Redigerer Shackleton–Rowett-ekspedisjonen (avsnitt)

=== Shackletons død ===
[[Fil:1989 shackleton-grave hg.jpg|thumb|upright|Shackletons grav]]
Den 17. desember, dagen før «Quest» skulle seile fra Rio, ble Shackleton syk – han kan ha hatt et [[hjerteinfarkt]].<ref>Huntford (2000), s. 587</ref> Macklin ble tilkalt, men Shackleton nektet å bli undersøkt og erklærte seg selv «bedre» neste morgen.<ref name= Fisher471/><ref name="Mills, s. 294">Mills, s. 294</ref> Under den påfølgende reisen til Sør-Georgia var han ifølge sine medpassasjerer uvanlig stillferdig og likegyldig. Han begynte også å drikke champagne hver morgen «for å dempe smertene», noe som stred mot hans normale regel om ikke å tillate alkohol til sjøs.<ref name= Fisher471/> Et kraftig uvær ødela for den planlagte julefeiringen, og et nytt problem med fyrkjelen reduserte framdriften og førte til ekstra belastning for Shackleton.<ref>Fisher, s. 473–76</ref> Nyttårsdagen hadde uværet gitt seg: «Stille og rolig etter stormen – året har startet vennlig for oss», skrev Shackleton i sin dagbok.<ref name= Shackdiary>{{cite web|last = Shackleton|first= Ernest|title= Diary of the ''Quest'' Expedition 1921–22|url= http://www.spri.cam.ac.uk/library/archives/shackleton/articles/1537,3,9.html|publisher= [[Scott Polar Research Institute]]|location= Cambridge|accessdate = 3. desember 2008}}</ref> Den 4. januar 1922 fikk de Sør-Georgia i syne, og sent på morgenen ankret «Quest» opp i Grytviken.

Etter å ha besøkt landstasjonen vendte Shackleton tilbake til skipet, tilsynelatende uthvilt. Han fortalte Frank Wild at de skulle gjennomføre den utsatte julefeiringen dagen etter før han trakk seg tilbake til lugaren sin for å føre dagbok.<ref name="Mills, s. 294"/><ref name= Fisher476>Fisher, s. 476–77</ref> «Lukten av død hval gjennomsyrer alt», skrev han. «Det er et rart og besynderlig sted... En herlig kveld. I den tiltagende skumringen så jeg en ensom stjerne kretse, som en edelsten over bukta».<ref name= Shackdiary/> Senere falt han i søvn og ble overhørt snorkende av McIlroy som nettopp hadde avsluttet vakten sin.<ref name= Fisher476/> Kort etter klokka to natt til 5. januar ble Macklin, som hadde tatt over vakten, tilkalt til Shackletons lugar. Ifølge Macklins dagbok hadde han funnet Shackleton klagende over ryggsmerter og kraftige ansiktssmerter, og han hadde bedt om å få smertestillende medikamenter. I løpet av en kort diskusjon fortalte Macklin sin sjef at han hadde overanstrengt seg og var nødt for å leve et mer normalt liv. Macklin beretter at Shackleton uttalte: «Du ønsker alltid at jeg skal oppgi ting, hva er det jeg burde oppgi?» Macklin repliserte «hovedsakelig alkohol, Sjef, jeg tror ikke den gjør deg godt». Umiddelbart etterpå hadde Shackleton «et veldig kraftig anfall, hvorpå han døde».<ref>Macklins dagbok, sitert av Fisher, s. 477</ref><ref>Huntford (2000), s. 589</ref>

Dødsattesten, som var signert av Macklin, oppgir dødsårsaken til å være «arteriearterom av kransarteriene og hjertesvikt» – det vil si [[hjerteinfarkt]].<ref name= Fisher478/> Senere på morgenen overbrakte Wild, som nå hadde overtatt kommandoen, nyheten til en sjokkert besetning og kunngjorde samtidig at ekspedisjonen ville holde fram.<ref>Wild, s. 66</ref> Liket ble brakt i land for balsamering før det skulle transporteres tilbake til England. Den 19. januar fulgte Leonard Hussey Shackletons lik om bord i et dampskip til [[Montevideo]], men ved ankomst der mottok han en melding fra Lady Shackleton der hun ba om at liket ble gravlagt på Sør-Georgia.<ref name= Fisher478/> Liket ble sendt tilbake sammen med Hussey på et britisk dampskip.<ref name= Fisher478>Fisher, s. 478–81</ref> Den 5. mars ble Shackleton gravlagt på den norske kirkegården i Grytviken. I mellomtiden hadde «Quest» seilt, så Hussey var den eneste av Shackletons venner som var til stede.<ref>Wild, s. 69</ref> Et simpelt kors markerte graven fram til det ble erstattet av en høy granittstøtte seks år senere.<ref>Se Fisher, illustrasjoner s. 480–81</ref>