Redigerer Partia (avsnitt)

== Kontakt med omverden ==
=== Kontakt med Kina ===
[[Fil:Zhang Qian.jpg|thumb|300px|right|Reisene [[138 f.Kr.|138]]&ndash;[[126 f.Kr.]] til [[Zhang Qian]] til vesten, [[Mogaogrottene]], [[618]]-[[712]].]] 
Den kinesiske oppdagelsesreisende [[Zhang Qian]], som besøkte nabolandene [[Baktria]] og [[Sogdia]] i [[126 f.Kr.]], skrev den første kjente rapporten om Partia. I hans fortellinger er Partia kalt «&#256;nx&#299;», en oversettelse av «arsakide», navnet på det partiske dynastiet. Zhang Qian identifiserte Partia tydelig som en avansert bysivilisasjon, som han sammenlignet med [[Dayuan]] (i [[Fergana]]) og [[Daxia]] (i [[Baktria]]).

{{sitat|«Anxi (Partia) ligger flere tusen ''[[Li (kinesisk enhet)|Li]]'' vest for regionen til den store [[Yuezhi]] (i [[Transoxiana]]). Folket er bosatt på landet og kultiverer markene og dyrker ris og hvete. De framstiller også vin av druer. De har befestede byer som folket i Dayuan ([[Fergana]]), regionen inneholder flere hundre byer av forskjellig størrelse. Kongeriket er meget stort. En del av innbyggerne er handelsmenn som reiser med vogner eller båter til nabolandene, noen ganger flere tusen ''Li''. Myntene i landet er laget av sølv, og bærer ansiktet av kongen. Når kongen dør blir myntene umiddelbart forandret, og nye mynter blir laget med ansiktet til etterfølgeren. Folket fører nedtegnelser ved å skrive på horisontale striper av lær. I vest ligger Tiaozi (Mesopotamia) og i nord Yancai og Lixuan ([[Hyrkania]].»<ref>[http://www.thenagain.info/Classes/Sources/ZhangQian.html Sima Qian: The Records of the Grand Historian The Expedition of Zhang Qian], ''Then Again''</ref>}}

Etter Zhang Qians reise og rapport blomstret kommersielle relasjoner mellom Kina, Sentral-Asia og Partia, da mange kinesiske utsendinger ble sendt i løpet av 100-tallet f.Kr.: «Den største av disse ekspedisjonene til utenlandske stater talte flere hundre personer, mens selv mindre ekspedisjoner inkluderte over 100 medlemmer... I løpet av ett år var der alt fra fem, seks til over ti ekspedisjoner som ble sendt ut.»<ref>''[[Shiji]]''; [http://factsanddetails.com/central-asia/Central_Asian_Topics/sub8_8a/entry-4500.html «Bactria: Ancient Afghanistan»], ''Facts and Details''</ref>

Parterne var tydeligvis svært bestemt på å beholde gode relasjoner med Kina og sendte også egne utsendinger, fra rundt [[110 f.Kr.]]: «Da [[Han-dynastiet|Han]]-utsendingene først besøkte kongedømmet Anxi (Partia), sendte kongen av Anxi 20&nbsp;000 ryttere for å møte dem på den østlige grensen av kongedømmet... Da Han-utsendingene satte avgårde igjen for å reise tilbake til Kina, sendte Anxi-kongen egne utsendinger for å slå følge med dem... Keiseren var henrykt over dette.»<ref>''[[Shiji]]'', 123</ref>

I [[97]] reiste den kinesiske generalen [[Ban Chao]] så langt vest som [[Det kaspiske hav]] med 70 000 mann og etablerte direkte militær kontakt med det partiske imperiet.

Parterne spilte også en rolle i [[silkeveien]]s utbredelse av [[buddhisme]] fra Sentral-Asia til Kina.<ref>Hill, John E. (2009): ''Through the Jade Gate to Rome: A Study of the Silk Routes during the Later Han Dynasty, 1st to 2nd Centuries CE''. BookSurge, Charleston, South Carolina. ISBN 978-1-4392-2134-1, s. 30</ref> [[An Shih Kao]] (eller An Shigao), en partisk adelsmann og [[buddhisme|buddhistisk]] misjonær, reiste til den kinesiske hovedstaden [[Luoyang]] i [[148]] hvor han etablerte templer og ble den første som oversatte buddhist-skrifter til [[kinesisk]].<ref>Zürcher, Erik ([1959] 2007): ''The Buddhist Conquest of China: The Spread and Adaptation of Buddhism in Early Medieval China''. 3. utg., Leiden: Brill, s. 32-34</ref>

=== Konflikt med Roma ===
[[Fil:Sarbaz Nysa.jpg|thumb|150px|Skulpturhode (brukket av fra større statue) av en partisk soldat som bærer hjelm i gresk stil, fra Partias kongelige residens og [[nekropolis]] i Nisa, 100-tallet f.Kr.]]
[[Fil:ParthianWarrior.jpg|thumb|150px|Reproduksjon av partisk bueskytter, avbildet på [[Trajansøylen]].]]

