Redigerer Ny-Ålesund (avsnitt)

== Historie == 
=== Etablering av kulldrift ===
[[Fil:Old train in Ny Alesund.JPG|thumb|Det var flere lokomotiver og et nettverk av jernbanespor som førte kull fra gruvene til utskipningskaien. Etter at gruvedriften ble stanset ble det meste av togmaterialet fraktet til fastlandet som skrap. Det minste toget ble tilfeldigvis stående igjen og på 1980-tallet det malt opp av medlemmer av [[Norsk Jernbaneklubb]] og senere ble 5 vogner satt opp etter lokomotivet. I 2019 ble lokomotivet sendt til fastlandet og renovert.]]
Den engelske hvalfangeren Jonas Poole fant kullstykker ved Kongsfjorden i 1610 og anses for å være den første i området.<ref>{{Kilde www
|url = http://www.kingsbay.no/bins/site/templates/default.asp?norelay_hier_id_B27D6E0=22&area_2=pages%2Fnya%2Fhistory&NC=5592X
|tittel = Ny-Ålesund: History and Cultural Heritage
|besøksdato = 16. februar 2008
|forfatter = Kings Bay AS
}}{{død lenke|dato=august 2017 |bot=InternetArchiveBot }}</ref> Mer enn 300 år skulle gå før det igjen ble funnet kull i området. [[Erling Einar Angell Thiis]] henvendte seg i 1916 til formannskapet i [[Ålesund]] og tilbød byen å overta [[Green Harbour Coal Company]]s kullfelter i [[Kongsfjorden (Svalbard)|Kongsfjorden]]. Formannskapet henviste Angell Thiis videre til advokat Trygve Klausen, som satte ham i kontakt med [[Peter S. Brandal]]. Peter S. Brandal, Trygve Klausen, Michael Knutsen og Trygve Jervell var på denne tiden kompanjonger og eide selskapet "AS Ishavet" sammen. Disse fire pionerene ble enige om at Brandal, - som hadde en flåte av kullfyrte fiskefartøyer og trengte kull til disse, da han var blitt svartelistet av [[Det forente kongerike Storbritannia og Irland|britiske]] myndigheter på grunn av handel med Tyskland under [[første verdenskrig]]. - skulle sikre seg forkjøpsrett til kullfeltene ved Kongsfjorden. Samme sommer dro Brandal og Knutsen til Kongsfjorden med en arbeidsstyrke på 60 mann for å kartlegge og drive forsøksdrift. De vendte tilbake med 300 tonn kull. Den 14. desember 1916 stiftet Peter S. Brandal, Trygve Klausen, Michael Knutsen og Trygve Jervell  [[Kings Bay|Kings Bay Kull Company]] og overtok rettighetene til området for 250&nbsp;000 kroner. Allerede våren 1918 solgte Trygve Jervell alle sine aksjer, likt fordelt til de tre andre eierne. Fra da av var eierne av Kings Bay Kull Company AS høyesterettsadvokat Trygve Klausen og fiske- og ishavsrederne Peter S. Brandal og Michael Knutsen.<ref name="Arlov s269">{{ Kilde bok | forfatter = Arlov, Thor B. | utgivelsesår = 2003 | tittel = Svalbards historie | utgave = 2. reviderte utgave | utgivelsessted = Trondheim | isbn = 8251918510 | forlag = Tapir Akademisk Forlag | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007041310003 | side = 269 }}</ref>

Like før start trengte selskapet lån til videre drift, et lån som ble innvilget av [[Aalesunds Kreditbank]]. Perioden da kulldriften i Ny-Ålesund startet går under navnet [[jobbetid]]en, en periode hvor det var lett å få kreditt. 

Anleggsarbeidene ble påbegynt sommeren 1917. Alt måtte bygges opp, slik som gruver, jernbane for å frakte kullet fra gruvene til kaien, verksteder, boliger med mer. Den første vinteren overvintret 62 mann. Agnes var den første gruven som ble åpnet og sommeren etter åpnet gruven Advokaten<ref name="Arlov s269" />. Den første sesongen ble det skipet ut 15&nbsp;000 tonn kull.

