Redigerer Samisk historie i moderne tid (avsnitt)

== Fornorsking, forsvensking, forfinsking og russifisering ==
[[Fil:Interior of Sami school in Vaisaluokta, Lappland, Sweden (10975340084).jpg|mini|Undervisning av samiske barn i en kåte, Vaisaluokta, Lappland.]]

Fornorsking av samene ble iverksatt fra midten av 1850-tallet og gikk ut på at samene skulle slutte å bruke sitt samiske språk og kultur. Alt dette skulle erstattes med tilsvarende norske størrelser. Også andre minoriteter som kvenene ble utsatt for tilsvarende assimileringspolitikk. Fornorskningen hadde nasjonalistiske årsaker, men også evolusjonistiske og rasistiske oppfatninger lå bak. Enda en årsak var «den finske fare», en risiko som myndighetene så for grenseområder i Nord-Troms og Finnmark. Frykten var drevet av ekspansjonistisk tendenser i finsk politikk. Fornorskingspolitikken fikk virke helt til begynnelsen av 1960-årene.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=157–158}}{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=242–244}} I mange europeiske land ble det innført språklige og kulturelle tiltak for minoriteter, begrunnet med sikring av nasjonalstatenes grenser, sikkerhetspolitikk, nasjonalistiske årsaker, eller rasetenking.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=179–181}}

Selv om myndighetene i Norge og Sverige førte en politikk for språklig og kulturelt skifte, oppstod det rundt 1900-tallet en samiskspråklig offentlighet. Det var også en utvikling innenfor samisk kunst og kultur. Andre drivkrefter for endring av samisk kultur var den økonomiske og tekniske utviklingen, med utbygging av kommunikasjoner og industri, særlig gruvevirksomhet, slik at også samer ble en del av industrisamfunnet som utviklet seg.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=216–217}} 

Skolen var den viktigste arena for fornorskning. Selv om instruksene sa at norsk skulle være undervisningsspråk, brukte allikevel lærerne mye samisk i undervisningen. Etter 1905 ble det opprettet statlige skoleinternater der norsk i undervisningen for samiske og kvenske i større grad ble vektlagt. Kirken og misjonsorganisasjoner var derimot mye mer positive til samisk språk. De benyttet samisk i forkynnelse og i religiøse tekster. Spesielt var den læstadianske vekkelsesbevegelsen aktive brukere av samisk.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=216–217}}

=== Samepolitikk i Norge ===
{{utdypende|Fornorsking av samer}}

[[Fil:Gruppe med samer i pesk utenfor Kautokeino kirke - Norsk folkemuseum - NF.15006-043 (cropped).jpg|mini|Meningheten i Kautokeino med sogneprest Georg Karelius Nordrum (1854-1929) {{byline|Kirke med Menighed, Finmarken|Sophus Tromholt}}]]

Det stod dårlig til med skolevesenet i Norge på midten av 1800-tallet, men i 1860 ble allmueskoleloven innført og skoletiden utvidet. Selv om økt satsing på skole ikke var ment som et fornorskningstiltak ovenfor samene, fikk det allikevel betydning for at skolen ble en institusjon for fornorskningen.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=159–162}}

Folkeskole i Norge hadde så langt vært et kommunalt anliggende, men myndighetene hadde kommet frem til at forholdene i Finnmark var uvanlige. Skolestellet i fylket var langt fra tilfredsstillende. Myndighetene besluttet derfor at skoleinternater for samiske barn var veien å gå. Viktigste årsaker til å opprette internatene var norskopplæring og kulturell fornorskning, i tillegg til sikkerhetspolitiske årsaker. Dessuten ville internatene avbøte nød og fattigdom, samt at store avstander, spredt bosetning og vanskelig kommunikasjon gjorde vanlige skoler vanskelig. De første tre internatskolene ble oppført i Sør-Varanger, fordi en her hadde mange samer og kvener. Kvenene hadde innvandret fra Finland i stort antall på slutten av 1800-tallet, og myndighetene fryktet både «den russiske» og «finske fare». Mottiltak var norskopplæring og fremme av norsk kultur. På grunn av motstand mot skoleinternater i Indre Finnmark, ble det istedenfor bygget flere nye internater i kyst- og fjorddistriktene i begynnelsen av 1900-tallet.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=170–172}}

