicolaysen i Norske Magasin, bd. 2, 1870, s. 103–243 (ny utg. med innleiing av P. Thorson, Stavanger 1952, illustrert utg. 1987), side 64.</ref> På 1770-tallet sto det ved våpenhuset.<ref>Erichsen A. E. (Andreas Emil): Samlinger til Stavangers historie, bind II, Stavanger, 1906, side 49f.</ref>

=== Koret ===
{{utdypende|Stavanger domkirkes kor}}

[[Fil:Stavanger Cathedral pulpit.jpg|thumb|right|Prekestolen i Stavanger domkirke i overgangen mellom skipet og koret.<br /> {{byline|Christian Bickel, 2006}}]]
Fram til brannen i 1272 hadde kirken et kvadratisk romansk kor med sidelengder på 11,5&nbsp;m. En kan fastslå dette ved de undersøkelsene som er gjort av fundamentrester i krypten under koret. Åpningen mot skipet var på 3,4&nbsp;m. Etter brannen i 1272 ble deler av østveggen og det romanske koret revet. Koret ble forlenget til en lengde innvendig på 20,5&nbsp;m. Bredden innvendig er 8&nbsp;m. Det ble også bygget i en ny stilart – [[gotisk arkitektur|gotikk]]. Det ble også bygget to tårn i øst. Korets åpning mot skipet ble øket til 5,8&nbsp;m under restaureringen på 1860-tallet. Før restaureringen var det en mindre åpning med en halvbue øverst.

Koret var trolig ferdigstilt før biskop Arnes død i 1303<ref>Stige, 1997, side 44</ref> og har trolig hentet sine forbilder fra Nordøst-England. Enkelte forhold kan tyde på at det er kommet til nye byggledere på slutten av arbeidet, men det meste er bygget av den samme mesteren.

Med en gang en kommer inn i koret er det på nordsiden en liten trapp med en dør til et trangt åttekantet tårn. En kan bare se tårnet fra utsiden. Denne har en trapp med 25 trinn. En kunne tidligere fortsette i en tretrapp til en var midt over koret, og derfra til de to tårnrommene over sakristiene. 

Loftsrommene kan ha vært brukt som lagerrom for kostbarheter, men det er usikkert. Ved restaureringen på loftet i 1866,<ref>Stavanger Amtstidende 20. november 1866</ref> ble en messehagel eller korkappe funnet på loftet, men uten at det ble fortalt hvor loftet lå. Kappen har et bilde, som er tolket til å forestille Sankt Svithun. 
Brøgger skrev at den var et norsk klosterarbeid fra 1400-tallet.<ref>Brøgger, 1915, side 101.</ref>  Haug mente at den er fra om lag 1520.<ref>Haug, 2005, side 54</ref> Den er omsydd til et [[Alterfrontal|antemensale]] 
(alterforstykke), nå utstilt på Stavanger Museum. Det kan være at den kom fra [[Hospitalkirken i Stavanger]].

Ved inngangen til sakristiet finnes skulpturer av kong [[Magnus Lagabøte]], kong [[Eirik II Magnusson]], samt hertug og senere konge [[Håkon V Magnusson]]. Opprinnelig hadde alle skulpturene skjegg, men to av dem ble hogd glattbarbert under restaureringen på 1860-tallet.

I koret finner en også blant annet:

* en døpefont som vurderes å være fra omkring år 1300. Se egen artikkel om [[Stavanger domkirkes døpefont]],
* en dansk bibel trykket i København i 1589 – den skal ha tilhørt Anders Lauritsen Smith på 1600-tallet,
* et portrett av superintendent [[Jørgen Erikson]] som kan være malt at [[Peter Reimers]]; maleriet er tidligst malt i 1604 – trolig senere, 
* kalk og disk gitt av [[Laurits Clausen Scabo]] i 1608,
* en oblateske gitt av biskop [[Thomas Cortsønn Wegner|Thomas Kortsen Wegner]] og hans kone Anne Kristensdatter Trane<ref>Stavanger Museums årbok, 1911, side 6–7.</ref>, 
* døpefat, laget av Albert Sink i Stavanger i 1742,
* bispestol fra gjeninnvielsen av Stavanger som bispesete i 1925, og
* glassmalerier i østveggen laget av [[Victor Sparre]] i 1957.

En finner ikke alterlysestakene fra 1660-tallet, de ble solgt på 1860-tallet. Det var også tidligere en høy altertavle med utskårne figurer som dekker en stor del av vinduet. I november 1853 kom en «gal» mann inn og skar tavlen i stykker.<ref>Erichsen, PA110, nummer 20, side 175</ref> Deretter fikk en installert en kopi av [[Bertel Thorvaldsen]]s kristusstatue i [[Vor Frue kirke (København)|Vor Frue kirke]] i [[København]]. I 1866 ble den flyttet til [[Sankt Petri kirke|Petrikirken]].

