Redigerer Otto Ohlendorf (avsnitt)

== Rettsoppgjør ==

{{utdypende|Den allierte okkupasjonen av Tyskland}}
===Arrestasjon ===
[[Fil:Einsatzgruppen commander Otto Ohlendorf testifies at the International Military Tribunal, 3 January 1946.jpg|miniatyr|Ohlendorf (stående til høyre) som vitne ved hovedprosessen i Nürnberg (januar 1946). Plansjen på veggen viser et kart over nazistenes SS- og politi-organisasjon. {{byline|United States Army Signal Corps}}]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-2007-0313-500, Rumänien, Otto Wöhler bei Lagebesprechung.jpg|miniatyr|General Otto Wöhler ble i [[Overkommandoprosessen]] etter krigen dømt blant annet for samarbeid om overgrep med Ohlendorf og Einsatzgruppe D. {{byline|Bundesarchiv, Bild 183-2007-0313-500 / Mittelstaedt, Heinz / CC-BY-SA 3.0}}]]
Britiske okkupasjonsmyndigheter arresterte Ohlendorf 23. mai 1945.{{Sfn|Capani|2018|s=166}} Ohlendorf antok at hans ekspertise var av verdi for britene og han hadde med seg mappe med dokumenter blant annet med en plan for etablering av undergrunnsetterretning for de allierte okkupasjonsmaktene. Han hadde planer for Tysklands økonomiske gjenreising etter krigen, og mente han slik kunne bistå de allierte med utviklingen av Tyskland.<ref name="Earl2016" /> 

Ohlendorf ble satt i varetekt i stedet for å få tilbudt sine tjenester, og han gikk over til å tilby britene så mye informasjon som mulig om overordnes forbrytelser (omtrent samme strategi som [[Albert Speer]] benyttet). Ifølge en britisk rapport var Ohlendorf opptatt av gjøre rede for alle detaljer om sine erfaringer under Det tredje rike. Han skal ikke ha blitt lei av å snakke. Han ble forhørt godt over 40 ganger<ref name="Earl2016" /> (til dels flere timer hver gang) noe som var mer enn noen annen under rettsoppgjøret. I de innledende forhørene i britisk varetekt var han noe vag med hensyn til navn og hendelser. Han ble klarere, og mer konkret etterhvert og særlig i amerikansk varetekt.{{Sfn|Capani|2018|s=171-172}}<ref name=":0">{{Kilde artikkel|tittel=Review: Hilary Earl, The Nuremberg SS-Einsatzgruppen Trial, 1945—1958: Atrocity, Law, and History, Cambridge and New York, Cambridge University Press, 2009; xv + 336 pp.; £50.00 hbk; ISBN 9780521456081|publikasjon=Journal of Contemporary History|doi=10.1177/00220094110460021011|url=https://doi.org/10.1177/00220094110460021011|dato=april 2011|fornavn=Alex J.|etternavn=Kay|serie=2|bind=46|sider=458–460|issn=0022-0094|besøksdato=2022-02-01}}</ref>

===Vitne i hovedprosessen===
{{se også|Nürnbergprosessen}}
Ohlendorf var i britisk varetekt fra krigens slutt til oktober 1945 da han ble overført til amerikansk varetekt. [[Nürnbergprosessen]] (hovedprosessen mot topplederne) begynte i november 1945. Ved innledende undersøkelser i siste halvår 1945 fikk amerikanske myndigheter, særlig gjennom Ohlendorf, kjennskap til Einsatzgruppenes virksomhet på østfronten. Da den amerikanske okkupasjonsmakten i 1946 bestemte seg for å gjennomføre Nürnbergprosessene (de amerikanske sakene etter hovedprosessen) hadde de en klar oppfatning av hvilke deler av nazistenes apparat de ville holde ansvarlig: SS, SD og Gestapo, samt deler av industri og næringsliv. Einsatzgruppene var i utgangspunktet ikke i fokus fordi amerikanske myndigheter ikke kjente særlig til hva disse hadde bedrevet. Etter langvarige forhør forsto amerikanerne omfanget og systematikken i Einsatzgruppenes drapsvirksomhet.<ref name="Earl2016" /><ref name="Earl2012" />{{Sfn|Capani|2018|s=171}} 

Einsatzgruppene besto ikke av militært mannskap. De fulgte bak den tyske hæren i de erobrede områdene og hadde til oppgave å «passivisere» sivilbefolkningen. Dette innebar i praksis å henrette alle antatte fiender av Tyskland, eller personer som ble antatt å utgjøre trusler mot landet. Ohlendorf fortalte at gassvogner fra desember 1941 ble brukt til å avlive barn og kvinner, før dette ble kvinner og barn skutt sammen med mennene. Ohlendorf forsto trolig ikke at det han fortalte i forhør og i Nürnbergprosessen ville bli brukt mot ham. I september 1946 antok den amerikanske påtalemakten i Nürnberg at de hadde beviser bare mot Ohlendorf og Eichmann (Eichmann hadde ikke noe med Einsatzgruppene å gjøre). De avgjørende dokumentene ble funnet ved årsskiftet 1946/1947. Mangel på beviser mot navngitte enkeltpersoner gjorde at amerikanerne tok kontakt med sovjetiske myndigheter for hjelp i form av dokumenter og vitner, uten resultat.<ref name="Earl2016" /><ref name="Earl2012" />{{Sfn|Capani|2018|s=171}}

Ohlendorf avslørte til å begynne med ikke noe om sin tjeneste på østfronten, og var tilbakeholden med å snakke om aktivitetene der. I oktober 1945 utleverte britene ham til amerikansk varetekt for videre forhør, fordi amerikanske okkupasjonsmyndigheter samlet bevis mot SS-offiser [[Ernst Kaltenbrunner]], Heydrichs etterfølger som leder for [[RSHA]]. Før oktober var fokus i forhørene hvordan nazistaten var organisert, etter oktober 1945 skiftet fokus til krigen på østfronten og Einsatzgruppenes rolle i holocaust.  Han innrømmet at han hadde ledet drapet på rundt {{formatnum:90000}} sivile, og beskrev i sjokkerende detalj de forskjellige drapsmetodene Einsatzgruppene brukte. I amerikansk varetekt var han svært meddelsom, og ble et viktig vitne for aktoratet i den kommende [[Nürnbergprosessen]]. Det var tilsynelatende ikke noen grense for hva han var villig til å fortelle den amerikanske avhørslederen, obersløytnant Brookhart. Ifølge Ohlendorf hadde Wehrmacht og RSHA en hemmelig avtale om hvordan utryddelsene skulle foregå i de erobrede områdene.{{Sfn|Capani|2018|s=166}}<ref name="Earl2012" /> 