En stilling som særskilt skoledirektør for Finnmark ble etablert for å kontrollere skolens arbeid med norskopplæringen og generelt med fornorskning.<ref>{{Kilde bok|tittel=Samiske nasjonale strategar (samepolitikk og nasjonsbygging 1900–1940, Isak Saba, Anders Larsen og Per Fokstad) | etternavn=Zachariassen |fornavn=Ketil |utgiver=CálliidLágádus |år=2012 |isbn=9788282631174 |utgivelsessted=Deatnu – Tana|sider=27|kapittel=|sitat=}}</ref> Finnmark ble således det første fylket i landet med egen skoledirektør. Totalt ble det bygget ti internatskoler i Finnmark i løpet av den første skoledirektørens virketid. Historikeren Henry Minde (1945–) har ment at hensikten med de samiske internatene var «å isolere elevene fra sine opphavsmiljø».<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Minde, Henry |tittel= Fornorskninga av samene - hvorfor, hvordan og hvilke følger |publikasjon=Gáldu Čála 3/2005|url=http://skuvla.info/skolehist/minde-n.htm |dato=2005|sitat=}}</ref> I 1940 var det totalt 50 skoleinternater i fylket, hvorav 25 var statlige.<ref name=Hætta>{{ Kilde bok | forfatter = Hætta, Odd Mathis | utgivelsesår = 2021 | tittel = Samisk kultur og historie fra 1945 til 2000 | isbn = 978-82-690262-5-2 | utgivelsessted = Alta | forlag = Eget forlag | side= 26–28}}</ref>

Selv om det fantes lærere som brukte samisk i undervisningen, var det sannsynligvis mange elever som opplevde at undervisningen var uforståelig. Politikeren [[Per Fokstad]] (1890–1973) beskrev skolen slik: «Den lyse, freidige aapenhet forlot en; den barnslige munterhet forsvant! Man turde ikke spørre om noget; man gjettet bare. […] Skoletimene blev så kjedelige og saa fattige, saa fattige på innhold.»{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=174–179}}

Historikerne regner årene fra 1850 til 1870 som en overgangs- og introduksjonsperiode for fornorskningen. I disse årene ble den økonomiske og administrative grunnen lagt. Politikken var drevet av sivilisatoriske og nasjonsbyggende hensyn.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=158–159}} [[Folkeskoleloven av 1889]] var utforet slik at det skulle være en felles skole for alle i Norge, uavhengig av klassetilhørighet eller bosted. Skolen vektla norsk språk og kultur, og elevene skulle bli dugelige samfunnsborgere uavhengig av etnisk bakgrunn. For minoritetene var målet assimilering. Resultatet av fornorskningspolitikken var begrenset frem til 1900, noe som var en erkjennelse både for dem som ivret for sterk fornorsking og dem som ville ha undervisning på samisk. En årsak til de svake resultatene var at mange lærer ikke fulgte opp instruksen, slik at samisk og kvensk allikevel ble bruk i undervisningen. Mange lærere i Vest-Finnmark sa i 1904 at det var nødvendig å bruke samisk i undervisningen om elevene skulle få noe utbytte av undervisningen. Dessuten var det klager fra samiske foreldre før 1900, som var negative til at barna ikke fikk kristendomsundervisning på samisk.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=163–167}}

En av de som var kritisk til fornorskningen av samen var professor i finsk-ugriske språk [[Konrad Nielsen]] (1875–1953), noen andre markerte motstandere var presten [[Jens Otterbech]] (1868–1921) og læreren Johannes Hidle (1879–1970) som ga ut en bok med tittel ''Fornorskningen i Finnmarken''. I forordet skrev de: «Paa denne maate er dette lille folk søkt berøvet ved statens hjælp det helligste og høieste et folk eier — sit morsmaal. Vi føler os forvisset om at det norske folk, naar det faar hel og sand oplysning om dette forhold, ikke længer vil fortsette slik. Det er os uværdig.{{sfn|Lund|2003|p=22–23}}

