Redigerer Pendelferge (avsnitt)

==== Bilfergen ====
[[File:Salhus med Salhusfærgen 1932.jpg|thumb|«Salhusfærgen» i fergestasjonen Salhus, Karmøy 1932.]]
Bilfergen kom til Norge i mellomkrigstiden etter hvert som det ble flere biler og bedre samferdsel, de fleste var ombygde lokalbåter eller basert på eldre båtdesign med tverrskips eller langskips ombord- og ilandkjøring. Den første egentlige bilferjen med langskips ombord- og ilandkjøring fra begge ender er «Salhusfærgen» bygd av Glommens mek. Verksted i Fredrikstad i 1918 for Rogaland fylkeskommune som satt den på sambandet mellom Salhus på Karmøy og Haugesund i fastlandet over Karmsundet. «Salhusfærgen» var meget langt forut for sin tid som et roro-fartøy bygd i stål med heisbare kjørelemmer med plass for to-tre biler, som også er Norges første pendelferge som bilferge, på 46 fot lengde og 15 fot bredde på 31 brt i tonnasje. 

De første pendelfergene var relativt små, som «Mjøsfærgen» på 58,5 fot lengde og 16,2 fot bredde, 37 brt, i rute mellom Gjøvik, Mengshol og Smedstua som også er den første pendelferge med dekkshus i tillegg til styrehus i 1923. Denne mjøsaferga var likevel uvanlig som en ''sideloader'' ettersom fire fallemmer monteres på kantene fremfor på endene. Dette skyldes vannstanden som varieres sterkt i løpet av året i innsjøen, så skråstilte ferjeleier var nødvendig.<ref>85 år med norske bilferjer, s. 10-11</ref><ref>Damp- og motorbåter på Mjøsa, s. 202-203</ref>

I 1930-tallet ble pendelfergene for bilferjesamband mer vanlig, og flere danskbygde pendelferger som var uttjent og lagt ut for salg, kom til Norge som lillebæltferjen «Johanne II» som en 8 pbe (pbe betyr privatbil) ferge på 24,36 m lengde og 7,35 m bredde på 116 brt, som settes inn i sambandet mellom Tromsø og Tromsøysund som «Ferge I» i 1936.<ref>[https://www.faergelejet.dk/faerge.php?id=1241&n=2 Ferge I]</ref> Da det var klart at ferjestrekningen mellom Moss og Horten var i ferd med å bli et bilferjesamband, valgt rederiet A/S Alpha å sende ingeniører til Danmark der de kunne ta i betraktning de danske ferjene som benyttes både for jernbane og biltrafikk. 

Til å begynne med var fokuset mot den danske ''ø-færge'' (ferge mellom eller til øyer), men da det vist seg at «Bastø» var raskt blitt for liten, skiftet man til den kombinerte bil- og jernbanefergen. M/F «Djursland» for Grenaa-Hundestad ferjestrekningen siden 1934 var forsøkt kjøpt uten hell, så en ny ferje måtte bygges.<ref>[https://www.nb.no/items/1a9d3f20f8817b0fcdf762486d1b0e28?page=31&searchText=djursland%20bast%C3%B8 NB: Bastøfergen : fra damplekter til brikke i pengespillet : en hundreårig historie om fraktfart og fergedrift mellom marked og myndigheter, s. 29]</ref> «Bastø II» på 54,62 m lengde, 10,10 m bredde og 476 brt, ble den største og meste moderne bilfergen den gang i 1939, med innelukket bildekk, baugport og styrehus i begge ender med plass for 34 biler og 600 passasjerer. Siden er samtidige Bastø-ferjer pendelferger med få unntak.<ref>85 år med norske bilferjer, s. 13</ref>

Den danske påvirkningen på norske bilferjer, spesielt disse av pendelfergetypen, var sterk fra slutten av 1930-tallet og utover, ettersom ruteselskaper studerte både statlige og privateide ferjer man derfra hentet erfaring og inspirasjon for «sine» ferjer ment for norske forhold. Men fjordfergene hadde sin stolthetstid i etterkrigstiden, hvor pendelfergen nesten kom i skyggen, dette skyldes «turistfaktoren» der de norske ferjene var blitt opplevelsesreiser gjennom maleriske omgivelser som betydd store overbygninger, mens pendelfergen ble rent funksjonelt. Staten var lite involvert i ferjefarten fram til begynnelsen på 1960-årene, men dette endret seg etter Vegdirektoratet fikk en ny sjef, Olav Torpp i 1962. Dette var varslingen for en generasjonsskrift som så større statlig innblanding, som rederiene ønsket velkomne, spesielt ''Møre og Romsdal Fylkesbåtar'' (MRF). MRF i 1961-1963 hadde et utvalg som studerte hvordan de skal standardisere den norske ferjefarten, og dette endt med en rapport som la vekt på rasjonalitet og funksjonalitet, med bestemte standardmål.<ref>85 år med norske bilferjer, s. 14-15, s. 20-21</ref>