I januar 1946 vitnet han i saken mot Kaltenbrunner og fremsto der fattet og behersket.{{Sfn|Capani|2018|s=166}}<ref name="Earl2012" /> Ohlendorfs velpleide fremtoning og presise formuleringer sto i klar kontrast til Kaltenbrunners truende fremtoning. Kaltenbrunner benektet til å begynne med at Einsatzgruppene eksisterte, mens Ohlendorf fortalte at de opererte under Kaltenbrunners myndighet og ansvarsområde. Ohlendorf regnet med å dra fordeler av sin samarbeidsvilje med amerikanske myndigheter, og på dette tidspunktet var det uklart om han ville bli tiltalt for noe som helst.{{Sfn|Capani|2018|s=172}}

I avhør ga Ohlendorf omfattende opplysninger om Einsatzgruppen, RSHAs virkemåte, organiseringen av SS, økonomisk politikk under naziregimet og om mange enkeltpersoner.<ref name="Bankier" /> Ohlendorf oppsummerte RSHAs formål som «å hindre at den politiske opposisjonen ble en trussel mot staten».<ref name="Wolfe" /> SS-offiser [[Erich von dem Bach-Zelewski]] ble spurt om hvordan Ohlendorf kunne ha drept {{formatnum:90000}} mennesker og svarte: «Etter min oppfatning er slikt resultat uunngåelig når man i årevis – ja i årtier – doserer en lære om at den slaviske rase er mindreverdig og jødene ikke en gang er mennesker.»<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1947 | tittel = Nürnberg-dommen | utgivelsessted = Bergen | forlag = Christian Michelsens institutt, i hovedkommisjon hos John Griegs forlag | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011060806020 | side = }} </ref> Ohlendorf hevdet at han mottok Hitlers ordre om å utrydde jødene i samtale med Himmler sent på sommeren 1941. Dette skal ha skjedd i Nikolajev ([[Mykolajiv]], Ukraina) og Himmler skal ifølge Ohlendorf ha orientert om likvidasjonsordren og forsikret om at han og Hitler hadde ansvaret, mannskapet ville ikke bli holdt individuelt ansvarlig. Nikolajev hadde en stor jødisk befolkning, og Einsatzgruppe D henrettet opp mot 40 699 jøder i og rundt byen, i løpet av par uker i slutten av september 1941.{{Sfn|Capani|2018|s=63}}

{{sitat|Utdrag fra Ohlendorfs vitneprov i [[Nürnbergprosessen]]:
Ohlendorf: 'Etter registreringen ble jødene samlet på ett sted og derfra ble de sendt til eksekusjonsstedet, som for det meste var en stridsvognsgrav eller en naturlig grop. Eksekusjonen ble utført militært, med avdelinger under militær kommando.'<br> 
Oberst John Harlan Amen (forhørsleder): 'På hvilken måte ble de transport til stedet for henrettelsen?'<br>
Ohlendorf: 'De ble transportert i lastebiler, aldri flere av gangen enn så mange som kunne henrettes i en omgang. På den måten var det mulig å gjøre tidsrommet fra det øyeblikk da ofrene forsto hva som skulle skje til selve eksekusjonen så kort som mulig.'<br>
Amen: 'Var det Deres ide?'<br>
Ohlendorf: 'Ja'.<br>
(…)<br>
Amen: 'I hvilken stilling ble ofrene skutt?'<br>
Ohlendorf: 'Stående, eller på kne…'<br>
Amen: 'Ble alle ofrene, menn, kvinner og barn, henrettet på samme måte?'<br>
Ohlendorf: 'Ja til slutten av 1942. Da kom det ordre fra Himmler om at heretter skulle kvinner og barn bare drepes i gass-biler.'<br>
(…)<br>
Amen: 'Hvor lang tid tok det i alminnelighet å drepe ofrene?'<br>
Ohlendorf: 'Omkring ti til femten minutter; ofrene var ikke oppmerksomme på hva som hendte med dem.'<br>
Amen: 'Hvor mange mennesker kunne man samtidig drepe i en av disse bilene?'<br>
Ohlendorf: 'Femten til tyve mennesker. Bilene var ikke like store.'<ref name="Reynolds" />{{rp|106–107}}}}

De alliertes bevismateriale mot Ohlendorf vokste i 1945 og 1946. Amerikanske etterforskere var ikke sikre på om de skulle tiltale ham. Sovjetiske myndigheter var interessert i å stille ham for retten, og kunne i henhold til Nürnberg-charteret kreve ham utlevert fordi forbrytelsene ble begått på sovjetisk territorium. Sovjetiske myndigheter sendte aldri noe utleveringskrav. Det avgjørende øyeblikket var ved årsskiftet 1946–1947 da amerikanske etterforskere ledet av [[Benjamin Ferencz]] kom over Einsatzgruppenes rapporter i [[Gestapo]]-hovedkvarteret i Berlin.<ref name="Earl2012" /> Ohlendorf og de andre lederne ble i praksis tiltalt for til sammen over 1 million mord.<ref name="Bertosa" /> Ohlendorfs beskrev som vitne i hovedprosessen i Nürnberg utførlig massedrapene utført av Einsatzgruppene og tilsvarende drapsskvadroner. Vitnemålet sjokkerte tilhørerne og forsterket tiltalepunktet om [[forbrytelser mot menneskeheten]] i den etterfølgende Einsatzgruppeprosessen der Ohlendorf var hovedtiltalt.<ref name=":1">{{Kilde artikkel|tittel=Prosecuting genocide before the Genocide Convention: Raphael Lemkin and the Nuremberg Trials, 1945–1949|publikasjon=Journal of Genocide Research|doi=10.1080/14623528.2013.821225|url=https://doi.org/10.1080/14623528.2013.821225|dato=2013-09-01|fornavn=Hilary|etternavn=Earl|serie=3|bind=15|sider=317–337|issn=1462-3528|besøksdato=2022-02-01}}</ref> De overveldende bevisene preget Einsatzgruppeprosessen. Rapporten fra Einsatzgruppene (funnet av Ferencz sent i 1946) var detaljerte og listet opp steder, datoer og antall drepte.<ref name="Meyer">{{Kilde artikkel|tittel=The Nuremberg SS-Einsatzgruppen Trial 1945–1958. Atrocity, Law, and History|publikasjon=Journal of Genocide Research|doi=10.1080/14623528.2011.554091|url=https://doi.org/10.1080/14623528.2011.554091|dato=2011-06-01|fornavn=Birga U.|etternavn=Meyer|serie=1-2|bind=13|sider=183–185|issn=1462-3528|besøksdato=2020-01-20}}</ref> Ferencz fortalte at han sluttet å summere tallene da han hadde nådd 1 million drepte.<ref name="Stuart" />