=== Samepolitikk i Sverige ===
[[Fil:Johan Tirén Lappar tillvaratagande skjutna renar.jpg|mini|Bildet ''Lappar tillvaratagande skjutna renar'' var et politisk innspill i «kulturkampen i Härjedalen», som gikk mellom de fastboende og samene på slutten av 1800-tallet. Staten hadde latt omfattende områder bli disponert av Ljusnedals mølle og andre bedrifter, noe som skapte store problemer for samene. I konflikten som oppsto mellom nybyggere og samer, skjøt verkseieren, William Farup (1824–1893), rein ulovlig som tok seg inn på området, og oppfordret de bosatte bøndene til å gjøre det samme. {{byline|Johan Tiren|Kunstner}}]]

På slutten av 1800-tallet bestemte svenske myndigheter at samer skulle være de eneste som skulle få lov til å drive med reindrift. Samme regel ble senere innført i Norge. Mange samer var var glade for denne bestemmelsen. Imidlertid førte politikken til at samene over tid ble ytterligere isolert og utelatt fra andre aktiviteter, både tradisjonelle og nye. Det ble nemlig innført regler om at de ikke kunne ferdes over andre samers områder. En annen uheldig virkning var at andre samer, som ikke drev med rein, ikke lengre ble sett på som «virkelige samer.»{{sfn|Kent|2018|p=226–228}}

I Sverige gikk myndighetene inn for både assimilering og segregering. Spesielt ble finskspråklige og samer i [[Tornedalen]], i grenseområdet mot Finland, fra andre halvdel av 1800-tallet utsatt for assimilering styrt av myndighetene. Tiltakene som ble innført var delvis begrunnet sikkerhetspolitisk. Derimot så svenske myndigheter ingen sikkerhetspolitiske farer vedrørende svenske samer i områdene mot Norge. Sveriges Riksdag vedtok i 1877 at undervisningsspråket i samiske skoler skulle være svensk og at samisk kunne brukes som hjelpespråk. Fra før fantes det samiske bygdeskoler, senere ble det også opprettet omgangskoler for samer som drev med sesongbaserte boplasser. Fra midten av 1890-årene ble det vedtatt en felles femårig skole, hvor alle barn skulle ha samme læreplan. For de samiske bygdeskolene ble det innført et vinterkurs som varte i ti uker. I praksis ble dette en form for internatskoler. Dog viste det seg at svært mange samer aldri gikk på skole. Rundt 1900 kan så mange som halvparten av de svenske samebarna fra reindriftsfamilier som drev med sesongbasert flytting, ha vært uten skolegang.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=179–181}}

Etter 1900 ble skolestellet for barn fra reindriftsfamilier i Sverige lagt om. Omgangskolene ble nå kalt for nomadeskoler, og ble obligatoriske. I de tre første skoleårene fulgte skolene reindriftsfamiliene i lavvoer. For de høyere trinnene ble elevene sendt på fase skoler (i kåter), der de bodde hos familier i nærheten. Hensikten med dette opplegget var at barna skulle få det som var ansett som nødvendig skolegang, samtidig som de ble tilknyttet reindriften. Med et slikt utdannelsesløp hadde de begrenset mulighet for videre utdannelse. Ordningen var resultat av en politikk der en mente at «lapp skall vara lapp.» Dette ble i realiteten en form for [[Segregering|segregasjon]], formet av en evolusjonistisk og rasebiologisk tenkning. En vurderte det slik at samene, på grunn av karakter og lynne, ikke ville greie seg i moderne sivilisasjon.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=179–181}}{{sfn|Kent|2018|p=140–150}} Til og med ble det antatt at samene var fysisk predisponert for et nomadisk liv og reinsdyrhold. Konsekvensen av dette fikk og har fremdeles (1999) politiske, sosiale og kulturelle konsekvenser. Samene fikk statlig beskyttelse og samiske områder er fortsatt (1999) statens land.{{sfn|Broadbent|2010|p=7–9}}