I 1919 var de samlede lånene i Aalesunds Kreditbank oppe i 2,6 millioner kroner og banken ville ikke øke lånerammen. Kings Bay Kull Company henvendte seg til [[Handelsdepartementet (Norge)|Handelsdepartementet]], hvor selskapet fikk innvilget et tilskudd på en million kroner i mai 1920 og ytterligere en million samme høst. Tilskuddene ble gitt som forskudd på kulleveranser til den norske stat. I 1923 var gjelden til den norske stat oppe i 3,6 millioner kroner.<ref name="Arlov s270">{{ Kilde bok | forfatter = Arlov, Thor B. | utgivelsesår = 2003 | tittel = Svalbards historie | utgave = 2. reviderte utgave | utgivelsessted = Trondheim | isbn = 8251918510 | forlag = Tapir Akademisk Forlag | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007041310003 | side = 270 }}</ref>

Beløpet var betydelig, til sammenligning var den norske stats totale inntekter i 1920 på 12,5 millioner kroner. Kings Bay Kull Companys økonomiske problemer fortsatte utover 1920-tallet, og i 1925&ndash;1926 ble gruvedriften midlertidig stanset.<ref name="Arlov s348">{{ Kilde bok | forfatter = Arlov, Thor B. | utgivelsesår = 2003 | tittel = Svalbards historie | utgave = 2. reviderte utgave | utgivelsessted = Trondheim | isbn = 8251918510 | forlag = Tapir Akademisk Forlag | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007041310003 | side = 348 }}</ref>

I mai 1929 opprettet Handelsdepartementet en kommisjon som skulle vurdere statens interesser i kulldriften på Svalbard. På kommisjonens anbefaling ble gruvevirksomheten i Ny-Ålesund lagt ned samme år, og i stedet konsentrert om forekomstene rundt Longyearbyen.<ref name="Arlov s348" /> Den norske stat overtok alle aksjene i Kings Bay Kull Company i 1933 og i 1945 ble kulldriften startet igjen.

=== Nordpolekspedisjoner ===
[[Fil:Ny alesund 1.jpg|thumb|Fortøyningsmasten for luftskip, brukt av Amundsen, Ellsworth og Nobile.]]
Som verdens nordligste havn har Ny-Ålesund vært startstedet for mange arktiske ekspedisjoner og redningsekspedisjoner Bl.a. [[Roald Amundsen]]s og [[Lincoln Ellsworth]]s ferd med [[luftskipet «Norge»|luftskipet Norge]] i 1926 og [[Umberto Nobile]]s ferd året etter med [[luftskipet «Italia»|luftskipet Italia]]. Fortøyningsmasten som ble brukt står fortsatt, mens den store hangaren som ble bygget er revet.

==== Flyferd til Nordpolen ====
Amundsen var åpen for bruk av moderne teknikk på polarferder. Høsten 1913 var Roald Amundsen i [[USA]] på foredragsturné, og han var samtidig opptatt med forberedelsene til en ny nordpolferd. Etter en flytur i [[San Francisco]] fikk han øynene opp for flyvningens muligheter. Da han kom hjem til Norge igjen, var han i løpet av vinteren på flere besøk til [[Kjeller (Akershus)|Kjeller]] for å bli med [[Einar Sem-Jacobsen]] som passasjer. Flyturene interesserte ham og han ba om å få anledning til å lære å fly selv. [[Forsvarsdepartementet (Norge)|Forsvarsdepartementet]] ga tillatelse til dette og 11. juni 1914 tok han det første sivile flysertifikat i Norge, på [[Gardermoen]].

I 1925 gjorde Amundsen et forsøk på å fly over Nordpolen med de to [[Dornier Do J|Dornier-Wal]]-flybåtene [[«N 25»|«N 24» og «N 25»]]. Ekspedisjonen ble sponset med 100&nbsp;000 dollar av den velstående gruveeieren James Ellsworth, med betingelse om at hans sønn Lincoln Ellsworths fikk delta. I tillegg mottok ekspedisjonen statlig støtte, da statsminister [[Johan Ludwig Mowinckel]] mente det var viktig å «knytte Norges navn til de arktiske øyene».

