Redigerer Rådyr (avsnitt)

== Rådyrjakt ==
[[Fil:Gevir_rådyr.JPG|thumb|Gevir av rådyr.]]
[[Rådyrjakt]] er vanlig i hele utbredelsesområdet, også i Norge, der den regulære jakten foregår mellom [[25. september]] og [[23. desember]] hvert år. [[Bukkejakt]]en starter alt [[10. august]], men da er det ikke tillatt å bruke [[hund]], og rifle er i denne perioden eneste lovlige jaktvåpen. Under den ordinære jakten sverger imidlertid mange jegere til bruk av hund. [[Dachs]], [[Basset Artesien Normand]], [[drever]] og [[beagle]] er noen av de mest populære [[jakthund]]ene på rådyr, men det benyttes også en rekke andre [[hunderase]]r. Reglen er at boghøyden på hundene ikke får overstige 41&nbsp;cm. På verdensbasis skytes det mer enn {{formatnum: 100000}} rådyr årlig, men populasjonene fortsetter å vokse.

I jaktsesongen [[2005]]/[[2006]] ble det iflg. [[Statistisk sentralbyrå]] felt {{Nowrap|ca. 29 900}} rådyr i Norge, noe som var en oppgang på {{Nowrap|ca. 3 %}} i forhold til forrige sesong. [[Østfold]] var det [[fylke]]t der det ble felt flest dyr {{Nowrap|(ca. 3 400);}} deretter fulgte [[Aust-Agder]] og [[Nord-Trøndelag]] med {{Nowrap|ca. 3 000}} dyr hver. Omkring {{formatnum: 38400}} jegere hadde lisens til å være med på jakten.

=== Rådyr som matauk ===
Rådyret har en slaktevekt på {{Nowrap|ca. 10–20 kg.}} Kjøttet er svært mørt om det blir behandlet riktig. Skrotten bør henge i ca. 45 døgngrader (tilsvarer ca. 4,5 døgn i 10&nbsp;°C). Skrotten parteres som en saueskrott. Rådyrkjøtt smaker normalt litt søtlig og er gjerne svakt preget av skog/vilt. Kjøttet er magert og fibrene fine, noe som lett medfører uttørring om det stekes på for høy varme.

Rådyrkjøtt er en svært anvendelig råvare, men ikke alltid like lett å få tak i som ferskvare. Låret er ypperlig egnet som stek eller til speking, mens småkjøtt ofte brukes i ulike gryteretter.

=== Sportegn etter rådyr === 
[[Fil:Roe deer track03.jpg|thumb|Rådyrspor]]
* Det mest iøynefallende vi ser er liggegropene: Når rådyrene hviler og tygger drøv, finner de et sted med godt utsyn og sparker bort vegetasjon (og snø) før de legger seg ned. 
* Rådyrbukkene hevder revir, disse merker de ved å gni horna på småtrær for å sette av luktmerker med luktkjertler de har mellom hornene og ved øyet. I denne prosessen går det hardt utover barken på trærne som blir hengende i strimler og ofte finner vi hår på treet. Rundt disse «grensetrærne» for reviret sparker de også opp vegetasjonen for å avsette luktmerker fra kjertler som sitter mellom bakklauvene. Disse markeringene betyr «PRIVAT OMRÅDE, ADGANG FORBUDT FOR RÅDYRBUKKER» – fremmede bukker som krysser disse grensene vet at det garantert blir kamp og muligheter for juling og ydmykelse. 
* Rådyr bruker faste ruter mellom forskjellige beiteplasser og hvileplasser, disse stiene som vi ofte kaller ”veksler” ses tydelig i skog og mark. 
* Vinterlorten av rådyr er lett å kjenne igjen, den er en {{Nowrap|1–2 cm}} lang sylinder avrundet i endene og {{Nowrap|ca 0,5 cm}} tykk, fargen er mørk brun. Sommerlorten er bløtere og ligner litt i konsistensen på sauelort. 
* «Hekseringer» kan sees om sommeren og tidlig på høsten. De blir dannet under paringen, ved at bukken forfølger geita. Hun går i en eller flere «faste ruter» i ringer eller ovaler, alt etter terrengforholdene. Denne ringdansen holder på så lenge at vegetasjonen slites bort, og det dannes stier. På folkemunne har disse stiene så fått navnet «hekseringer», som er en gammel betegnelse. I nyere tid har hendt at folk som har funnet slike ringer (f.eks. i åkerlandskap eller på glenner eller tynt bevokste områder med god oversikt i skogen) har trodd at de har vært landingsplasser for ikke-jordiske romfartøy ([[UFO]]er). 
* Sportegn etter beiting kan vi finne på urter, lyng, sopp, busker og trær. 
* Sporavtrykkene ser vi tydelig i bløt jord og snø. Klauvene på rådyret er smale og spisse, noe som skiller dem fra sauespor. 
* Hårrester etter pelsskifte kan vi finne. Vi kan også finne pelsrester på piggtråder som rådyret har hengt fast i.
* Fallgevir. Rådyrbukken feller geviret i løpet av høsten, men de blir som regel spist opp av mus i løpet av et år. I Tyskland er det mange som leter etter og samler på disse gevirene.