I retten gjentok Ohlendorf flere ganger at mannskapet hans var slitne av all drepingen, og han var bekymret for den følelsesmessige belastningen det medførte. Ohlendorf tok positivt i mot [[Gassvogn|gassvogner]] som alternativ avlivingsmetode fordi det lettet arbeidet for mannskapet. Han beskrev nytten av gassvogner:{{Sfn|Capani|2018|s=55}}
{{sitat|På den ene siden var målet at de enkelte ledere og menn skulle kunne gjennomføre henrettelsene på en militær måte på ordre og slippe å ta en egen beslutning; det var fremfor alt en ordre de var satt til å utføre. På den annen side var det kjent for meg at henrettelsene medførte en følelsesmessig belastning for ofrene slik at mishandling ikke kunne unngås, fordi ofrene for tidlig oppdaget at de skulle henrettes og derfor ikke kunne tåle langvarig nervebelastning. For meg var det uakseptabelt at den enkelte leder og den enkelte i mannskapet som følge av dette skulle bli tvunget til å drepe et stort antall mennesker etter egen beslutning.{{efn|On the one hand, the aim was that the individual leaders and men should be able to carry out the executions in a military manner acting on orders and should not have to make a decision of their own; it was, to all intents and purposes, an order which they were to carry out. On the other hand, it was known to me that through the emotional excitement of the executions ill treatment could not be avoided, since the victims discovered too soon that they were to be executed and could not therefore endure prolonged nervous strain. And it seemed intolerable to me that individual leaders and men should in consequence be forced to kill a large number of people on their own decision. [opprinngelig sitert fra John Mendelsohn, ed., ''Nuernberg. War Crimes Trials Records of Case 9: United States of America v. Otto Ohlendorf et. al,'' 3. januar 1946, tilgjengelig på https://avalon.law.yale.edu/subject_menus/imt.asp]}}|Ohlendorf i retten}}

===IG Farben-prosessen===
I [[IG Farbenprosessen]] uttalte han som vitne at SD under hans ledelse var negativt innstilt til industrikonsernene, inkludert IG Farben.<ref name="Spiegel1948" />

===Einsatzgruppen-prosessen===
{{se også|Einsatzgruppen-prosessen|Ansvar for holocaust}}
[[Fil:Ohlendorf receives indictment.jpg|miniatyr|Ohlendorf mottar tiltaledokumentet, 7. juli 1947, sammen med tiltalte (fra høyre) [[Erwin Schulz]], [[Erich Naumann]] og Heinz Jost.<ref>{{Kilde www|url=https://collections.ushmm.org/search/catalog/pa1040919|tittel=Defendant Otto Ohlendorf (left) receives his indictment from Col. C.W. Mays, Marshal of the Military Tribunal, before the Einsatzgruppen Trial. The other defendants (left to right) are, Heinz Jost, Erich Naumann, and Erwin Schulz. - Collections Search - United States Holocaust Memorial Museum|besøksdato=2020-09-10|forfattere=|dato=|verk=collections.ushmm.org|forlag=|sitat=Defendant Otto Ohlendorf (left) receives his indictment from Col. C.W. Mays, Marshal of the Military Tribunal, before the Einsatzgruppen Trial. The other defendants (left to right) are, Heinz Jost, Erich Naumann, and Erwin Schulz.}}</ref>]]
[[Fil:Ohlendorf pleads not guilty.jpg|miniatyr|Ohlendorf (stående) ved innledningen av [[Einsatzgruppen-prosessen]], 15. september 1947. [[Karl Rudolf Werner Braune|Werner Braune]], leder for Einsatzkommando 11b under Ohlendorfs Einsatzgruppe D, på raden bak.]]

Ohlendorf ble sommeren 1947 tiltalt for [[krigsforbrytelse]]r, [[forbrytelse mot menneskeheten|forbrytelser mot menneskeheten]], og medlemskap i SS og SD. Han var hovedtiltalt i [[Einsatzgruppenprosessen]]; det offisielle navnet var ''Amerikas forente stater mot Otto Ohlendorf et al.'' Saken begynte 15. september 1947, og ble ført i tinghuset i [[Nürnberg]].{{Sfn|Capani|2018|s=3}}<ref>{{Kilde avis|tittel=Ben Ferencz ist der letzte Ankläger der Nürnberger Prozesse|avis=DIE WELT|url=https://www.welt.de/politik/deutschland/article181804058/Ben-Ferencz-ist-der-letzte-Anklaeger-der-Nuernberger-Prozesse.html|besøksdato=2018-12-09|etternavn=Gubernator|fornavn=Sebastian|dato=2018-10-08}}</ref> Dommer [[Michael Musmanno]], aktor [[Benjamin Ferencz]] og hovedtiltalte Otto Ohlendorf var de sentrale personene i rettssaken.<ref name="Earl2012" /> Ohlendorf var den ubestridte lederen blant de tiltalte og blant annet signaliserte han med ansiktsuttrykk og kroppsspråk når de andre skulle svare ja eller nei under kryssforhør.<ref name="Spiegel1948" /> Ohlendorf var jurist og representerte seg selv i prosessen selv om hans offisielle forsvarer var [[Rudolf Aschenauer]].{{Sfn|Capani|2018|s=177}}

Ohlendorf ble tiltalt for forbrytelser han 2 år tidligere frivillig hadde innrømmet.<ref name="Bankier" /> Tiltalepunktet om forbrytelser mot menneskeheten var bredt anlagt. Lederne for Einsatzgruppen var både skrivebordsmordere (som utstedte ordrer) og kommandanter for drapsskvadroner i felten. Første punkt i tiltalen gjaldt både utstedelse av ordre om å drepe sivile, og villig medvirkning til de konkrete drapene.<ref name=":1" /> Ohlendorf erklærte seg ikke skyldig.<ref name="Spiegel2016" /> Forsvareren argumenterte med at tiltalen for forbrytelser mot menneskeheten var en lov med tilbakevirkende kraft.<ref name="Wolfe" /> 