Den 21. mai 1925 startet de to flybåtene fra Ny-Ålesund. På «N 25» var [[Hjalmar Riiser-Larsen]] flyger, Roald Amundsen navigatør, og [[Karl Feucht]] mekaniker. På «N 24» var [[Leif Ragnar Dietrichson]] flyger, [[Lincoln Ellsworth]] navigatør og [[Oskar Omdal]] mekaniker. De landet på  87° 44' nord og hadde store vanskeligheter med å komme i lufta igjen. «N 24» var skadet og måtte etterlates. Først 15. juni hadde de fått laget en provisorisk startbane på 500 meter på isen der de maktet å ta av med «N 25» med alle seks om bord.<ref>{{Kilde www
| utgiver= NRK Norgesglasset
| forfatter= Per Kristian Johansen og Sjur Sætre 
| utgivelsesdato= 1. mars 2007
| tittel=Roald Amundsens mislykkede polferd
| url=http://www.nrk.no/programmer/radio/norgesglasset/1.1951907
| besøksdato= 17. februar 2008
| kommentar=}}
</ref> 
De landet samme dag i [[Brennevinsfjorden]] på [[Nordaustlandet]].<ref name="Tim Greve s28">{{Kilde bok
| forfatter= Tim Greve
| utgivelsesår= 1975
| tittel= Svalbard – Norge i Nordishavet
| forlag= Grøndahl & Søn Forlag A/S
| side= 28
| isbn= 82-504-0107-7
}}</ref> Stedet fikk navnet [[Amundsenodden]] og området ble navngitt [[Dornier-Walflya]]. Selfangstskuta «Sjøliv» fra [[Balsfjord]] var i området og reddet Amundsen og hans menn tilbake til Ny-Ålesund.<ref name="Arlov s429">{{Kilde bok
| forfatter= Thor B. Arlov
| utgivelsesår= 2003
| tittel= Svalbards historie
| utgave= 2. reviderte utgave
| utgivelsessted= Trondheim
| forlag= Tapir Akademisk Forlag
| side= 429
| isbn= 82-519-1851-0
}}
</ref>

==== Luftskipet «Norge» ====
[[Fil:Norge_airship_in_flight_1926.jpg|thumb|Luftskipet «Norge»]]
[[Fil:Umberto Nobile 1.jpg|thumb|Umberto Nobile ser ut vinduet på luftskipet «Norge» etter avgang fra Ny-Ålesund.]]
{{Utdypende artikkel|Luftskipet «Norge»}}

I 1926 gjorde Amundsen et nytt forsøk på å nå Nordpolen med [[luftskipet «Norge»]]. Luftskipet var tegnet og bygget av den italienske ingeniøren [[Umberto Nobile]]. Nobile førte luftskipet fra den italienske hovedstaden [[Roma]] til Ny-Ålesund. I forkant hadde det blitt bygd en [[Luftskipshangaren i Ny-Ålesund|luftskiphangar]] på 3&nbsp;740 kvadratmeter og en fortøyningsmast. Luftskipet forlot Ny-Ålesund 11. mai 1926 med en besetning på 16. Sponsoren [[Lincoln Ellsworth]] var med som [[navigatør]], [[Jacob Bjerknes]] var ekspedisjonens [[meteorolog]] og [[Oskar Omdal]] var mekaniker. «Norge» passerte den geografiske nordpol neste dag kl 2.20. Ferden fortsatte videre til [[Teller (Alaska)|Teller]] i [[Alaska]] hvor de landet 13. eller 14. mai<ref name="Tim Greve s28" />. 

De tre ekspedisjonene som hevdet å ha nådd Nordpolen før «Norge» er alle omdiskutert. Det gjelder ekspedisjonene til amerikanerne [[Richard E. Byrd]] og [[Floyd Bennett]] som startet noen få dager før «Norge» fra Ny-Ålesund<ref name="Tim Greve s28" /> med et Fokker-fly. De andre ekspedisjonene er de til [[Frederick Cook]] i 1908 og [[Robert Peary]] i 1909. Hvis ingen av disse nådde Nordpolen, ledet Amundsen både den første ekspedisjonen som nådde Nordpolen og den som nådde [[Sydpolen]]. Udiskutabelt er det at Amundsen og rormann [[Oscar Wisting]] var de to første i verden som nådde begge polpunktene.

