Redigerer Samisk historie i middelalderen (avsnitt)

==== Etableringer av bosetninger i Nord-Sverige ====
På tidlig 1200-tallet fikk kirken eiendomsrett til nordlige lakseelver. Laks ble brukt både som betaling for lønn og skatt. De fleste kirker og gårder i samiske områder ble etablert ved elver med rikt fiske. Langs kysten i Norrbotten var sildefiske viktig for kystbyer og småsteder.{{sfn|Broadbent|2010|p=19–22}}

På 1300-tallet skjer også en kolonisering i områdene rundt Piteälv-, Luleälv- og Tornedalen, hvor innflyttende finske og svenske bønder slår seg ned. Disse nybyggerne er avhengig av en infrastruktur som den svenske staten ordner med, ellers kan de hverken få de varene de er avheng av eller bli kvitt sitt eget produksjonsoverskudd. Infrastrukturen staten bistår med består av markedsplasser, myntvesen, handel med fjerne markeder, justisvesen og voldsmonopol. Dessuten skulle staten ha råderett over alt herreløst land. Den avhengige bondebefolkningen ville dermed bli en brekkstang for å etablere statlig makt i området. Den svenske staten fører også en politikk med donasjoner av store landområder i nord til både kirken og privatpersoner.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=151–175}}{{sfn|Bergman|2018|p=16–18}} I 1316 hadde [[Uppsala domkirke]] fått eiendomsrett til laksefiske i [[Umeälven]].{{sfn|Broadbent|2010|p=57–59}}

Flere lakselver og landområder i Nord-Sverige blir på 1300- og 1400-tallet donert eller oppkjøpt, og retten til laksefisket tilfaller kronen, kirken eller adelen. Eiendomsretten til disse hadde sannsynligvis blitt tatt på 1200-tallet, eller enda tidligere. Av hvem, og hvordan er usikkert, fordi sentralmyndighetenes så tidlig ikke har opplyst noe om opprinnelige brukere. Retten til lakseelvene og land er ikke tolket som et forsøk fra myndighetenes side på kolonisering, men mer som et forsøk på å sikre seg inntekter.{{sfn|Bergman|2018|p=36–39}} Når det gjelder omfanget av samenes laksefiske foreligger det ingen historiske tekster, muligens fordi det ikke ble beskattet.{{sfn|Bergman|2018|p=41–43}}

I henhold til Hälsingelagen, en lovsamling for kystregionene i Midt- og Nord-Sverige, var det påkrevd at bøndene skulle betale skatt og delta i leidangen. Derimot var det påkrevd at folk nord for Ångermanland skulle betale to skinn i skatt, men de var fritatt fra å delta i leidangen. Birklarlene ble gitt privilegiet med å skattlegge samene på vegne av kronen, spesielt skattlegging av pelshandel.{{sfn|Broadbent|2010|p=57–59}}