Redigerer Perikles (avsnitt)

=== Opptakt til krigen ===
[[Fil:Anaxagoras and Pericles.jpg|thumb|Anaxagoras og Perikles av Augustin-Louis Belle (1757–1841)]]
Perikles var overbevist om at krigen mot Sparta, som ikke kunne skjule sin misunnelse på Athens dominans, var uunngåelig om ikke velkommen.<ref>A.J. Podlecki, ''Perikles and his Circle'', 158</ref> Derfor nølte han ikke med å sende tropper til [[Korfu|Korkyra]] for å forsterke den korkyriske flåten som kjempet mot [[Korint]]. Flåtene konfronterte hverandre i [[slaget ved Sybota]] i 433, og et år senere kjempet athenerne mot korintiske kolonister i [[slaget ved Poteidaia]]. Disse to hendelsene bidro sterkt til Korints vedvarende hat mot Athen. I samme periode foreslo Perikles [[det megariske dekret]] som minnet om en moderne handelsblokade. Ifølge retningslinjene i dekretet var megariske handelsmenn ekskludert fra markedene i Athen og havnene i hennes imperium. Denne bannlysningen kvelte den megariske økonomien og gjorde freden mellom Athen og Sparta svært anstrengt, siden Sparta var alliert med Megara. George Cawkwell brøt Perikles med dette dekretet trettiårsfreden, «men kanskje ikke uten noe som minnet om en unnskyldning».<ref>G. Cawkwell, ''Thucydides and the Peloponnesian War'', 33</ref> Athenernes rettferdiggjørelse var at megarerne hadde kultivert det hellige landet som var viet [[Demeter]] og hadde gitt tilflukt til rømte slaver, en oppførsel som athenerne regnet som umoralsk.<ref>T. Buckley, ''Aspects of Greek History 750–323 BC'', 322.</ref>

Etter å ha konsultert med sine allierte, sendte Sparta en utsending til Athen og krevde visse innrømmelser som umiddelbar utvisning av alkmaionidai–familien inkludert Perikles og tilbakekallelse av det megariske dekret. Sparta truet med krig dersom kravene ikke ble møtt. Det opplagte formålet for dette forslaget var å fremprovosere en konfrontasjon mellom Perikles og folket. Og dette skulle skje noen få år senere. På den tiden fulgte athenerne Perikles' instruksjoner uten å nøle. I den første legendariske talen som Thukydid legger i hans munn, rådet Perikles athenerne til ikke å gi seg for motstandernes krav, siden de var militært sterkere. Perikles var ikke forberedt på å gjøre ensidige innrømmelser da han trodde at «dersom Athen gir seg i denne saken, ville Sparta helt sikkert komme opp med ytterligere krav».<ref>A.G. Platias-C. Koliopoulos, ''Thucydides on Strategy'', 100–03.</ref> Derfor ba Perikles spartanerne om å tilby ''quid pro quo''. I bytte for å trekke tilbake det megariske dekret, krevde athenerne at Sparta skulle oppgi sin praksis med periodisk utvisning av utlendinger fra deres territorium ([[xenelasia]]) og å anerkjenne autonomien til dets allierte byer. Dette kravet impliserte at Spartas hegemoni også var hensynsløst.<ref>A. Vlachos, ''Thucydides' Bias'', 20</ref> Betingelsene ble avslått av spartanerne, og ingen av partene var villige til å trekke seg i spørsmålet, i stedet forberedte de seg på krig. Athanasios G. Platias og Konstantinos Koliopoulos, professorer i strategiske studier og [[internasjonal politikk]], hevder at «fremfor å gi etter for tvangskrav, valgte Perikles krig». En annen vurdering som godt kan ha hatt innflytelse på Perikles   var bekymringen for opprør i imperiet kunne spre seg dersom Athen viste svakhet.<ref>V.L. Ehrenberg, ''From Solon to Socrates'', 264.</ref>