==== Luftskipet «Italia» ====
{{Utdypende artikkel|Luftskipet «Italia»}}
Etter nordpolferden oppstod det en dyp uenighet mellom Roald Amundsen og Umberto Nobile. De hadde forskjellige oppfatninger av sine respektive roller som ekspedisjonens leder og om hvem som hadde æren for ferden. I 1928 planla Umberto Nobile fem arktisekspedisjoner med [[luftskipet «Italia»]] med Ny-Ålesund som utgangspunkt. 

Den første turen startet 11. mai, men etter åtte timer returnerte luftskipet på grunn av problemer med ising og kontrollsystemene. 15. mai startet en 4&nbsp;000 km lang flytur til det da uannekterte [[Severnaja Semlja|Nikolai IIs land]], hvor det ble samlet inn meteorologiske-, magnetiske- og geografiske data. 

Den tredje ferden startet 23. mai fra Ny-Ålesund og 24. mai kl 00:24 nådde luftskipet Nordpolen. Nobile hadde tenkt å fire ned vitenskapsmenn på polpunktet, men forverrede værforhold gjorde at de returnerte to timer senere. 25. mai havarerte luftskipet på [[Nordaustlandet]] og en av verdens største internasjonale polarredningsaksjoner ble igangsatt. Flere nasjoner deltok i forsøket på å finne og redde Nobile og hans menn. En av dem som sa seg villig til å delta i leteaksjonen var Roald Amundsen, som fikk flybåten «Latham» til disposisjon av [[Frankrike]]. «Latham» med et mannskap på syv forlot [[Tromsø]] 18. juni 1928. Et par timer etter avreisen oppfanget en kullbåt fra Svalbard svake nødsignaler som ble antatt å komme fra «Latham». Det er antatt at flyet ble tvunget ned som følge av dårlig vær, og havarerte i nærheten av [[Bjørnøya]]. Da det senere drev inn noen vrakdeler, en flottør og en bensintank, og det ble bekreftet at disse stammet fra «Latham», kunne en ikke lenger håpe på at Amundsen hadde berget seg i land et eller annet sted i Ishavet. Bensintanken viste tegn til å ha blitt forsøkt reparert, og dette kan tyde på at noen har overlevd landingen. Hva som egentlig skjedde er fortsatt ubesvart.

Besetningen på luftskipet Italia ble reddet av en russisk isbryter og av svenske og finske fly. Av en besetning på 17 døde åtte og ni overlevde, deriblant Nobile. Totalt deltok tyve fly, fjorten skip og 1&nbsp;400 mennesker fra seks nasjoner i redningsaksjonen.

=== Telegrafstasjonen ===
[[Fil:NOR-2016-Svalbard-Ny-Ålesund-Old telegraph building.jpg|thumb|Den gamle fredede telegrafstasjonen i Ny-Ålesund på Svalbard sto ferdig restaurert våren 2014. {{Byline|Andrew Shiva, 2016.}}]]
Ny-Ålesund fikk trådløs telegrafstasjon i 1918. Gruveselskapet Kings Bay var avhengig av kommunikasjon med verden utenfor og med en trådløs telegrafforbindelse ble forretningene langt mer effektive enn med post. Sikkerheten ble også bedre, for arbeidet i gruvene var risikofylt. Det var ofte ulykker, og da var telegrafen god å ha. Telegrafstasjonen var eid av Kings Bay, men var underlagt en del retningslinjer fra Norges Telegrafvæsen for priser, utstyr, opplæring og tilgjengelighet. 

Telegrafstasjonen var sentral under Amundsens ekspedisjoner i 1925 og 1926. Da Nobile og luftskipet «Italia» forsvant på veg mot Nordpolen i 1928, dro blant andre Amundsen ut med flyet «Latham 47» for å lete etter luftskipet. Flyet med Amundsen forsvant og er aldri blitt funnet. Telegrafen i Ny-Ålesund var det siste stedet som hørte livstegn fra «Latham 47» og Roald Amundsen. 

