Redigerer Sagalitteratur (avsnitt)

=== Drømmer og lagnaden ===
[[Fil:Dronning-ragnhilds-drom.jpg|thumb|Dronning Ragnhilds drøm.]]I ''[[Halvdan Svartes saga]]'' lar Snorre Sturlasson dronning [[Ragnhild Sigurdsdatter|Ragnhild]] ha Norges historiens viktigste drøm. «Dronning Ragnhild drømte store drømmer. Hun var ei klok kvinne,» skriver han. Hun drømte om et stort tre som vokste fra en torn til det strakte seg ut over hele landet og utenfor Norges grenser. Drømmen ble tolket slik at den danner forutsetningen for samtlige av Snorres kongesagaer og er på samme tid hans store selvpålagte oppgave, å vise at [[Halvdan Svarte]]s ætt hadde en særegen kongsrett til Norge.<ref>Sturlasson, Snorre, ''Snorres kongesagaer'', Oslo 1979, side 44: Spådommen går på at Halvdans Svartes slekt skal bli stor, selv om ikke alle medlemmer vil være like store, og de skal herske over Norge.</ref>

De fleste sagaer blir innledet av en spådom om hva som vil skje, gjerne i form av en illevarslende drøm. Drømmen har mer en fortellerteknisk funksjon for å gi historien en ansats enn å åpne for [[Psykoanalyse|psykoanalytisk]] drømmetydning, skjønt det er nok av sagaskikkelser som fortolker drømmene. Drømmene er av den enkle sorten: de forutser død og uhygge, og billedmessig er de ikke mer kompliserte enn at fienden opptrer som et farlig dyr. I ''[[Gunnlaug Ormstunges saga]]'' antyder Torsteins drøm et lengre handlingsforløp, og Torstein har en austmann (nordmann) til å tyde den for seg: «Hvis jeg sier deg drømmen, så skal du tyde, slik den er til.»  Etter at drømmen er blitt fortalt får Torstein tolkningen. «Nå har jeg tydet drømmen, og jeg tenker det vil slå inn.» Torstein misliker tolkningen: «Ille og uvennlig har du rådet drømmen,» svarer han.

Drømmer synes å komme til de som allerede har særlig grunn til å frykte for sin skjebne og drømmene deler denne innsikten med leseren. Det som er spådd om det som skal skje, det vil også skje. Således er drømmene en måte å fremstille skjebnetroen på i kunstnerisk vendinger. Troen på at lagnaden er styrt og satt en gang for alle går som en rød tråd gjennom alle sagaer. Drømmer og skjebne knyttes sammen som to sider av samme sak.

Skjebnetro er ikke gudstro. Det er ikke gudene som griper inn i menneskenes liv. Troen på lagnaden er en hedensk tankegang som bor dypt i menneskene til tross for at de er kristne. [[Kristendommen]] stikker ikke dypt hos sagaenes mennesker. De to trosformene, fortidens [[sed og skikk]] ([[Hedendom|hedenskapen]]) og kristendommen, fulgte hverandre tett, men var likeså vanskelig å forene som kald vann og smeltet bly, slik [[Halldór Laxness]] uttrykte det.<ref>Laxness, Halldór, ''Sjálfsagðir hlutir'', Reykjavik, 1946: side 28. En essaysamling hvor Laxness diskuterer sagaene, tittelen kan oversettes til ''Selvfølgeligheter''.</ref>

Menneskene kan ikke be eller ofre til en himmelsk makt for å unngå skjebnen som er uunngåelig og uhåndgripelig. Sagalitteraturens kalde og objektive handlingsreferat understreker skjebnens etiske grep, men skjebnen er mer [[Fatalisme|fatalistisk]] enn [[Determinisme|deterministisk]]. Innenfor en fastlagt ramme finnes det et lite rom for handling og endring, men når den er endelig, kan man, som nordmannen Gisle i ''[[Gisle Surssons saga]]'', med ro slå fast at «Slik skal det nå være.» I skjebnen ligger det en ''mulighet'' for de som er underlagt den. De er dømt til å gå til grunne, men de har et valg: de kan møte skjebnen ynkelig og handlingslammet, eller gå den i møte med et løftet hode. Hvis det siste velges har han levd opp til sagaens etiske mannsideal: døden er endelig, men ettermælet lever evig.

I vissheten om at man kan møtt døden slik minnet om en selv skal leve kan man, som Gisle Sursson, faktisk finne en frihet og lettelse når de plagsomme drømmer har vist at slutten har kommet. Den siste kampen er da en framvisning av mot og stolthet til å krenke motstandernes ære ved å gjøre det mest mulig vanskelig for dem, hele 14 mann, å ta livet av ham. Når innvollene tyter ut, holder han dem på plass med å stramme til beltet, og kjemper videre på sine knær inntil han er død. Det eneste som teller er ettermælet slik ''[[Håvamål]]'' treffende uttrykte det i verselinje 76:

{| table border="0" cellpadding="8" cellspacing="8" style="border-collapse:collapse"
|'''Norrønt:'''
|'''Norsk oversettelse:'''
|-
|Deyr fé,<br />
deyja frændr,<br /> 
deyr sjalfr it sama,<br />
en orðstírr<br />
deyr aldregi<br />
hveim er sér góðan getr.<br />
|Fe dør,<br />
frender dør,<br />
en selv dør på samme vis;<br />
men ordets glans<br />
skal aldri dø<br />
i ærefult ettermæle.<br />
|-
|}