Ohlendorf var svært åpen i sine uttalelser under prosessen, og styrket påstanden om at enheten hans hadde drept omkring {{formatnum:90000}} mennesker. På spørsmål om hvorfor barna ble drept svarte Ohlendorf: «Det var jo en ordre at den jødiske befolkningen skulle utryddes fullstendig» (tysk: ''Es war ja der Befehl, dass die jüdische Bevölkerung total ausgerottet werden sollte.''). Ohlendorf hevdet i retten at Hitler før angrepet på Sovjetunionen hadde utarbeidet en ordre om å utrydde alle jødene. Ohlendorf begrunnet i tillegg massakrene med sikkerhetshensyn og nødverge.<ref name="Spiegel2016" /> På spørsmål fra dommeren svarte Ohlendorf at han under de samme omstendighetene ville ha drept sin egen søster.<ref>{{Kilde www|url=https://www.spiegel.de/spiegel/print/d-44415555.html|tittel=Unbedingt notwendig - DER SPIEGEL 6/1948|besøksdato=2020-08-15|forfattere=|dato=7. februar 1948|verk=www.spiegel.de|forlag=|sitat="Wenn diese Forderung unter den gleichen Voraussetzungen an mich gestellt worden wäre, d. h. im Rahmen eines mehr als militärischen, unbedingt notwendigen Befehls, dann hätte ich diesen Befehl erfüllt!"}}</ref> 

Aktor Ferencz ønsket ikke selv å kryssforhøre Ohlendorf, og overlot det til sin medarbeider James Heath, men Heath mestret ikke Ohlendorf som var vanskelig å få ut av fatning. Da Musmanno ikke var fornøyd med Ohlendorfs svar på Heaths spørsmål grep han selv inn og stilte Ohlendorf skarpe oppfølgingsspørsmål. Ohlendorf fremsto veldig selvsikker, noe som ga han en viss troverdighet. Musmanno var svært dominerende som rettens leder, og avhørte selv vitnene regelmessig. Utspørring eller krysseksaminering av vitner er normalt aktors oppgave. Musmanno fulgte ofte opp aktors spørsmål når han ikke var fornøyd med vitnenes eller de tiltaltes svar. Andre tiltalte ga etter under Musmannos pågående og til dels hissige utspørring.<ref name="Earl2012" /><ref name="Stuart" />{{rp|15–20; 24}} Musmanno forsøkte i sin utspørring å få mer innsikt i Ohlendorfs moralske og religiøse perspektiv for å forstå gjerningsmannens motiver. Ohlendorf ble irritert da Musmanno gikk inn på slike personlige forhold.{{Sfn|Capani|2018|s=177}} Aktoratet forsøkte gjentatte ganger og fåfengt å få Ohlendorf til å vurdere de moralske sidene ved massedrapet.{{Sfn|Capani|2018|s=189}}

Ohlendorf viste ingen anger, og var mest opptatt av den sterke påkjenningen massakrene hadde vært for de som utførte dem. Den amerikanske psykiateren Leon Goldensohn noterte fra samtalen med Ohlendorf, at Ohlendorf ikke følte ekte anger eller skyld og at hans samvittighet («om det er riktig ord å bruke») er helt «ren og tom». Goldensohn konkluderte med at Ohlendorfs antisemittisme skrev seg fra tiden i [[Bismarckjugend]], ungdomsorganisasjonen til det sterkt høyreorienterte [[Deutschnationale Volkspartei]].<ref name="Shirer" /><ref name="Reynolds" /><ref>Ferencz, B. B. (2007). A World of Peace Under the Rule of Law: The View from America. ''Washington University Global Studies Law Review'', 6, 663.</ref><ref name="Goldensohn" /><ref>Green, H. M. (2006). The Nuremberg Interviews: An American Psychiatrist's Conversations with the Defendants and Witnesses. ''International Social Science Review,''Vol. 81, No. 3/4 (2006), pp. 178–180. https://www.jstor.org/stable/41887287. «Exasperated, Goldensohn wrote: "Ohlendorf... feels no remorse now except nominally. He looks like a burned-out ghoul, and his conscience, if it can be called such, is clean as a whistle and as empty».</ref> I samtale med Goldensohn snakket ikke Ohlendorf om massedrapene i anti-semittisk perspektiv, men om jødene som bærere av bolsjevismen.{{Sfn|Capani|2018|s=51}}

Ohlendorf argumenterte med at de måtte drepe alle jødene fordi de sympatiserte med bolsjevikene, og de måtte drepe alle barna fordi de ville vokse opp og bli fiender av det tyske riket når de fikk vite at foreldrene var drept.<ref>Ferencz, B. B. (2007). A World of Peace Under the Rule of Law: The View from America. ''Washington University Global Studies Law Review'', 6, 663. «None of the mass murderers showed any remorse whatsoever. Ohlendorf was asked to explain why they had killed all the Jews. Most defendants argued that they were only obeying superior orders. Ohlendorf was much more honest. He said it was necessary in self-defense. … “Well, if they grew up and learned that we had eliminated their parents, they would become enemies of the Reich. So, of course we had to take care of them, too.”»</ref> I rettssaken forsøkte Ohlendorf å bagatellisere sin egen antisemittisme. Han mente at utryddelsen av jødene, inkludert barna, var et nødvendig tiltak i forsvaret av Tyskland.{{efn|The Einsatz massacres of Jews have been defended here as if it were sincerely believed that the killing of Jews was a military necessity in order to achieve military victory over the Russian Army. But in point of fact this argument is not sincerely made. Whatever anyone may think about atom bombs or ordinary bombs, they have not been dropping here in Germany since the capitulation. But will any defendant dare to suggest to us that the execution of the Jews in Russia would have stopped if Russian military resistance had collapsed? On the contrary, the evidence is compelling that a German victory would have enormously widened the scope of operations of the Einsatzgruppen and the holocaust would have been even more staggering. Ohlendorf's own testimony makes this clear beyond a doubt. When questioned as to the necessity for the killing of Jewish children by the Einsatzgruppen he replied: «I believe that it is very simple to explain if one starts from the fact that [the Fuhrer] order not only tried to achieve security, but permanent security, lest the children grow up and inevitably, being the children of parents who had been killed, they would constitute a danger no smaller than that of the parents.»<ref name="Wolfe" />{{rp|65-66}}}} Under rettssaken gjentok han flere ganger at han mislikte oppdraget, og hevdet han ble overført til Einsatzgruppen i de okkuperte områdene med tvang.{{Sfn|Capani|2018|s=30}} Ohlendorf fortalte Goldensohn at de alliertes bruk av fosforbomber mot tyske byer var like ille som «å skyte de jødene».<ref>Lewy, G. (2017). ''Perpetrators: the world of the Holocaust killers''. Oxford University Press, s.47.</ref><ref>Griech-Polelle, B. A. (2017). ''Anti-semitism and the Holocaust: Language, Rhetoric and the Traditions of Hatred''. Bloomsbury Publishing.</ref> I retten viste Ohlendorf til de alliertes [[Bombingen av Dresden|bombing av Dresden]] når han ble presset til å rettferdiggjøre massedrap på jødenes og sigøynernes barn. Et slikt ''[[Ad hominem-argument|tu quoque]]''-argument («du også»<ref>Walton, D. (1998). ''Ad hominem arguments''. University of Alabama Press.</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.merriam-webster.com/dictionary/tu+quoque|tittel=Definition of TU QUOQUE|besøksdato=2022-07-09|språk=en|verk=www.merriam-webster.com}}</ref>) hadde de alliertes domstoler i Nürnberg konsekvent avvist.<ref name="Wolfe" />

