Redigerer Nero (avsnitt)

=== Opprør og Neros død ===
[[Fil:Nero Palatino Inv618.jpg|thumb|Marmorbyste av Nero.]]
[[Fil:A select collection of views and ruins in Rome and its vicinity - recently executed from drawings made upon the spot (1815) (14592716650).jpg |thumb|Illustrasjon fra 1815 av den påståtte graven til Nero, men egentlig graven til prokonsul Caius Vibius Marianus.]]
I mars 68 gjorde Gaius Julius Vindex, guvernør for [[Gallia Lugdunensis]], opprør mot Neros skattepolitikk.<ref>Cassius Dio: [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Cassius_Dio/63*.html#22 ''Roman History'' LXIII.22]</ref><ref>Donahue, John: [http://www.roman-emperors.org/galba.htm «Galba (68-69 A.D.)»], ''De Imperatoribus Romanis''</ref> Lucius Verginius Rufus, guvernør for [[Germania Superior]], ble beordret å slå ned opprøret.<ref name="Cassius_LXIII24"> Cassius Dio: [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Cassius_Dio/63*.html#24 ''Roman History'' LXIII.24]</ref> I et forsøk på å få skaffe seg støtte utenfor sin provins anmodet Vindex guvernøren for [[Hispania Tarraconensis]], [[Galba|Servius Sulpicius Galba]], til å delta i opprøret og dessuten erklære seg selv som keiser i opposisjon mot Nero.<ref>Plutark: ''The Parallel Lives'', [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Galba*.html#5 ''Life of Galba'' 5]</ref>

I slaget ved Vesontio i mai ble hæren til Vindex enkelt beseiret av styrkene til Verginius, og Vindex begikk selvmord.<ref name="Cassius_LXIII24"/> Imidlertid etter å ha beseiret denne opprøreren forsøkte Verginius’ legioner å utrope deres egen kommandant som keiser, men Verginius nektet å handle mot Nero. Misnøyen til legionene i Germania og den fortsatte opposisjonen til Galba i Spania var et dårlig varsel for Nero.

Mens Nero hadde en viss konroll over situasjonen fikk Galba økende støtte til tross for at han ble erklært som offentlig fiende (''hostis publicus'').<ref>Albino Garzetti (2014): ''From Tiberius to the Antonines: A History of the Roman Empire AD 14-192'', Routledge, s. 220</ref> Prefekten for pretorianergarden, Gaius Nymphidius Sabinus, sa også fra seg sin lojalitet til keiseren og ga sin støtte til Galba. Nero valgte å flykte fra Roma med den hensikt å komme seg til havnebyen [[Ostia Antica|Ostia]] og derfra seile til de østlige provinsene hvor han fortsatt hadde lojalitet. I henhold til  Suetonius måtte han oppgi denne planen da en del offiserer i hæren åpent nektet å adlyde hans ordrer. Nero vurderte deretter med å flykte til [[Partia]], kaste seg for Galbas nåde, eller appellere direkte til folket og trygle dem om å tilgi ham for hans tidligere forseelser «og om ikke kunne mykne deres hjerter, da trygle dem i det minste la ham få prefekturet [[Aegyptus|Egypt]].» Suetonius hevdet at teksten til denne talen ble senere funnet på Neros skrivepult, men at han ikke våget å holde den i frykt for at han ville bli revet i biter før han kunne nå fram til Forum.<ref name="Suetonius_47"> Suetonius: ''The Lives of Twelve Caesars'', [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Nero*.html#47 ''Life of Nero'' 47]</ref>

Nero dro likevel tilbake til Roma og tilbrakte kvelden i palasset. Etter å ha sovet våknet han ved midnatt og oppdaget at palassvaktene hadde dratt. Etter å ha sendt beskjed til sin venners palasskamre for at de skulle komme, fikk han ikke noe svar. Han gikk til deres kamre personlig og oppdaget at de alle hadde dratt. Da ropte på en gladiator eller enhver som hadde et sverd til å drepe ham, var det ingen som kom. Han ropte da ut, «Har jeg verken venn eller fiende?» og løp ut som om han ville kaste seg i Tiber.<ref name="Suetonius_47"/>