I [[53 f.Kr.]] invaderte den romerske generalen [[Marcus Licinius Crassus|Crassus]] Partia. Ved Harran eller [[Carrhae]] derimot, ble han beseiret av en partisk kommandør som blir kalt [[Surena]] i greske og latinske kilder, antagelig et medlem av Sûrên-klanen. Dette var begynnelsen på en serie kriger som skulle vare i nesten tre århundrer.

De partiske hærene inkluderte to typer [[kavaleri]]: De tungt bevæpnede og beskyttede [[katafrakt]]ene og de lette [[brigader]] med [[bueskyting|bueskyttere]]. For romerne som stolte på tungt [[infanteri]], var parterne harde å beseire, siden kavaleriet var mye raskere og mer mobilt. På den andre siden fant parterne det vanskelig å okkupere erobrede områder da de ikke var dyktige i [[beleiring]]er. På grunn av disse svakhetene, klarte hverken romerne eller parterne å nedkjempe hverandre. Dette førte til at krigene fortsatte i århundrer.

I årene som fulgte etter slaget om Carrhae, ble romerne delt i [[borgerkrig]] mellom tilhengerne av [[Pompeius]] og [[Julius Cæsar]]. På grunn av de interne konfliktene, var Roma ute av stand til å føre felttog mot Partia. Selv om Cæsar til slutt seiret mot Pompeius, førte det påfølgende mordet på ham til enda en borgerkrig. Den romerske generalen [[Quintus Labienus]], som hadde støttet Cæsars mordere og fryktet represalier fra hans arvinger [[Marcus Antonius]] og [[Augustus|Octavianus]] (senere [[Augustus]]), tok parternes side og ble etterhvert den beste generalen til kong [[Pakores II av Partia|Pakores I]]. I [[41 f.Kr.]] invaderte Partia, ledet av Labienus, [[Syria]], [[Kilikia]] og [[Karia]] og angrep [[Frygia]] og [[Lilleasia]]. En annen armé intervenerte i [[Judea]] og fanget dets kong [[Johannes Hyrkanos II]]. Krigsbyttet var enorme og ble brukt godt: kong [[Fraates IV av Partia|Fraates IV]] investerte dem i Ktesifon, en ny hovedstad ved [[Tigris]].

I [[39 f.Kr.]] tok Marcus Antonius hevn. Pakores og Labienus ble drept i kamp og [[Eufrat]] var igjen grensen mellom de to nasjonene, og parterne lærte at de ikke kunne okkupere fiendtlig territorium uten infanteri. Men Marcus Antonius ville også hevne Crassus’ død og invaderte Mesopotamia i [[36 f.Kr.]] med den VI. legionen og andre uidentifiserte enheter. Han hadde kavaleri med seg, men det viste seg at han ikke kunne stole på det, og romerne var heldige som klarte å nå [[Armenia]], etter å ha blitt påført store tap av parterne.

Kampanjen til Marcus Antonius ble fulgt av et opphold i kampene mellom de to imperiene da Roma igjen var opptatt av borgerkrig. Da Octavianus hadde beseiret Marcus Antonius, ignorerte han parterne. Han var mer interessert i vesten. Hans svigersønn og senere etterfølger [[Tiberius]] fremforhandlet en fredsavtale med Fraates ([[20 f.Kr.]]).

På samme tid, rundt år [[1]], ble parterne interessert i [[Indus]]-dalen, hvor de begynte å erobre de små kongedømmene i [[Gandara]]. En av de partiske lederne het [[Gondofarnes]], konge av [[Taxila]]. Ifølge en gammel og utbredt [[kristendom|kristen]] tradisjon, ble han døpt av apostelen [[Apostelen Tomas|Thomas]]. Mens det kan høres ut som usannsynlig, er ikke fortellingen umulig. Etterkommere av flere religioner levde sammen i Gandara og [[Punjab]], og der kan ha vært et publikum for en ny [[jødedom|jødisk]] sekt.