Han viste i sitt vitnemål en sterk avsmak for den korrupsjon som hadde utviklet seg i [[Det tredje rike]].{{tr}} 

Ohlendorf anså seg selv og Einsatzgruppen som en del av [[Wehrmacht]]. Einsatzgruppe D som Ohlendorf ledet var knyttet til den 11. armé, og han holdt nær personlig kontakt med generalene [[Eugen Ritter von Schobert]] og [[Erich von Manstein]]. General Manstein hevdet at han knapt kjente Ohlendorf, og ikke hadde noe kjennskap til hva Einsatzgruppene drev med.<ref name="Capani">Capani, J. B. (2018). ''An'Alter Kampfer'at the Forefront of the Holocaust: Otto Ohlendorf Between Careerism and Nazi Fundamentalism''. PhD-avhandling, St. Johns University, New York.</ref> Ohlendorf håpet at general Mansteins vitnemål ville frikjenne ham ved at de ville bli vurdert på samme måte som Wehrmacht og Ohlendorf håpet han som Manstein kunne basere seg på «[[Myten om det rene Wehrmacht|rene Wehrmacht]]».{{Sfn|Capani|2018|s=179}} Gjennom hele rettssaken argumenterte Ohlendorf for at han burde vurderes som soldat: Ohlendorf ville bevise at Wehrmacht vart kjent med og bisto Einsatzgruppene med håp om en mild dom som Manstein. General Manstein hevdet at han ikke hadde kjennskap til Einsatzgruppene, ikke visste om drapet på 90.000 jøder og at dette eventuelt foregikk utenfor hans ansvarsområde.{{Sfn|Capani|2018|s=180}} Ohlendorf vitnet om at Einsatzgruppe D lånte soldater fra den 11. arme for å fart på drepingen i [[Simferopol]].<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Punishing German Soldiers during the Cold War: The Case of Erich von Manstein|publikasjon=Patterns of Prejudice|doi=10.1080/003132299128810687|url=https://doi.org/10.1080/003132299128810687|dato=1999-10-01|forfattere=|fornavn=D.|etternavn=Bloxham|via=|serie=4|bind=33|hefte=|sider=25–45|issn=0031-322X|besøksdato=2020-08-15|sitat=Otto Ohlendorf, head of the Einsatzgruppe which served behind the 11th Army, attested that these words were not merely for effect. During his appearance on the witness stand at the IMT trial he claimed to have presided over the murder of 90,000 Jews, and stressed the close relationship of the Einsatzgruppen with the military, including the lending of soldiers of the 11th Army to the killing squad to accelerate the killing process in Simferopol in the Crimea. These claims were backed up by the reports which the Einsatzgruppen leaders themselves compiled for the information of the Reich Security Main Office in Berlin.}}</ref>

{{sitat|‘Vet De hvor mange personer som ble likvidert av Einsatzgruppe D under Deres ledelse?’, spurte den amerikanske obersten John Amen vitnet Otto Ohlendorf. ‘{{formatnum:90000}}’, svarte SS-Gruppenführeren uten å nøle. ‘Inkluderer dette tallet menn, kvinner og barn’ spurte Amen. Ohlendorfs knappe svar: ‘Ja’.<ref name="Spiegel2016" />{{efn|«Wissen Sie, wie viele Personen durch die Einsatzgruppe D liquidiert wurden, und zwar unter Ihrer Führung?», fragte der amerikanische Colonel John Amen den Zeugen Otto Ohlendorf. «90.000», antwortete der SS-Gruppenführer ohne Zögern. Amen hakte nach: «Schließt diese Zahl Männer, Frauen und Kinder ein?» Ohlendorfs knappe Antwort: «Jawohl».}}}}

Ohlendorf skremte de tilstedeværende i retten fordi han virket så «normal». Anklageren, Ferencz (selv av jødisk opphav<ref>{{Kilde avis|tittel=‘It was as if I had peered into hell’: the man who brought the Nazi death squads to justice|avis=The Guardian|url=http://www.theguardian.com/law/2017/feb/07/nazi-death-squads-nuremberg-trials-benjamin-ferencz|besøksdato=2018-12-09|etternavn=Khomami|fornavn=Nadia|dato=2017-02-07|språk=en-GB|issn=0261-3077}}</ref>), opplevde ham som en pent utseende, intelligent, velinformert fembarnsfar. Ohlendorf var til forskjell fra de fleste tiltalte ikke lett å bringe ut av fatning. Han syntes å kunne forholde seg saklig og distansert til forbrytelsene han hadde begått. Det kom nysgjerrige til rettssalen bare for å se ham i aksjon. Ohlendorf ble der kjent for sin veltalenhet og ifølge Musmanno fremsto han mer som en filosofiprofessor enn en tiltalt som ba om nåde. Han fremsto selvsikker og ga et troverdig inntrykk, og aktor klarte ikke å få ham til innrømme at han hadde gjort noe galt.<ref name="Earl2012" /> Etterforskerne bekreftet at tallet {{formatnum:90000}} drepte stemte med autentiske rapporter fra felten til hovedkontoret i Berlin.{{Sfn|Capani|2018|s=183-185}} Ohlendorf, som flere andre anklagede under [[Nürnbergprosessene]], innesto for sine handlinger. Han syntes NS-ideologien med sin oppfatning av livet som en kamp virket fornuftig. I felten var han opptatt av å skåne soldatenes psyke ved å sørge for at to om gangen skjøt på hvert offer. Ofrene interesserte han seg ikke for. Fra felten skrev han til sin kone at han nå gjorde mer for nasjonalsosialismen med sin «befolkningspolitiske virksomhet» enn han hadde gjort ved skrivebordet.<ref>Guido Knopp: ''SS'', forlaget Historie & Kultur, Oslo 2008, ISBN 978-82-92870-02-0</ref> 