Telegrafstasjonen sto ferdig restaurert våren 2014. Inne på stasjonen har [[Telemuseet]] laget en utstilling og nettside fra stasjonens levetid fra 1918 til 1964.<ref>{{Kilde www | url=http://www.telegrafstasjonen.com/ | tittel=Telegrafstasjonen i Ny-Ålesund på Svalbard | utgiver=Telemuseet | besøksdato=11. august 2014 | arkiv-dato=2014-08-12 | arkiv-url=https://web.archive.org/web/20140812203047/http://www.telegrafstasjonen.com/ | url-status=død }}</ref>

=== Etablering av fiskeristasjon ===
I seks år, fra 1873 til 1883, var det omfattende torskefiske rundt Spitsbergen, men sommeren 1883 vendte fiskeflåten på 18 båter tomhendt tilbake til fastlandet. Etter femti år vendte torsken tilbake til bankene utenfor Spitsbergen og i 1935 ble det etablert en forsyningsbase for fiskerne i Ny-Ålesund. [[Handelsdepartementet (Norge)|Handelsdepartementet]] bevilget 20&nbsp;000 kroner til drift av stasjonen. Kings Bay Kull Companys åtte mann solgte [[salt]], proviant, [[bunkers (drivstoff)|bunkers]], verkstedtjenester og andre forsyninger til fiskerne. I tillegg ble et lite trandamperi anlagt. Forsyningsstasjonen var populær blant fiskerne, men første driftsår endte likevel med et underskudd. For 1936-sesongen bevilget departementet 50&nbsp;000 kroner og Kings Bay Kull Company hadde fjorten mann ansatt. Et hundretalls fiskebåter oppnådde god fangst i de første årene. Fra 1936 var fisket ujevnt og departementet innstilte støtten fra 1937. Skipsreder Jacob Kjøde drev stasjonen videre til 1939, da den ble lagt ned på grunn av mangel på torsk på fiskefeltene utenfor.<ref name="Arlov s335">{{Kilde bok
| forfatter= Thor B. Arlov
| utgivelsesår= 2003
| tittel= Svalbards historie
| utgave= 2. reviderte utgave
| utgivelsessted= Trondheim
| forlag= Tapir Akademisk Forlag
| side= 335
| isbn= 82-519-1851-0
}}
</ref>

=== Andre verdenskrig ===
Under andre verdenskrig ble alle beboerne på Svalbard evakuert. Befolkningen i Ny-Ålesund ble først transportert til Longyearbyen for deretter å bli fraktet til Skottland med «[[Empress of Canada]]». Kraftstasjonen, radiomasten, jernbanespor og gruveinnganger i Ny-Ålesund ble ødelagt for å hindre tyskerne i å ta noe av det i bruk.

=== Gjenopptagelse av gruvedriften ===
Etter andre verdenskrig var etterspørselen etter kull høy og prisene gode. Gruvedriften i Ny-Ålesund ble gjenopptatt i 1945 og i løpet av få år kom produksjonen opp i 60&nbsp;000 tonn, men driftsforholdene var vanskelige med gassutvikling og lekkasjer i gruvesjaktene.

I 1948 ble Ny-Ålesund rammet av den første gruveulykken, som kostet 15 mennesker livet. Til sammen seks eksplosjonsulykker krevde 82 menneskeliv. Modernisering, sikkerhetstiltak og nye anlegg skulle minske risikoen. I 1961 hadde den norske stat investert til sammen 21,7 millioner kroner. Opptrappingen i Ny-Ålesund kom imidlertid på et uheldig tidspunkt, da prisene på kullmarkedet falt kraftig i 1957.

=== Kings Bay-saken ===
{{Utdypende artikkel|Kings Bay-saken}}
Den endelige avviklingen av kullutvinningen skjedde i 1963, etter den store gruveulykken 5. november 1962 i Esthergruven. Ulykken krevde 21 liv og for 11 av disse ble gruven en gravplass. I perioden 1946 til 1962 hadde i alt 76 mennesker mistet livet i gruvene. I 1963 ble Ny-Ålesund forlatt. Den offentlige debatten etter ulykken var ladet. I [[Stortinget]] ble det fremmet et mistillitsforslag mot [[Einar Gerhardsens tredje regjering|regjeringen Gerhardsen]] av [[Sosialistisk Folkeparti]] og de ikke-sosialistiske partiene fordi man mente at sikkerheten ikke var godt nok ivaretatt. [[Einar Gerhardsen]] og hans regjering gikk av 28. august 1963 og ble etterfulgt av [[John Lyngs regjering|koalisjonsregjeringen til John Lyng]], en regjering som ble felt under en måned etter tiltredelsen, som følge av et mistillitsforslag fra Sosialistisk Folkeparti og Arbeiderpartiet.

