Redigerer Sardinia (avsnitt)

==== Deindustrialisering og økonomisk tilbakegang ====
Industrialiseringsprosessen fra 1960-årene var basert på kjemisk og petrokjemisk industri hvor råvarer og halvfabrikata ble prosessert i Sardinia og eksportert igjen til videre bearbeiding. Alt dette var totalt frakoblet fra lokale råvarer og ressurser. Den petrokjemiske sektor ble utfordret i hele Europa allerede på syttitallet og presenterte spesielle utfordinger i Sardinia: et sterk behov på vanntilgang (i konkurranse med landbruk) og energi til den energikrevende aluminiumindustrien (dyrere i Italia sammenlignet med EU, og spesielt i Sardinia). Allerede i 1978, av de {{formatnum:17220}} ansatte i industriene på Porto Torres, Cagliari Macchiareddu, Sarrok, Ottana, og Villacidro, var 5221 enten permittert eller sagt opp, det vil si nærmere 30 prosent av arbeidsstyrken i det nyetablerte industrielle systemet.<ref>{{Kilde www|url=http://www.sardegnasoprattutto.com/archives/9934|tittel=A proposito di Industria Agricoltura Ambiente|besøksdato=|forfattere=Sergio Vacca|dato=|forlag=Sardegna Soprattutto|sitat=}}</ref> Etter en periode med statlige subsidieringer (som tok av etter Italia inngikk i eurosonen, men som allerede hadde blitt problematiske gitt den italienske statens gjeldsbyrde og fremveksten av norditalienske kontrasolidariske politiske strømninger som ville gjøre det slutt med pengeøverføring fra det rikeste nord til det fattigste sør), og en fase med privatisering og omstilling, måtte en etter den andre industri nedbemanne eller legges ned. I 2016 var det tilbake tolv industrielle produksjonsenheter i hele Sardinia som representerte rundt 10 prosent av regionens BNP.<ref>{{Kilde avis|tittel=Il sogno industriale è finito|avis=L'Unione Sarda|url=|etternavn=Madeddu|fornavn=Mauro|dato=11. mars 2016|side=7|sitat=}}</ref>   

Sardinia ble dypt preget av prosessen og falt fra slutten av nittitallet betydelig tilbake i forhold til de begrensede avanserte områder av Sør-Italia (Abruzzo og Molise) og regionene i sentrum, som tidligere hadde nærmet seg i de viktigste indikatorene på arbeidsmarkedet. I dag er øyas arbeidsledighet høy. Årlig GNP vekst, som var 1,1% i snitt fra 2001 til 2007 ble negativ alle følgende år, og opp til –4,3 prosent i 2013.<ref>{{Kilde bok|tittel=SARDEGNA: DAL SOGNO DI UNA GRANDE INDUSTRIA IMPORTATA È NATA UNA REALTÀ INDUSTRIALE LEGGERA, CAPACE DI ESPORTARE, MA RICHIEDE UNA PARTICOLARE CURA|etternavn=Savona|fornavn=Paolo|utgiver=Fondazione Ugo La Malfa|år=2015|isbn=|utgivelsessted=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref> Den infrastrukturelle avstanden mellom Sardinia, den europeiske øy mest isolert fra kontinentet, og Italia forverret seg i de siste 15 år. En studie fra det sardinske regjering viser at Sardinia har en infrastrukturressurs index på 50,5 poeng mot 100 i landet og 78,8 i de regionene i sør. Dette er den laveste verdien i Italia og viser en kraftig forverring fra 2001 når Sardinia hadde 74,1 poeng.<ref>{{Kilde www|url=http://www.sardiniapost.it/politica/la-giunta-a-gentiloni-siamo-la-regione-con-meno-infrastrutture/|tittel=La Giunta Pigliaru a Gentiloni: “Siamo la regione con meno infrastrutture”|besøksdato=|forfattere=|dato=|forlag=Sardiniapost|sitat=}}</ref> Uten mulighet for statlige investeringer under «austerity»-regimet i eurosonen, med en regional regjering uten fullmakter og ressurser, og øyas tradisjonelle irrelevans i den italienske politikken (sardere utgjør under 3 prosent av den italienske befolkningen, er utenfor de tre store makroregioner i Italia – nord, sentrum, og sør – og er uten representanter i den italienske regjering siden 2013), ser man en alvorlig tilstand i mange sektorer, spesielt utdanning, infrastruktur, transport og demografi. Fra 2013 har mange økonomiske indikatorer stabilisert seg og man kan se positive trekk i turisme, digitalisering (høy andel av start-up bedrifter, spesielt rundt Cagliari), landbruk- og næringsmiddelindustrien samt et positivt sivil- og institusjonelt landskap (likere Nord-Italia når det gjelder korrupsjonsgrad og fravær av organisert kriminalitet).<ref>Savona, P. (Op. cit.)</ref>