Dommer Musmanno spurte Ohlendorf om han ikke kunne unndra seg oppdraget ved å sykmelde seg. Ohlendorf svarte at han i såfall ville ha unndratt seg ansvar for mannskapet, og en etterfølger ville ikke hatt samme omsorg for mannskapet som han selv. Ohlendorf svarte at plikten var viktigere enn den billige applausen han kunne fått. Ohlendorf fremstilte sin oppgave som bare et spørsmål om å utføre massedrapet på best mulig måte, blant annet ved å sikre at drapene skjedde så humant som mulig, og å hindre at mannskapet begikk overgrep. Ohlendorf fortalte at de ikke fraktet flere ofre til avlivingsstedet enn mannskapet kunne avrette på en gang. Ohlendorf tillot ikke at enkeltpersoner i mannskapet gjorde noe på egen hånd. Ifølge hans beretning ble henrettelsene gjort militært: ingen mishandling av ofrene, ingen avkledning og ingen tilskuere. Enhver som viste glede ved å utføre henrettelser fikk ikke medvirke i senere aksjoner og ingen kunne melde seg frivillig, hevdet han i retten. Ohlendorf la vekt på han og hans menn utførte et krevende og frastøtende oppdrag med militær disiplin.<ref name="Wolfe" /><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Pearlman, Moshe | utgivelsesår = 1961 | tittel = Boken om Eichmann | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007030801092 | side = }} </ref>

====«Ordre fra høyere hold»==== 
[[Fil:Otto-Ohlendorf-Heinz-Jost.jpg|miniatyr|Otto Ohlendorf (til venstre) under [[Einsatzgruppenprosessen]], til høyre [[Heinz Jost]], leder for Einsatzgruppe A i 1942.]]
Ohlendorf og de fleste tiltalte forsvarte seg med at de bare fulgte ordre fra høyere hold (engelsk: ''superior order''), og at de selv var tvunget til å gjennomføre ordren som var en ''Führerbefehl''.{{Sfn|Capani|2018|s=8}}<ref name="Ferencz">Ferencz, B. B. (2007). A World of Peace Under the Rule of Law: The View from America. ''Washington University Global Studies Law Review'', 6, 663. «None of the mass murderers showed any remorse whatsoever. Ohlendorf was asked to explain why they had killed all the Jews. Most defendants argued that they were only obeying superior orders. Ohlendorf was much more honest. He said it was necessary in self-defense. … “Well, if they grew up and learned that we had eliminated their parents, they would become enemies of the Reich. So, of course we had to take care of them, too.”»</ref><ref name="Browning" /> London-charteret som regulerte rettsoppgjøret i det okkuperte Tyskland hadde utelukket ''superior order'' som grunnlag for frifinnelse, og tillot dette bare som formildende omstendighet.<ref name="Wolfe" />

Det er usikkert hvilken ordre som satte i gang Einsatzgruppenes drapsvirksomhet på østfronten, og om ordren ble mottatt før eller etter invasjonen av Sovjetunionen.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=THE EINSATZGRUPPEN: THE QUESTION OF THEIR INITIAL OPERATIONS|publikasjon=Holocaust and Genocide Studies|doi=10.1093/hgs/4.4.401|url=https://academic.oup.com/hgs/article/4/4/401/761701|dato=1989-01-01|forfattere=|fornavn=Ronald|etternavn=Headland|via=|serie=4|språk=en|bind=4|hefte=|sider=401–412|issn=8756-6583|besøksdato=2020-08-29|sitat=A matter of considerable debate among historians concerns the question whether or not the Einsatzgruppen, the Nazi killing units, were ordered before or after 22 June 1941 to kill all the Russian Jews. This paper focuses on the first five weeks of the Einsatzgruppen operations. The examination of documents written during this period calls into question certain conclusions of some historians concerning the extermination order as well as the nature of the early activities of the Einsatzgruppen. The evidence presented supports the argument that on 22 June 1941 the Einsatzgruppen leaders knew they were to kill the Jews.}}</ref> Det finnes ikke noen skriftlig dokumentasjon av beslutninger og ordrer som bakgrunn for denne første fasen av holocaust, og temaet [[ansvar for holocaust]] har i lang tid vært diskutert av historikere. Ohlendorf hevdet med styrke at Hitler før juni 1941 tok beslutningen om å utrydde jødene. Ifølge Ohlendorf formidlet Himmler ordren ved minst to anledninger: I mai 1941, to uker før Einsatzgruppene ble utplassert bak fronten, og i september 1941, da Himmler besøkte fronten. Begge ordrene innebar ifølge Ohlendorf at alle jødene i Sovjetunionen skulle drepes. I mai 1941 var lederne for drapsskvadronene samlet på politiskolen i Pretzsch (ved Elben øst for Leipzig) før invasjonen. Ifølge Ohlendorf fikk de der beskjed om at en sentral del av deres oppdrag var å likvidere jødene.{{Sfn|Capani|2018|s=49}} 