Etter gruveulykken i 1962 ble det satt i gang landsomfattende innsamling til de etterlatte. Selskapet hadde i 1958 opprettet [[Kings Bay Dødsskadefond]], og Arbeiderforeningen hadde tegnet ulykkesforsikring for medlemmene. [[Trygdeetaten|Rikstrygdeverket]] utbetalte årlige pensjoner til ni enker og 23 barn under 18 år etter ulykken i -62.<ref name="Verdens nordligste by">{{Kilde www
|url = http://www.riksantikvaren.no/?module=Articles;action=Article.publicShow;ID=4486
|tittel = Riksantikvaren: Verdens nordligste by
|besøksdato = 10. februar 2008
|forfatter = Signe Ihlen Tønsberg
|utgivelsesdato = 2. oktober 2007
}}</ref>

Kvinneforeningen «Polarklokken» i Ny-Ålesund bevilget penger til å reise en bauta til minne om de omkomne i Kings Bays historie. Foreningen ga også penger til barna etter de omkomne fra ulykken i 1962. Staten betalte erstatninger.<ref name="Verdens nordligste by" />

=== Senter for arktisk forskning ===
[[File:NOR-2016-Svalbard-Ny-Ålesund-Blue house 03 (with bust of Amundsen).jpg|thumb|Byste av Roald Amundsen med "Blått hus" i bakgrunnen. {{Byline|Andrew Shiva, 2016.}}]]
Etter nedleggelsen av gruvedriften var det ønskelig fra myndighetenes side å finne alternative bruksområder for eiendommene og dens bygninger. Blant de alternativene som ble vurdert var forsyningsbase for reketrålere og oljeboringsvirksomhet, fiskeforedlingsanlegg, hotellvirksomhet og forskningsvirksomhet.<ref>{{Kilde bok
| forfatter= Tim Greve
| utgivelsesår= 1975
| artikkel=
| tittel= Svalbard – Norge i Nordishavet
| forlag= Grøndahl & Søn Forlag A/S
| side= 60
| isbn= 82-504-0107-7
}}</ref>

I 1964 ble bygningene utleid til [[Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd]], som på vegne av Den europeiske romfartsorganisasjonen (ESRO) bygget og drev en [[telemetri]]stasjon.<ref>{{Kilde bok
| forfatter= Tim Greve
| utgivelsesår= 1975
| artikkel=
| tittel= Svalbard – Norge i Nordishavet
| forlag= Grøndahl & Søn Forlag A/S
| side= 58
| isbn= 82-504-0107-7
}}</ref> Telemetristasjonen var på plass i 1967 og stasjonen i Ny-Ålesund var en av fire i ESROs nettverk. Dataene ble ikke analysert og bearbeidet i Ny-Ålesund, men sendt annenhver uke til [[Darmstadt]] i [[Tyskland]]. Telemetristasjonen ble nedlagt i 1974. I 1966 startet Nordlysobservatoriet i Tromsø med aktiviteter, og i 1968 installerte Norsk Polarinstitutt seg i en av Ny-Ålesunds bygninger. Men virksomheten i Ny-Ålesund var likevel liten og i sesongen 1974/1975 overvintret bare syv mann, to var tilknyttet Norsk Polarinstitutts forskningsstasjon og fem var vaktmannskap og ansvarlig for vedlikehold på vegne av Kings Bay Kull Company.<ref>{{Kilde bok
| forfatter= Tim Greve
| utgivelsesår= 1975
| artikkel=
| tittel= Svalbard – Norge i Nordishavet
| forlag= Grøndahl & Søn Forlag A/S
| side= 67
| isbn= 82-504-0107-7
}}</ref> 

Betydelige midler fra EUs rammeprogrammer går til forskningen i Ny-Ålesund. Fra 1997 til 2002 hadde fem institusjoner i Ny-Ålesund EU-status som "large scale facility" (LSF). Aktørene som er med i programmene forplikter seg til å tilby infrastruktur i et uforurenset, nesten uberørt område, til EU-finansierte forskere.<ref name="Internasjonal forskning trues" />