Etter at han kom tilbake søkte han et sted hvor han kunne skjule seg og samle sine tanker. En keiserlig frimann, Phaon, tilbød sin villa som var lokalisert noen km utenfor bymurene. Nero reiste i forkledning sammen med fire lojale frimenn, Epaphroditos, Phaon, Neophytus, og Sporus, og nådde fram til villaen hvor Nero beordret dem om grave en grav for ham som forberedelse for hans selvmord. Estetiker til det siste ba ham dem om å samle marmor for at han skulle ha en sømmelig minnesmerke. Mens han vurderte måter å begå selvmord på uttalte han etter sigende de berømte ordene ''«Qualis artifex pereo»'', «Hvilken kunstner verden taper med meg».<ref name="Beard_158"> Beard, Mary (2014), s. 158</ref>

På samme tid kom en hoffmann for å fortelle at senatet hadde erklært ham som offentlig fiende og at det var deres hensikt å henrette ham ved å slå ham til døde og at bevæpnete menn hadde blitt sendt ut for å arrestere ham. Senatet var faktisk motstrebende til å gå til dette skritt da Nero var det siste medlem av [[julo-claudiske dynasti]]. De fleste av senatorene hadde tjent den keiserlige familie hele livet og følte en form for lojalitet til den guddommelig slektslinje, om ikke direkte til Nero.<ref>Tacitus: [https://en.wikisource.org/wiki/The_Annals_(Tacitus)/Book_15#72 ''Annaler'' XV.72]</ref> Nero hadde allerede mistet alt håp, men klarte ikke selv å begå selvmord og tryglet sitt følge om at de måtte hjelp ham. Da lyden av ryttere nærmet seg ble han desperat, men klarte fortsatt ikke å stikke seg selv, og tvang sin private sekretær Epaphroditos om å utføre handlingen.<ref> Romm, James (2014): [https://books.google.com/books?id=fZZVAQAAQBAJ&dq=Dying+Every+Day&source=gbs_navlinks_s ''Dying Every Day: Seneca at the Court of Nero''], 1. utg, New York: Vintage Books, ISBN 978-0-307-74374-9, s. 196.</ref> Da en av rytterne kom fram og så at Nero var døende forsøkte han å stoppe blødingen, men anstrengelsene i å redde Neros liv var forgjeves. Neros siste ord var «For sent! Dette er troskap!»<ref name="Suetonius_49"> Suetonius: ''The Lives of Twelve Caesars'', [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Nero*.html#49 ''Life of Nero'' 49]</ref> han døde den 9. juni 68, årsdagen for Octavias død, og ble gravlagt [[mausoleum]] i Domitii Ahenobarbi som nå er [[Villa Borghese]] i området [[Pincio]] i Roma.<ref name="Suetonius_49"/> Epaphroditos’ siste lojale tjeneste for sin herre kostet ham livet, [[Domitian]]us beordret ham senere henrettet.<ref>Tacitus: ''Annaler'', xv. 55.</ref><ref>Suetonius: ''Life of Nero'', 49; ''Life of Domitian'', 14.</ref>

Med Nero død var det julo-claudiske dynasti kommet til sin avslutning.<ref>Barrett, A. A (1996): ''Agrippina: sister of Caligula'', s. 19</ref> Da nyheten ble kjent i senatet ble Galba, som tidligere hadde blitt erklært offentlig fiende, utropt som ny keiser. Det påfølgende året ble siden kjent som [[året med de fire keiserne]].<ref name="Tacitus_I2"> Tacitus: [https://en.wikisource.org/wiki/The_Histories_(Tacitus)/Book_1#2 ''Histories'' I.2.]</ref>