Redigerer Slanger (avsnitt)

== Giftslanger ==
[[Fil:ViperaBerusFang.JPG|thumb|Gifttennene er synlige hos denne [[hoggorm]]en, som biter i en hanske. {{Byline|Piet Spaans}}]]
[[Fil:Snake Milking.jpg|thumb|En slange «melkes» for å fremstille [[antiserum]] {{Byline|Barry Rogge}}]]
Giftslangene produserer [[gift]] i modifiserte [[spyttkjertler]] på hver side av hodet under og bak øyet. Giften brukes for å drepe, eller lamme byttedyr, og sprøytes inn i byttet via spesielle gifttenner. Selv om giften hovedsakelig brukes til jakt, er den også nyttig når slangen skal forsvare seg.

De omtrent 600 artene av giftige slanger utgjør ingen taksonomisk gruppe, og en har derfor antatt at slangegift er blitt utviklet flere ganger hos de [[Avanserte slanger|avanserte slangene]]. Alle medlemmer av følgende [[Familie (biologi)|familier]] er giftige: [[giftsnoker]] (inkludert havslanger), [[jordvipere]] og hoggormfamilien. Hos snokene finnes det både giftige og ikke-giftige arter. Nyere forskning tyder på at alle slanger, og mange øgler, produserer litt gift i spyttkjertlene, eller at de i hvert fall har [[pseudogen]]er for giftproduksjon. Giftslangene skiller seg ut ved å ha utviklet denne egenskapen i ekstrem retning.<ref name="fry06"/>{{dl}}

=== Gifttennene === 
Gifttennene sitter alltid i overkjeven, men oppbygning og plassering varierer. Hos giftige snoker sitter giftennene langt bak i munnen, og kan ha en fure som giften kan renne i (''opisthoglyf''). Hos giftsnokene er furen lukket til en rør, og gifttennene sitter framme i munnen (''proteroglyf''). Artene i hoggormfamilien har også hule gifttenner framme i munnen, men hos dem er gifttennene lengre, og de kan bøyes opp mot ganen når de ikke er i bruk (''solenoglyf''). Tennene hos slanger uten gifttenner betegnes som ''aglyfe''. Blant de ulike artene av jordvipere finnes alle fire typer av tenner.

Bak hver gifttann sitter det en reservetann, som overtar når den gamle tanna er utslitt. Kanalen som fører gift fra giftkjertelen må samtidig flytte seg. Giften presses ut ved hjelp av muskler som klemmer på giftkjertlene. Spyttekobraene kan sprute gift ut av tennene framover mot øynene og ansiktet til en angriper. Giftinnsprøytningen er viljestyrt, og giftslanger biter ofte «tørt» når formålet er å skremme, slik at giften ikke brukes opp.

=== Giftsammensetning === 
Slangegift er en blanding av proteiner, [[enzymer]], [[cellegift]]er, nervegifter og koagulerende stoffer. Blandingen varierer mellom ulike grupper og arter av slanger. Etter virkemåten kan en skille mellom tre typer giftstoffer: ''hemotoksiske'' (virker på [[Blodets kretsløp|hjerte- og karsystem]], for eksempel ved å forårsake [[hemolyse]]), ''[[Nervegift|nevrotoksiske]]'' (virker på hjernen og det øvrige [[nervesystemet]]), og ''[[Cytotoksisitet|cytotoksiske]]'' (bryter ned cellevev rundt bittet). Nesten all slangegift inneholder enzymet [[hyaluronidase]], som hjelper giftstoffene med å trenge raskt inn i kroppsvevet.

=== Giftens virkning ===
Den sterkeste slangegiften finnes hos giftsnokene. Havslangene er avhengig av hurtigvirkende gift, så byttet ikke forsvinner i mørkt og grumset vann. Tennene hos medlemmene i hoggormfamilien er så effektive til å føre store mengder gift inn i byttet, at det ikke er nødvendig med like sterk gift. Å lage en liste over de giftigste slangene byr på en del metodiske problemer, og har liten praktisk nytte. Mengden gift i et bitt varierer mellom artene, og har naturligvis stor betydning for hvor farlig slangen er.

Den [[australsk]]e [[Herpetologi|herpetologen]] Bryan Grieg Fry har sammenstilt målinger av giftighet fra flere kilder. Gift fra ulike slanger er injisert i [[Husmus|mus]], og dosen der halvparten dør ([[LD50|LD<sub>50</sub>]]) er målt. Her er det to feilkilder; for det første kan det tenkes at mus i forhold til kroppsstørrelsen tåler mer eller mindre av ulike typer gift enn mennesker. Den andre utfordringen er å finne en måte å injisere giften på som tilsvarer et slangebitt. Hvis en ser på injeksjon under huden ([[subkutan]]), så er den australske [[Taipaner|innlandstaipanen]] (''Oxyuranus microlepidotus'') den giftigste slangen.<ref>{{Kilde artikkel
| forfatter=B.G. Fry m.fl.
| tittel=Effectiveness of snake antivenom: species and regional venom variation and its clinical impact
| publikasjon=Toxin Reviews
| utgivelsesår=2003
| bind=22
| nummer=1
| side=23–34
| doi=10.1081/TXR-120019018
| issn=1556-9551}}</ref> Andre forskere mener at [[Belchers havslange]] (''Hydrophis belcheri'') er den giftigste arten.

Når slangegift kommer inn i kroppen til dyr eller mennesker, vil [[immunforsvar]]et produsere [[antistoff]]er for å stanse forgiftningen. [[Antiserum]] (antivenom, antivenin) mot slangebitt produseres ved at små doser slangegift injiseres i for eksempel [[hest]]er, [[sau]]er, [[geit]]er eller [[kanin]]er. Deretter kan serumet utvinnes fra blodet til dyret, og brukes til behandling av slangebitt. Den [[Romerriket|romerske]] dikteren [[Lucan]] omtaler så tidlig som i {{Nowrap|60 e.Kr.}} immunitet mot slangebitt hos den afrikanske stammen Psylli. Noen dyr som ofte jakter på slanger, tåler høye doser av slangegift. Dette gjelder blant annet [[piggsvin]], [[honninggrevling]], [[sekretærfugl]] og [[manguster]].