=== Ønske om prøveboring etter gull ===
[[Store Norske Spitsbergen Kulkompani]] søkte i 2002 om å få gjennomføre prøveboringer etter gull i Svansen-området, ca. 18 km fra Ny-Ålesund. Bakgrunnen for prøveboringsønsket var at prøver fra 1988 har påvist at det er gullforekomster i området, hvor en 11 kilometer lang struktur er spesielt interessant. Overflateprøver viste 10 gram gull per tonn over store områder, noe som er relativt høyt.<ref>{{Kilde www
|url = http://www.snsk.no/internet/no/frame/defaultFrame.asp?url=../letevirksomhet/planer.htm&ID=4
|tittel = Store Norske Spitsbergen Kulkompani: Planlagte undersøkelser
|besøksdato = 12. februar 2008
|url-status=død
|arkivurl = https://web.archive.org/web/20081112185155/http://www.snsk.no/internet/no/frame/defaultFrame.asp?url=..%2Fletevirksomhet%2Fplaner.htm&ID=4
|arkivdato = 2008-11-12
}}</ref>

Store Norske Spitsbergen Kulkompani hadde tidligere levert inn en søknad om prøveboring etter gull, men denne ble nektet behandlet før en [[konsekvensutredning]] var gjennomført. Utredningen konkluderte med at de miljømessige og samfunnsmessige konsekvensene av prøveboringen er ubetydelige. Konsekvensutredningen ble deretter sendt på høring, hvor høringsuttalelsene stort sett var negative. Motstanden var begrunnet ut ifra at drivverdige funn ville føre til økt aktivitet og dermed økt forurensning av luften, som ikke er forenlig med forskningsprogrammene som overvåker luften i Ny-Ålesund. I tillegg mente flere at utredningen var mangelfull.<ref>{{Kilde www
|url = http://www.nilu.no/index.cfm?ac=news&folder_id=4316&text_id=10216&view=text
|tittel = NILU: Gullgraving kan true forskningen på Svalbard
|besøksdato = 12. februar 2008
|utgivelsesdato = 20. juni 2003
|url-status=død
|arkivurl = https://web.archive.org/web/20060114041117/http://www.nilu.no/index.cfm?ac=news&folder_id=4316&text_id=10216&view=text
|arkivdato = 2006-01-14
}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.forskning.no/polarforskning-svalbard-forskningspolitiske-saker/far-grave-gull-pa-svalbard/1070651|tittel=Får grave gull på Svalbard|besøksdato=2024-05-23|dato=2003-06-13|fornavn=Kristin Straumsheim|etternavn=Grønli|språk=nb-NO|verk=www.forskning.no}}</ref>

På tross av sterke protester fra det internasjonale forskermiljøet, ga [[Sysselmannen på Svalbard]] i juni 2003 Store Norske Spitsbergen Kulkompani tillatelse til å påbegynne prøveboring etter gull ved Svansen på visse vilkår. Sysselmannens vedtak ble påklaget til [[Miljøverndepartementet]] av Kings Bay AS og samarbeidsorganet for de utenlandske og norske institusjonene som driver forskning i Ny -Ålesund ([[Ny-Ålesund Science Managers Committee|NySMAC]]). Hvorpå miljøvernminister [[Børge Brende]] 9. januar 2004 trakk tilbake tillatelsen på bakgrunn av luftutslippene fra prøveboringsaktiviteten vil kunne ha negativ innvirkning på forskningsaktiviteten i Ny-Ålesund, og da spesielt målingene av langtransportert luftforurensning ved forskningsstasjonen.<ref>{{Kilde www|url=https://www.regjeringen.no/no/dokumentarkiv/Regjeringen-Bondevik-II/md/Nyheter-og-pressemeldinger/2004/-sikrer_forskningsmiljoet_i_ny-alesund/id252326/|tittel=- Sikrer forskningsmiljøet i Ny-Ålesund|besøksdato=2024-05-23|dato=2004-01-12|etternavn=Miljøverndepartementet|språk=nb-NO|verk=022021-070176}}</ref>