Lederne i felten hadde ifølge Ohlendorf en viss frihet og fleksibilitet i valg av fremgangsmåte for å gjennomføre oppdraget. Fra Ohlendorfs perspektiv var det ikke tvil om hvem som dirigerte massedrapene: Einsatzgruppene ble styrt av Hitler, Himmler og Heydrich. Ohlendorf holdt fast ved denne fremstillingen, også som vitne i Nürnbergprosessen (hovedprosessen). Dommer og aktor tvilte ikke på Ohlendorfs påstand om at holocaust var en ''[[Führerbefehl]]'', blant annet fordi det stemte med antakelsene om hierarkiske forhold i nazistaten, og om at beslutninger om rasepolitikk og jøder kom direkte fra Hitler selv. Det var også en antakelse at massedrap av et slikt omfang ikke kunne skje ved slump, og måtte ha skjedd i henhold til en overordnet plan.<ref name="Earl2012" /> Under rettssaken hevdet Ohlendorf at ledelsen for 11. armé (som Einsatzgruppe D var knyttet til) ikke var fullt informert om ordren om å drepe jøder og politiske kommissærer.{{Sfn|Capani|2018|s=49}}

Ohlendorf hevdet at ordren om å utrydde jødene i Sovjetunionen ble gitt muntlig fra Hitler til Himmler. På Heydrichs og Himmlers instruks skal så [[Bruno Streckenbach]], daværende personalsjef RSHA, ha formidlet ordren til lederne i Einsatzgruppene samlet i Pretzsch før invasjonen. Ohlendorf sa at han hadde sett en skriftlig avtale mellom [[Wehrmacht]] og SS, der hæren skulle tildele fremrykningstraséer og sørge for forsyninger til Einsatzgruppene. Ohlendorf vitnet om at han selv og Streckenbach skal ha protestert høylytt mot ordren om å drepe alle jødene. Ohlendorf fortalte at etter invasjonen av Polen var det bare avgrensede enkeltstående aksjoner mot jøder, mens i Sovjetunionen var det en generell ordre om å drepe alle jøder. Ohlendorf sa i retten at han anså ordren som lovlig, men uklok og umulig å gjennomføre, blant annet på grunn av de moralske og mentale konsekvensene for de som skulle utføre arbeidet.<ref name="Wolfe" />

====Selvforsvar====
[[Fil:HeinzSchubert.jpg|miniatyr|Heinz Schubert var Ohlendorfs adjutant. Han ble dømt til døden, men fikk straffen omgjort til fengsel. {{byline|US Army Signal Corps}}]]

Ohlendorf argumenterte med at de måtte drepe alle jødene fordi de sympatiserte med bolsjevikene. De måtte ifølge Ohlendorf også drepe alle barna fordi de ville vokse opp og bli fiender av det tyske riket når de fikk vite at foreldrene var drept. Utryddelsen av jødene var ifølge denne argumentasjonen militært nødvendig og legitimt selvforsvar i den totale krigen mot bolsjevismen.<ref name="Ferencz" /> For Ohlendorf var holocaust et nødvendig selvforsvar og handlet ikke om tyskerne som herrefolk.{{Sfn|Capani|2018|s=169}} Dette lignet på begrunnelsen for selv angrepet på Sovjetunionen som ble fremstilt som et forkjøpsangrep i forsvaret av Tyskland.{{Sfn|Capani|2018|s=179}} 

Forsvarerne argumenterte med at de tiltalte utførte en ''[[bona fide]]'' militæroperasjon for å sikre området bak fronten der det pågikk partisanaktivitet støttet av sivilbefolkningen, og hovedsakelig ledet av jøder. [[Rudolf Aschenauer]], Ohlendorfs forsvarer, hevdet med støtte av det sakkyndige vitnet Reinhart Maurach, professor i strafferett og østeuropeisk rett, at Ohlendorf var forblindet av sin ideologiske opplæring: Ohlendorf var ifølge forsvareren overbevist om at alle jøder (kvinner og menn, unge og gamle) var fra fødselen av en sikkerhetsrisiko for Tyskland og hele Europa, og at jødene hadde innført den marxistiske bolsjevismen for å undergrave andre land og for å forurense det ariske blodet.<ref name="Wolfe" /> Aschenauer baserte forsvaret blant annet på sovjetisk lov og argumenterte med at sovjetisk lov kom til anvendelse for Einsatzgruppenes virksomhet i okkuperte områder av Sovjetunionen.{{Sfn|Capani|2018|s=179}}

Ohlendorf la til grunn at Tyskland befant seg i en krigstilstand og selvforsvar (''Kriegsnotstand'' og ''Notwehr'') som handlet om landets overlevelse. Han insisterte på at i en slik situasjon var det bare landets toppledelse som hadde rett og mulighet til å bestemme hvilke tiltak som skulle settes inn. Ifølge Ohlendorf hadde ikke underordnete juridisk eller praktisk mulighet til å stille spørsmål ved ordrer, underordnete hadde blant annet ikke kunnskap om bakgrunnen for en ordre. Ohlendorf mente at paragraf 47 i den tyske militære straffelov under ingen omstendighet tillot underordnete å stille spørsmål ved en ordre fra toppledelsen, paragraf 47 hadde ifølge Ohlendorf bare til hensikt å hindre soldater og offiserer å begå overgrep i konkrete situasjoner.<ref name="Wolfe" /> 

Forsvareren argumenterte med at Einsatzgruppens virksomhet skjedde som selvforsvar i en nødsituasjon; fordi dette argumentet var svakt alene argumenterte forsvareren i tillegg med den tiltaltes subjektive (om enn feilaktige) oppfatning av nødsituasjon eller nødverge som rettferdiggjorde handlingene. Den faktiske situasjonen i form av [[total krig]] ved østfronten underbygget ifølge forsvareren Ohlendorfs oppfatning. Forsvareren siterte leder av Sovjetunionen, [[Josef Stalin]]s, radiotale fra 3. juli 1941, der Stalin blant annet oppfordret til partisanvirksomhet på områder erobret av fienden, som bevis for at det var Sovjetunionen som hadde satt i gang total krig der vanlige regler ikke gjaldt. Wolfe beskriver denne argumentasjonen som meningsløs, blant fordi Hitlers ordre om invasjon av Sovjetunionen ble gitt mange måneder før Stalins tale.<ref name="Wolfe" /> 