Unionsoppløsningen mellom Norge og Sverige i 1905 fikk stor betydning for nord-svensk reindrift. [[Karlstadforhandlingene|Karlstadkonvensjonen]] hadde forordninger om reinbeite over landegrensen, som betydde en innskrenkning av svenske samers rett til sommerbeite i Norge. Innskrenkningene betydde begrensninger både geografisk og i tid. For noen samiske byer ble det innført såkalt grensebeiting der reinen fikk beite på fastsatte områder i grensetraktene, men da under forutsetning om vakthold. Fra før hadde grensen mellom Sverige og Finland blitt stengt for reinflokker i 1888. Disse begrensningene førte til at samer fra Karesuando ble tvunget til å flytte sørover, blant annet til Gällivare eller lengre sør til Lite lappmark. Det ble et «innvandringsproblem» da disse nordsamene kom inn i et samisk område langt sør hvor de ikke forstod språket og hvor naturmiljøet var nytt.{{sfn|Fjellström|1985|p=151–153}}

Nye endringer kom i Sverige i 1913, da sameskoler for fastboende ble lagt ned, og skolebarna overført til vanlig folkeskole. Politikken førte til at de som drev med reindrift med sesongbasert flytting ble segregert, og i praksis utestengt fra samfunnet. Samer som ikke drev med slik næringsvirksomhet ble derimot assimilert og forsvensket.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=179–181}}

Religionen var tradisjonelt samfunnets sammenbindingskaft og lim, ikke språket, siden Sverige var et land med flere forskjellige språk. Samene ble ifølge lingvisten [[Lars-Gunnar Larsson]] (1947–) ansett som gode svensker så lenge de betrodde seg til den lutheranske tro. Dette endret seg imidlertid i løpet av 1800-tallet etter som det svenske språket kom til å definere landet og hva det vil si å være svensk.<ref> {{Kilde bok | forfatter= Larsson, Jesper og Sjaunja, Eva-Lotta Päiviö | utgivelsesår= 2022 | tittel= Self-Governance and Sami Communities – Transitions in Early Modern Natural Resource Management | utgivelsessted= Cham, Switzerland | forlag= Springer Nature | isbn= 978-3-030-87498-8 | språk= Engelsk | url = https://doi.org/10.1007/978-3-030-87498-8 | side = 53–59}} </ref> I de nordiske landene ble majoritetsspråket i hvert av dem enerådende i alt samfunnsliv. Dermed ble språkpolitikken i skolen av største viktighet for om en same kunne ta videre utdanning, være yrkesaktiv utenom tradisjonelle samisk næringer eller delta i politisk arbeid. I Sverge og Finland ble samer som ikke fikk opplæring i majoritetsspråket annenrangs borgere.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=179–181}}

=== Samepolitikk i Finland ===
[[Storfyrstedømmet Finland|Finland var et autonomt storfyrstedømme]] innlemmet i Russland fra 1809 til 1917, stod i en særstilling ved at det i perioden som storfyrstedømme ikke ble iverksatt assimileringstiltak av samer. Til tross for dette ble samer både i Russland og Finland assimilert på grunn av samfunnsutviklingen. Samer i Finland ble forfinsket på grunn av tilflyting, jordbrukskolonisering og giftemål.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=179–181}} Den første permanente, samiske barneskolen i Finland (da under Russisk herredømme) ble åpnet i [[Utsjok]] i 1878. Senere gikk en over til å kun bruke samisk som hjelpespråk.{{sfn|Kent|2018|p=140–150}}