Krig mellom Roma og Partia brøt ut igjen i [[60-årene]]. Armenia var blitt et vasall-kongedømme under romerne, men parterkongen [[Vologases I av Partia|Vologases I]] oppnevnte en ny armensk hersker. Dette var for mye for romerne, og deres kommandør [[Gnaeus Domitius Corbulo]] invaderte Armenia. Resultatet var at den nye armenske kongen mottok sin krone igjen i Roma av keiser [[Nero]]. Et kompromiss ble utarbeidet mellom de to imperiene: I fremtiden, skulle kongen av Armenia være en partisk prins, men hans utnevnelse krevde støtte fra romerne.

=== Ekspansjon til India ===
På 100-tallet f.Kr. begynte parterne å rykke inn i de østlige territoriene som hadde blitt okkupert av [[indo-skytere]] og [[yuezhi]]. Parterne gjenvant kontrollen over hele [[Baktria]] og betydelige territorium i de nordlige [[india|indiske]] subkontinentet, etter å ha beseiret mange lokale herskere som [[kushan-riket]]s hersker [[Kujula Kadfises]], hersker i [[Gandhara]]-regionen.

Rundt [[20]] deklarerte [[Gondofares]], en av de partiske erobrerne, sin uavhengighet fra det partiske imperiet og etablerte det [[indo-partiske kongedømmet]] i de erobrede territoriene.

=== Nedgang og fall===
Det armenske kompromisset tjente sin hensikt, men ingenting var avtalt for fjerningen av en armensk konge. Etter [[110]] fjernet den partiske kong [[Vologases III av Partia|Vologases III]] den armenske herskeren, og den romerske keiseren [[Trajan]], en tidligere general, bestemte seg for å invadere Partia som hevn. Krig brøt ut i [[114]], og parterne ble hardt slått. Romerne erobret Armenia, og i det følgende året, marsjerte Trajan sørover, hvor parterne ble tvunget til å evakuere deres festninger. I [[116]] erobret Trajan Ktesifon og etablerte nye provinser i [[Assyria]] og [[Babylonia]].

Opprør brøt ut på grunn av befolkningens fortsatte lojalitet til Partia. På samme tid gjorde [[den jødiske diaspora]]en opprør, og Trajan ble tvunget til å sende en hær for å slå dem ned. Trajan klarte å ordne opp i problemene, men hans etterfølger [[Hadrian]] gav opp territoriene i [[117]]. Det var uansett klart at romerne hadde lært hvordan de skulle beseire parterne.

Kanskje var det ikke romersk styrke, men partisk svakhet som førte til katastrofen. På 100-tallet e.Kr. hadde de partiske adelsmennene blitt mektigere på grunn av innrømmelser fra den partiske kongen som gav dem større makt over landet og bøndene. Deres makt rivaliserte nå med kongens, og på samme tid hadde interne splittelser i arsakidedynastiet gjort dem sårbare.

Men enden var ikke nær ennå. I [[161]] erklærte kong [[Vologases IV av Partia|Vologases IV]] krig mot romerne og gjenerobret Armenia. Den romerske motoffensiven gikk tregt, men i [[165]] falt Ktesifon. De romerske keiserne [[Lucius Verus]] og [[Marcus Aurelius]] la Mesopotamia under Romerriket, men klarte ikke å [[demilitarisering|demilitarisere]] regionen mellom [[Eufrat]] og [[Tigris]]. Det forble en kostbar byrde, men det var nå klart at romerne for tiden var overlegne.

Det endelige slaget kom tretti år senere. Kong [[Vologases V av Partia|Vologases V]] hadde forsøkt å gjenerobre Mesopotamia mens romerne igjen var opptatt av enda en borgerkrig ([[193]]), men ble slått tilbake da general [[Septimius Severus]] gikk til motangrep. Igjen ble Ktesifon erobret ([[198]]), og stort krigsbytte ble brakt til Roma. Ifølge et moderne anslag var gullet og sølvet nok til å utsette en europeisk økonomisk krise i tre eller fire tiår, og konsekvensene av plyndringen for Partia var alvorlig.

Partia, nå lutfattig og uten noe håp om å ta tilbake de tapte territoriene, var demoralisert. Kongene ble tvunget til å gi fra seg mer makt til adelsmennene, og vasallkongene begynte å vakle i deres lojalitet. I [[224]] gjorde den persiske vasallkongen [[Ardasjir I av Persia|Ardasjir]] opprør. To år senere tok han Ktesifon, og denne gangen betydde det slutten på Partia, byttet ut med et nytt [[perserriket|perserrike]], styrt av sasanidedynastiet.