Redigerer Restaureringen av Nidarosdomen (avsnitt)

==Restaurering av langkoret 1877–1890==
<div style="float:left;clear:left;">
[[Fil:nidarosdomen chior wall repairs.png|thumb|left|Korveggen fra 1200-tallet var for spinkel og ble trykket skjev av hvelvet allerede i middelalderen. Dette ble først rettet opp under restaureringen flere hundre år seinere. Skisse av Chr. Christie.]]
[[Fil:nidarosdomen restoration bapt.jpg|thumb|left|1500-tallsveggene i koret og tårnbuene viste seg å inneholde mange originale steinrester av stor verdi for restaureringen. Her graves fram foten til den opprinnelige døpefonten. Tegning av A. Hofflund.]]
[[Fil:nidarosdomen tower cracks.jpg|thumb|left|Midttårnet hadde sunket og laget sprekker i tverrskipsmurene.]]
</div>
Restaureringen vakte nå så stor begeistring at selv om Stortinget hadde presisert at gjenreisningen av oktogonen «ikke paakræver nogen nødvendig fortsettelse», var det nå opplagt at også langkoret skulle gjenreises. Dette var en langt større utfordring, spesielt siden mesteparten av langkoret gikk tapt i brannen i 1531. Triforiet, kleristoriet, hvelvet og de indre langkorveggene hadde styrtet sammen og var erstattet av tykke, hvitkalkede vegger. Dessuten hadde horisontalkreftene fra hvelvet – før det styrtet sammen – trykket søndre yttermur nesten 40&nbsp;cm ut av lodd, på grunn av utilstrekkelig dimensjonerte og plasserte strebebuer.

Gjenoppbygging av koret ville sette kirkerommet ut av drift, så tverrskipet ble skilt fra langkoret med en trevegg under østre tårnbue og innredet som menighetskirke. Veggen under søndre tårnbue ble fjernet, det såkalte Schiøllerske gravkapell i søndre tverrskip revet, og orgelet, [[prekestol]]en, og Thorvaldsens Kristusstatue ble flyttet til tverrskipet før den nye menighetskirken ble innviet [[første juledag|1. juledag]] [[1877]].

Christie startet arbeidet i langkoret med å rette opp den skeive sørmuren. Framfor en full gjenoppmuring slik Schirmer hadde gort i kapittelhuset, valgte Christie å løsne hele sydmuren som et stort murstykke – mer enn 20x10 meter – og skru det inn i lodd med kiler og strekkfisker. Den vakre «kongeinngangen» i sørmuren ble demontert og grunnmurene forsterket før operasjonen, som ble avsluttet i [[1879]] med at kongeinngangen ble satt opp igjen i restaurert stand. Christie nyreiste også strebebuene, men skjønte nok at de ikke var tilstrekkelige, og bygget inn skråstivere av stål i sideskipenes takverk.

Deretter kunne Christie endelig ta ned de tykke langkorveggene, som viste seg å være et veritabelt skattkammer av innmurte originale bygningssteiner med profiler, [[kapitel (arkitektur)|kapiteler]] og ornamenter. Det ble videre avdekket rester etter triforie- og kleristorieetasjene i korveggen og tårnfoten, så etasjehøydene kunne bestemmes nøyaktig. Under veggene fant man også fundamenter etter arkadesøylene, så Christie kunne overbevisende skisserere hvordan langkoret skulle rekonstrueres. Christie oppdaget også støttemuren fra 1200-årene som hjalp arkadepilarene å tåle hvelvtrykket, og valgte da å øke dimensjonen på pilarene framfor å rekonstruere designfeilen – utvilsomt hva den opprinnelige byggmesteren ville ha gjort, om han hadde hatt samme kunnskap. Søyler og framspring var dekorert med mengder av ornamenter og konsollhoder, men det meste var forsvunnet, og Christie valgte å kopiere disse i passende antall framfor å lage nye variasjoner over disse, slik det hadde vært i middelalderen.

Tretaket over det hvelvede langkoret var ikke synlig, så Christie tok seg den frihet å erstatte det med et ytterst uhistorisk [[jern]]tak. Antikvarikerne protesterte, men Christie var forståelig nok bekymret over brannfaren. Dessuten ble jerntaket kobberkledt, så forskjellen var ikke synlig fra utsiden.

Etter at vinduene fikk nye lyse, [[bly]]innfattede vinduer, kunne menighetskirken flyttes til det nyrestaurerte langkoret og tas i bruk i 1890.