I 1921 ble det innført obligatorisk seksårig grunnskole i Finland. Samiske barn som bodde mer enn 4 km fra ordinær skole, gikk på skoler drevet av kirken, der hovedmålet var lese og skriveferdigheter, samt bibellære. I 1940 ble det innført en lov som påla kommunene å organisere undervisningen og tilby internatskoler for elver som hadde en viss reisevei. Slike skoler ble vanlige i regioner med begrensede kommunikasjoner, som i Nord-Finland. På disse skolene var det både samiske og finske barn.<ref name=Hansen> {{Kilde bok | forfatter= Hansen, Ketil Lenert   | redaktør= Valkonen, Sanna m. fl.  | utgivelsesår= 2022  | tittel= The Sámi World  | kapittel= The history and current situation of discrimination against the Sami | utgivelsessted=  | forlag=Routledge  | isbn=978-1-003-02551-1  | språk=engelsk  | doi=10.4324/9781003025511-23 | side=330–331}}</ref>

Finland innførte en streng språkpolitikk som varte et stykke inn i etterkrigstiden. Undervisningen ble gitt på finsk, og i noen tilfeller ble bruk av samisk forbudt både på skolen og på internatene. Allikevel var ikke forbudet mot å tale samisk totalt og det var ikke noen lovpålagt assimilering av samene i Finland. Mange samer mistet sitt morsmål i løpet av bare én generasjon.<ref name=Hansen/>

Imidlertid oppstod det også en viss interesse for samiske språk på starten av 1900-tallet. For eksempel tok rektoren, Tuomo Itkonen (1894–1984), ved den samisk kristne folkehøgskolen ved Inari initiativ for opplæring i samisk i mellomkrigstiden. Han fikk utgitt en samisk ABC i 1935. Foreningen for fremme av samisk kultur (Sámi Čuvgehussearvi) i Finland arbeidet også en aktiv rolle i å få utgitt bøker og undervisningsmateriell, samt et samiskspråklig magasin (''[[Sápmelaš]]''). Til tross for slike initiativ ble det ikke innført obligatorisk skole for alle samiske barn i Finland før i 1952. I mellomkrigstiden var det skoletilbud kun til samiske barn som bodde rundt 5 km fra en skole, dermed ble mange samer ikke tilbudt skole.{{sfn|Kent|2018|p=140–150}}

Samene hadde lenge organisert sin virksomhet i [[Siida]]er, både sosialt og økonomisk. For eksempel ved at jaktområder ble utnyttet i fellesskap. På slutten av 1800-tallet mente myndighetene i flere land at det ville være fornuftig å gripe inn i og reorganisere disse, etter som det kunne være til nytte for nasjonale interesser. I Finland bestemte parlamentet i 1898 at det skulle opprettes egne kooperativer for reindrift. En del av ordningen gikk ut på at reindriftsamer skulle ha rett til fritt beite og uttak av tømmer i statens skoger. Fem kooperativer ble opprettet i Muddusjärvi, Paatsjoki, Paadar, Ivalo og Inarin Kyrö. Med dette ble store landområder benyttet til reinbeite og i 1900 var det hele {{nowrap|32 000}} rein i området. I begynnelsen 1900-tallet økte antallet kooperativer og disse igjen opprettet en egen interesseorganisasjon. Imidlertid gikk ikke antallet rein oppover. For eksempel var det {{nowrap|10 632}} reinsdyr i Rovaniemi i 1910, men etter den tid gikk tallet drastisk ned og i 1930 var det bare 6279 dyr.{{sfn|Kent|2018|p=228–231}}

=== Samepolitikk i Russland ===
[[Fil:Archangel reindeer3.jpg|mini|Transport med reinsleder i [[Arkhangelsk]], Russland, mellom 1890 og 1900.]]

