Redigerer Rolf Jacobsen (avsnitt)

=== Ny anerkjennelse ===
Etter at han ble ekskludert fra [[Den norske Forfatterforening|Forfatterforeningen]] i 1945, ble han igjen tatt opp som medlem i 1953.<ref>{{Kilde www|url=https://www.vl.no/kultur/forfattere-forsvarer-eresretten-forfatterforeningens-ekskludering-i-1945-var-et-skansomt-oppgjor-1.1675786|tittel=Ut mot Forfatterforeningen: – Går altfor langt i å renvaske de som ble dømt etter krigen|besøksdato=2020-03-07|språk=no|verk=www.vl.no}}</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=Tre forfattere under krigen|avis=Aftenposten|url=|etternavn=Økland|fornavn=Ingunn|dato=7. mars 2020|side=17|sitat=}}</ref>

I november 1954 kom ''[[Hemmelig liv]]''. Rolf Jacobsen skulle selv komme til å kalle denne diktsamlingen sitt andre gjennombrudd.{{Trenger referanse}} Denne gangen jublet kritikerne. Flere av diktene ble raskt gjengangere i diktantologier. «Landskap med gravemaskiner» er blitt omtalt som det første «grønne» arbeidet i  norsk lyrikk.{{Trenger referanse}} Nå fikk Jacobsen også offentlig anerkjennelse i form av [[statens kunstnerstipend|statens treårige arbeidsstipend]]. 

''Sommeren i gresset'' fulgte i 1956. I 1958 ble han tildelt Gyldendals jubileumsstipend på 10&nbsp;000 kroner.

I disse årene ble diktene hans lest på radio i [[NRK]], og i 1957 hadde [[Carl Frederik Prytz|Carl Fredrik Prytz]] lagd et radioprogram om ham.

Da ''Brev til lyset'' kom i 1960 ble den belønnet med [[Kritikerprisen]]. Kritikken var blandet. I ''[[Profil]]'' oppsummerte [[Bjørn Nilsen (forfatter)|Bjørn Nilsen]] med at det nå var en moden mann som skrev, naturfølelsen var inderligere, språket hadde fått «en avklaret ro over seg».<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1960 | tittel = Profil | utgivelsessted = Oslo | forlag = [Universitetet i Oslo, Avdeling for idéhistorie] | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2019100981043_001 | side = 25 | forfatter = Bjørn Nilsen | artikkel = Rolf Jacobsen spiller med sordin}}</ref>
[[Fil:Abelsethgården 1.jpg|thumb|Rolf Jacobsens bolig i [[Skappels gate 2]], [[Hamar]].{{Byline|Thomas Andersen}}]]
[[Fil:Abelsethgården 2.jpg|thumb|Historisk skilt på boligen.{{Byline|Thomas Andersen}}]]
I 1961 fikk Rolf Jacobsen arbeide i avis igjen, da han ble ansatt som journalist i ''[[Hamar Stiftstidende]]''. Og i oktober 1961 flyttet familien Jacobsen til [[Skappels gate 2]] på Hamar, nær [[jernbane]]linjene. Denne nærheten til jernbanen, og forfatterens fortrolighet med rutetidene, kom etterhvert til å bli en viktig del av ''mytologien'' rundt Jacobsen.

Samme år fikk Jacobsen Statens kunstnerstipend. I 1963 fikk han igjen Statens treårige arbeidsstipend. Fra 1955 hadde Rolf og Petra reist i Europa: Stipendiene og prisene var viktige, fordi de ga Rolf Jacobsen muligheten til å reise bort og arbeide noen måneder hvert år. 

''Stillheten efterpå'' kom ut i 1965. Den ble på en måte hans tredje gjennombrudd. Den innbrakte ham [[Riksmålsforbundets litteraturpris|Riksmålsprisen]], men viktigere var at han ble oppdaget av 1960-årenes unge. Den nye generasjonen lesere kjente seg igjen i dikterens motiv, og fant i diktene en samfunnskritikk som tiltalte dem. Dette var også den første av hans diktsamlinger som virkelig ble oppdaget utenfor Norges grenser. 

Fra 1967 arbeidet Rolf Jacobsen som redaksjonssekretær og nattredaktør i ''Hamar Stiftstidende''. I 1968 mottok han [[Doblougprisen]], og da ''Headlines'' ble utgitt i året etter ble hans stigende stjerne ute i [[Europa]] kommentert. 

For første gang på lenge kom Jacobsens historie fra okkupasjonstiden opp igjen i 1969, da han ble tildelt Glåmdalens kulturpris. Ikke alle var enige i denne tildelingen. Jacobsen selv later i senere år til å ha fortrengt hendelsene fra krigsårene, bevisst eller ubevisst. I den virkeligheten han beskriver i senere intervjuer, meldte han seg ikke selv inn i NS, det var nærmest noe som hendte automatisk og på et senere tidspunkt for at han skulle kunne fortsette som redaktør. Lederartiklene hadde han mottatt ferdigskrevet og trykket under tvang, men han hadde prøvd å moderere dem. Angående redaktør Zachariassen som ble sendt til Sachsenhausen, kunne Jacobsen i 1992 uttale at «han hadde det ikke så verst der nede», Sachsenhausen var en «moderat» leir.{{Trenger referanse}}