Dette forsvaret, basert på ideen om ''Überzeugungstäter'' (gjerninger basert på politisk eller religiøs overbevisning om plikt), hadde tidligere blitt akseptert som grunnlag for milde dommer av tyske domstoler i 1920-årene, blant annet i forbindelse med høyreorienterte terroraksjoner. Forsvareren la til grunn nødverge i selvforsvar og i forsvar av en tredjepart. En akutt nødvergesituasjon gjorde det akseptabelt å bryte lover eller skade en annen part, ifølge Aschenauer. Forsvarerne fremholdt at Ohlendorf var personlig overbevist, men tok på grunn av rasistisk indokterinering feil i sin vurdering av forholdene i Sovjetunionen. Ifølge Wolfe ville det være utaktisk for Ohlendorf å innrømme denne feilen, og Ohlendorf holdt derfor i retten fast ved de rasistiske og sjåvinistiske forestillingene for å underbygge nødverge som forsvar.<ref name="Wolfe" /> 

Under utspørring i retten understreket Ohlendorf at hans egne erfaringer fra Sovjetunionen viste at jødene truet Tysklands sikkerhet. Ohlendorf var i minst tre tilfeller tilstede ved massehenrettelser, og han hevdet at jødene gikk i døden mens de sang ''[[Internasjonalen]]'' og priset Stalin.<ref name="Wolfe" /> Ohlendorf argumenterte med at han var kastet inn i en historisk utvikling han ikke hadde herredømme over.<ref>{{Kilde bok | forfatter = Ofstad, Harald | utgivelsesår = 1971 | tittel = Vår forakt for svakhet: en analyse av nazismens normer og vurderinger | isbn = 8253000154 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Pax | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007071901111 | side =287 }} </ref>

Aktor spurte om de som ble drept av Ohlendorfs mannskap faktisk truet sikkerheten på noen tenkelig måte. Ohlendorf svarte at det var to kategorier som skulle drepes: Personer som i henhold til Hitlers ordre var en sikkerhetsrisiko (det vil si jøder og sigøynere) og personer, blant annet kommunister, som ifølge vår egen vurdering var en sikkerhetsrisiko. Ohlendorf unnvek å svare på om han selv anså alle jøder de drepte som sikkerhetsrisiko.<ref name="Wolfe" />

===Dom og henrettelse===
[[Fil:Prison in Landsberg am Lech.jpg|miniatyr|Fengselet i [[Landsberg am Lech]] der Ohlendorf og en rekke andre ble henrettet etter rettsoppgjøret mot nazistene. Dømte etter [[ølkjellerkuppet]], blant andre [[Adolf Hitler]], sonet der i 1920-årene. {{byline|Pierre5018}}]]

Ohlendor ble dømt til døden i 10. april 1948 og nikket bare høflig til dommeren da dommen ble forkynt.<ref>{{Kilde www|url=https://www.jpost.com/israel-news/culture/judgement-after-nuremberg-469925|tittel=Judgement after Nuremberg|besøksdato=2020-09-15|forfattere=|dato=11. oktober 2016|verk=The Jerusalem Post {{!}} JPost.com|forlag=|sitat=“The judge said, ‘Dr. Otto Ohlendorf, for the crimes of which you have been convicted, this court sentences you to death by hanging,’ and the defendant would just take the earphones off, nod politely to the judge, step back into the lift, the doors would close, and he would drop down and disappear as though he dropped to hell,” Ferencz recounts.}}</ref><ref name="DB" /> Dommer Musmanno var [[katolikk]], prinsipiell motstander av [[dødsstraff]], og han tilbragte en uke stillhet i et kloster før han avsa dommen. Det var forventet at han skulle avsi dødsdommer og han bestemte seg for dødsstraff bare for de tiltalte som innrømmet drap i rettssalen. Aktor Ferencz la ikke ned påstand om en bestemt straff, «I could never figure out a sentence to fit the crime». USAs sjefsanklager [[Telford Taylor]] holdt avslutningsinnlegget fra påtalemakten, og ba bare om fasthet og ikke ettergivenhet for en slik forbrytelse. Av dommens 175 sider var 55 sider drøfting av [[lovhjemmel]], og dommerne påpekte der at mord som forbrytelse ikke ble oppfunnet av aktoratet.<ref name="Earl2012" /><ref name="Bertosa" /><ref name="Stuart" />{{rp|15-20, 24}}

Ohlendorf mente dødsdom var en grov urett og han burde få en mildere dom fordi han hadde samarbeidet fullt ut med de allierte og fordi han medvirket til sakene mot andre tiltalte. Han mobiliserte støttegrupper, og forsøkte uten hell alle muligheter for benådning. I Einsatzgruppen-prosessen ble 14 dømt til døden, av disse ble fem fullbyrdet. Ohlendorf ble hengt i [[Landsberg fengsel]] i Bayern 7. juni 1951 sammen med [[Paul Blobel]], [[Werner Braune]] og [[Erich Naumann]] samt [[Oswald Pohl]], alle høyere SS-offiserer.{{Sfn|Capani|2018|s=8, 167}}<ref name="Bankier" /><ref>https://collections.ushmm.org/search/catalog/pa1042194</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=KURT SCHUMACHER, GERMAN SOCIAL DEMOCRACY AND THE PUNISHMENT OF NAZI CRIMES|publikasjon=Holocaust and Genocide Studies|doi=10.1093/hgs/5.3.261|url=https://academic.oup.com/hgs/article/5/3/261/734083|dato=1990-01-01|fornavn=Frank M.|etternavn=Buscher|serie=3|språk=en|bind=5|sider=261–273|issn=8756-6583|besøksdato=2020-08-15}}</ref> 

Ohlendorf mente han ikke kom med en tilståelse fordi han mente at han ikke hadde gjort noe straffbart. Han anså massedrapene som offentlig politikk som var nødvendig om enn ubehagelig å gjennomføre. Han gav ikke uttrykk for noen skyldfølelse eller anger. Tvert om mente han å kunne rettferdiggjøre også mordene på barn. Anklageren Ferencz spurte ham: «Skal jeg meddele familien noe, vil De si eller skrive noe, kan jeg gjøre Dem en tjeneste?» Ohlendorf så bare oppgitt på ham og svarte: «Jødene i [[Amerika]] kommer til å lide. De vil selv få se hva De har gjort.»<ref>Guido Knopp: ''SS''</ref>{{Sfn|Capani|2018|s=168}} Ohlendorf virket overbevist om at han hadde gjort det rette, og i eget perspektiv døde han som [[martyr]] for den gode saken.{{Sfn|Capani|2018|s=166–170}} Han la vekt på sine kristne verdier og høye moralske prinsipper, og trodde fast på at Gud viste seg i historiens gang.{{Sfn|Tenenbaum|1955|s=52}}