I Russland strakte de samiske bosetningsområdene over Kolahalvøya til grensen mot nåværende Finland og Norge. I den vestlige delen av området levde de [[Skoltesamer|skoltesamene]], som inntil 1826 utgjorde et fellesdistrikt for skatteinntekt for Norge og Russland. Området var et omstridt grenseområde, der det ble strukket opp nye grenser og med dramatiske krigshandlinger. Den første store endringen kom med de nye grenselinjer mellom Norge og Russland i 1826. Under den første verdenskrig og den russiske revolusjonen ble alle som bodde der berørt. Unge samiske menn ble innkalt til tsarens hær og falt i krig. Da sovjetunionen ble dannet ble Petsamo-området avgitt til Finland. Samene ble dermed finske borgere og de ble godt mottatt av finske myndigheter.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=54–56}}

Skoltesamene i Russland hadde tradisjonelt bare noen få rein for transport i hver husholdning, men fra 1850-årene og utover får de større flokker for kjøttproduksjon. Imidlertid dreier det seg ikke om mer enn 20–30 dyr i hver besetning. Disse gikk løse. Først ut på 1900-tallet begynner skoltesamene med reindrift i stort omfang.{{sfn|Fjellström|1985|p=41–44}} I Russland gikk myndighetene inn for å legge til rette for nybyggere i russisk lappland. Ikke bare russere, men også finner og nordmenn ble invitert til områdene. I 1868 ble alle nybyggere garanter fritak fra både skatter og militærtjeneste. Over tid skapte innvandringen store økonomiske problemer for de lokale kolasamene, da det rundt 1880 kom folk fra øst i Russland (syrjenere og samojeder) som drev med reindrift og svært store flokker på oppimot 5000 rein.{{sfn|Kent|2018|p=30–36}}{{sfn|Fjellström|1985|p=41–44}} 

Utfordringene med reindriften som innvandrerne fra øst drev med fortsatte utover på 1900-tallet, men da kom i tillegg industrietableringer. Blant annet ble det utenfor Kirkenes satt i gang med jernmalmgruver og i Finland nikkelgruver, etnografen [[Ørnulv Vorren]] (1916–2007) har ment at helt til å begynne med var industrietableringene delvis positive for skoltesamene ved at de fikk seg arbeid og inntekter. Senere virket moderne industrisamfunn nedbrytende på de samiske næringsveiene og kulturen.{{sfn|Fjellström|1985|p=91–93}}

For samene på Kolahalvøya fikk en helt annen utvikling ved at deres reindrift ble nasjonalisert etter den russiske revolusjonen i 1917. Etter den tid skulle alle de forskjellige folkegruppene som samer, samojeder, syrjanere og russere arbeide under like forhold.{{sfn|Fjellström|1985|p=91–93}}

Det var i tiden fra 1935 til 1989 tre internatskoler for barn på Kolahalvøya. Disse lå i den militære byen Gremikha, Lovozero og byen Kola (nærmest den norske grensen). Disse skolene virket for hvert sitt distrikt og ga utdanning til barn av mange forskjellige etnisiteter, så vel samiske som  russiske barn. Samiske elever ble dermed del av to skolereformer, både opprettelsen av internatskoler og spesielle tiltak rettet mot nordlige minoriteter.{{sfn|Andersen|2022|p=232–234}}

Urfolkspolitikken i den tidlige fasen av Sojvetunionen, i 1920- og tidlig 1930-årene, hadde som mål å lære samene å lese og skrive på deres eget morsmål. Fra midten av 1930-årene ble det opprettet internatskoler for å muliggjøre syvårig obligatorisk grunnskole. Skolen tok sikte på kulturell pluralisme og harmonisk, personlig utvikling. Samene, så vel som alle andre minoriteter, var garantert at deres nasjonale kultur og minoritetsspråk skulle utvikles. Med [[den store terroren]], som sovjetunionens leder [[Josef Stalin]] (1879–1953) stod bak, ble det fra slutten av 1930-årene plutselig slutt på morsmålsundervisning. De som stod bak undervisningsopplegget for minoritetselever ble henrettet og kun russisk opplæring ble gitt til elevene. Allikevel ble det ikke slutt på bruk av samisk i disse internatskolene. Lærerne som var opplært innenfor en tradisjon med kulturell pluralisme fortsatte i sine stillinger. De som vokste opp i denne tiden behersket samisk godt og hadde en sterk samisk identitet. Internatskolene stoppet sin virksomhet i 1941 på grunn av problemer under andre verdenskrig.{{sfn|Andersen|2022|p=235–236}}