Redigerer Moss Jernverk (avsnitt)

== Samfunnet på verket ==

[[File:Old wooden house, originally for Moss Ironworks workers, 2 of 6.jpg|mini|Arbeiderboliger for Moss Jernverk]]
[[File:Old wooden house, originally for Moss Ironworks workers, seen from south, 5 of 6.jpg|mini|Arbeiderboliger for Moss Jernverk]]
Moss Jernverk var et samfunn i seg selv der det lå nord for byen Moss. Lederen av bedriften ble vanligvis betegnet som forvalter, og den første var Niels Michelsen Thune, fra verkets oppstart og til 1716. I tillegg til Thune var en Peder Windt direktør i årene 1706-1708. Etter Thune overtok sannsynligvis Knud Wendelboe. Han nedtegnet flere utfyllende rapporter om verket. Etter sekvestrasjonsforretningen overtok Jens Bondorph, men da Ochsen solgte verket, het forvalteren Wichman.

Arbeiderne var mer anonyme, men typisk for den høyteknologi som datidens jernverk var, så kom de fleste av dem fra andre land. Navnene bærer preg av Sverige og Tyskland. Hvor viktig fagarbeidere var for verket, vises ved at Hübsch i et brev til kongen 27. desember 1719 forteller at han, mens krigen pågikk og verket lå uvirksomt, fremdeles måtte betale sine arbeidere for ikke å miste dem.<ref>''Moss Jernverk'', side 70</ref>

I 1730-årene var det mangel på arbeidskraft, og arbeiderne utnyttet det ved å streike og kreve høyere lønn ved sekvestrasjonsforretningen i 1738. Forholdene for de fleste arbeiderne var allikevel skrinne. Carl Hübsch skrev i 1738 at verket ikke førte noen oversikt over de arbeiderne som bygde hus på verkets grunn, da de var så fattige at man uansett ikke kunne få noen grunnleie av dem.<ref>''Moss Jernverk'', side 71</ref>

Jernverkssamfunnet hadde på flere plan et anstrengt forhold til byen Moss; ett var verkets privilegier ved tollfri innførsel av matvarer, hvor byens borgere ellers måtte betale konsumsjonsskatt av alle varer som passerte bygrensen. Et annet var både bruken av vannet i Mossefossen og broen over fossen, vedlikeholdet av den var pålagt byens borgere, noe de fant urettferdig. I tillegg til disse gnisningspunktene kom jurisdiksjon. Jernverket hadde domsmyndighet over sine arbeidere, med bergamtsretten på Kongsberg som appellinstans, noe byfogden i Moss mislikte.<ref>''Moss Jernverk'', side 72–73</ref> I praksis ble sakene nesten alltid gjort opp lokalt, ved såkalt verksdom.<ref group="note">«Når verket unnlot å sende sine misdedere til Kongsberg, var det en vesentlig årsak at verket måtte betale den kostbare transport, og selv om det ble tilkjent klekkelige mulkter, var det liten nytte i det, for de dømte hadde som regel ingenting å betale med.», fra ''Moss Jernverk'', side 189–190</ref> To gutter som hadde stjålet poteter fra en bondegård, ble av foreldrene avstraffet med pisk i verkets fengsel, noe foreldrene tilsynelatende var fornøyd med og videre: «ydmykt anholder at straffen ikke blir anderledes, og at drengene blir befridd fra å reise til Kongsberg for der å avstraffes».<ref>''Moss Jernverk'', side 188</ref>

Sogneprest Christian Grave i Rygge og Moss var heller ikke positiv til verket, noe en uttalelse av han fra 1743 viser:

{{Sitat|Ved Mosse Bye ligger Mosse Jernværk, tilhørende Hr. Stiftsamtmand Ochsen udi Kjøbenhafn, som har fremfor andre Verks Ejere udi Norge den selftagene Frihed imod Bergambtes Resolution, at hand ingen Offer eller Kjendelse giver deraf til Geistligheden paa Stædet.|note=<ref>''Moss Jernverk'', side 73</ref>}}

Verket hadde også et stort behov for ufaglært arbeidskraft, og mange kvinner arbeidet der, eksempelvis trillet en Thore Olsdatter malmkjerring slagg, jord og stenkull for 10 skilling dagen. Kun i det kirkelige var jernverksarbeiderne underlagt den lokale administrasjon. De var fritatt for militærtjeneste, men dannet et eget korps i urolige tider.<ref>''Moss Jernverk'', side 187</ref> Verket gav i 1786 tillatelse til at to vertshusholdere kunne drive sin virksomhet innen verksområdet, etter opptrukne regler og mot en årlig avgift som skulle gå til verkets fattige. Vertshusholderne fikk ikke skjenke mot pant i matvarer, nattesvir, kortspill eller dans var også forbudt, og vertshusene måtte stenge klokken 22 om kvelden.<ref>''Moss Jernverk'', side 189</ref>

Bestyrer Lars Semb opplyste i 1809 at skolen på verket var opprettet om lag 40 år tidligere, altså rundt 1770. Før den tiden hadde barna gått på skole inne i Moss. Fra andre kilder er det imidlertid kjent at verket allerede i 1758 lønnet skoleholder Andreas Glafstrøm med 6 riksdaler i måneden. I 1796 averterte verket etter en lærer, og i annonsen sto blant annet at han skal: «fremvise gode Attester om sin Skikkelighed og Duelighet til at informere Børn i at læse, skrive og regne».<ref>''Moss Jernverk'', side 264–265</ref>

Moss Jernverk hadde fra slutten av 1700-tallet «skole- og fattigkasse». Arbeiderne ble trukket om lag 2 % til dette, de fikk da fri legehjelp og medisiner, men kun for seg selv, ikke til familien. I 1790 ble en kvinne sendt fra verket til København for å utdannes til jordmor. Hun arbeidet siden som jordmor ved verket og i distriktet frem til 1816.<ref group="note">«Det fortelles at i 1790 ble en kvinne sendt til København for å lære jordmoryrket. Hun ble senere rost sterkt og virket også rundt om i Mossedistriktet. I 1816 fikk hun lov til å flytte fra Verket da dette ikke kunne betale henne den lønn hun fortjente.», fra [http://ostfold.kulturnett.no/arbeiderboliger/verket.html «Gamle arbeiderboliger i Østfold»] {{Wayback|url=http://ostfold.kulturnett.no/arbeiderboliger/verket.html |date=20070223232123 }}</ref>

Verkets fattigkasse ga en liten understøttelse til enker, barn og utslitte arbeidere – mest i form av husvære og varer. Det synes som om verksledelsen ikke ønsket faste regler for støtten, det skulle komme som nådegaver, og Bernt Anker var svak for slike gester.<ref>''Moss Jernverk'', side 267</ref> Antall fattige skiftet over tid. I 1820 anga Lars Semb antallet til 30. Verkets mange gruvearbeidere hadde ingen plikter eller rettigheter i skole- og fattigkassen, men verkseieren pleide å ta seg av dem.

Etter århundreskiftet gikk antallet utenlandske arbeidere ved verket ned. Manntallet i 1842 viser at det var 270 personer på verket, åtte svensker og to tyskfødte: forvalter Ignatius Wankel og hans bror Frantz. I 1845 gikk flere av arbeiderne ved verket med i Moss bys [[Måteholdsbevegelse|Maadeholdsselskab]], og året etter var antallet verksarbeidere i foreningen hele 30. Arbeidere fra verket var også aktive i [[Thranebevegelsen]]. Det ble dannet en lokal forening ved [[Marcus Thrane]]s besøk i byen 16. desember 1849.<ref>''Moss Jernverk'', side 271</ref>