[[Fil:Stavanger Domkirke.jpg|thumb|Kirken med gotisk kor og tårn sett fra øst<br /> {{byline| Dundak, 2006}}]]

=== Tårnene ===
Koret har to tårn i øst. Nederst i hvert tårn er det et større rom. Rommet i det nordlige tårnet betegnes som [[sakristi]]et og det i sør for [[skrudhus]]et. Hvert av rommene er på 14,5 m². Sakristiet har trolig vært brukt som kapitelshus før reformasjonen.<ref>Stige, 1997, side 65</ref><br/>

[[Rasmus Tveteraas]] skrev at det i skrudhuset var en serie bilder med biskopene fra Reinald til Hoskuld Hoskuldsson, og så en ny rekke bilder fra superintendent [[Jon Guttormsen]] til bisp [[Jacob Jensen Jersin]]. Tveteraas oppgir ikke kilde for denne opplysningen. I dag finner en i skrudhuset malerier av biskopene fra 1925 og framover.

Over begge sakristiene er det tårnrom. Det ble bevilget penger til de spisse takene over tårnene i 1743, og tårnene fikk sine pyramideformede spir i 1746.<ref>Stavanger Byarkiv, Kirkevergens arkiv, eske 330</ref> Tårnrommene er ikke lenger i bruk.

=== Krypten ===
Se egen artikkel om [[Stavanger domkirkes krypt|krypten]].

[[Krypt]]en er rommet under koret. Det er en utvendig inngang (kjellerdør) til krypten rett ovenfor Bispekapellet. Det var opprinnelig en gravkjeller, men i dag er kjelleren gravd ut, innredet og brukes i menighetssammenheng. Det er da rett å bruke ordet krypt.

I 1929 var det lavt under taket, så en snaut kunne stå oppreist. Det første rommet var det største, og hadde tidligere vært brukt som fyrrom. I 1929 var det brukt som lagerrom. Fra dette rommet førte to forholdsvis smale rom parallelt videre inn under koret. I rommet som var nærmest Bispekapellet var det mange klebersteiner, en del var fra trappen som ble funnet under gravingen mellom Domkirken og Bispekapellet i 1917. Der var også fire klebersteinshoder. I det andre rommet var det et skifersteinlager, og om lag 15 store gravsteiner med innskrifter. Takhøyden i kjelleren ble hevet 45cm omkring 1940.{{tr}}

[[Fil:Andrew Smith's bible Printet Copenhagen 1589.jpg|thumb|[[Andrew Lawrenceson Smith|Anders Lauritzen Smith]]s versjon av Fredrik IIs Bibel, på utstilling i Stavanger domkirke. {{Byline|Foto:Nina Aldin Thune|2007}}]]
Begravelsesstedet viste tidligere den avdødes sosiale status. På 1700-tallet var de dyreste gravstedene i Stavanger i denne rekkefølgen: Under koret i Domkirken, i Urtegården, på [[Stavanger kirkegård|Kirkegården]] og på [[Fattigkirkegården (Stavanger)|Fattigkirkegården]] under Kleiva. Stanken fra gravkistene steg opp i kirkerommet, og måtte ventileres ut av krypten. Det ble gjort ved å ha et vindu med jerngitter uten glass. I 1805 ble det forbudt å gravlegge noen under kirkene, og omtrent på denne tiden tok en til å ta ut kister som sto under koret i Domkirken. Den store oppryddingen kom i 1866, da om lag 100 kister ble fjernet. Skjelettene ble gravlagt i en fellesgrav utenfor Domkirkens nordre side-utgang. I 1958<ref>Rogalands avis, 10. januar 1958.</ref> ble fire gravsteiner satt opp i [[Rektorhagen]] langs muren mot [[Bispekapellet]]. To middelaldergravsteiner fra krypten, og som har vært brukt igjen, er utstilt i våpenhuset. Flere gravsteiner er brukt som fundament for gjerdet til Kongsgård mot Haakon VIIs gate, noen er i Stavanger Museum, noen ved steinhoggeriet til [[Den kombinerte innretning]] og noen er brukt i [[Badedammen]].

Under koret ble det i 1967 avdekket et ca. 80 cm tykt jordlag med kristne graver, et trekull-lag og fire stolpehull. Trekull-laget er eldre enn gravene. Kullaget kan være fra en brent trebygning som stolpehullene var en del av. En C-14-datering av kullaget ga at det var 56&nbsp;% sjanse for at kullaget var fra perioden 860 og 1060.<ref>Gulliksen, 1999.</ref> Senere har [[Paula Utigard Sandvik]]<ref>Sandvik, 2006.</ref> gjort flere dateringer. Det er to dateringer av et brannlag fra 800-tallet. To skjeletter og ett brannlag er trolig fra 1000-tallet. Ved graving i 1867<ref>Stavangeren 17.4.1867.</ref> ble det blant annet funnet en tredobbel spiralring av gull. Spiralringer av gull var mest i bruk i [[Romersk jernalder|romertid]] og [[folkevandringstiden]].