Redigerer Middelalderens mat og drikke (avsnitt)

==Drikke==
[[Fil:Monk sneaking a drink.jpg|thumb|left|En munk lurer til seg en slurk vin.]]

I dag anses [[vann]] for å være en vanlig og nøytral drikke til måltider. I middelalderen sto vann betydelig lavere i rang på grunn av frykt for urenhet, råd fra datidens leger og dets lave anseelse. Alkoholholdige drikker var betydelig vanligere og ble ansett som nyttigere og bedre for fordøyelsen enn vann. Alkoholinnholdet gjorde også at drikkevarene holdt seg bedre. [[Vin]] ble drukket daglig av mesteparten av befolkningen i større deler av Frankrike og Syd-Europa der man dyrket [[druer]]. Lengre nord forble det måltidsdrikken for de i middelklassen og adelen som hadde råd, og mye mer uvanlig blant fattigere bønder og arbeidere. Allmuedrikken i nord var for det meste [[øl]]. På grunn av mangelen på en brukbar konserveringsteknikk for drikke på denne tiden (spesielt før [[Humle (plante)|humle]] ble vanlig), ble det drukket forholdsvis ferskt. Det var derfor mer grumsete og hadde lavere alkoholinnhold enn de fleste moderne ølsorter. [[Melk]] ble vanligvis ikke drukket av voksne med unntak av fattige eller syke, og var forbeholdt de svært unge eller gamle, og da oftest i form av [[kjernemelk]] eller [[myse]]. Fersk melk var mindre vanlig enn andre melkeprodukter etter som den moderne kjøle- og [[pasteurisering]]steknikken som kreves for å forhindre at melk surner lå mange hundre år fram i tid.<ref>Adamson, s. 48–51</ref>

[[Saft]] såvel som viner av et utall frukter og bær hadde vært kjent siden [[Romerriket|antikkens Rom]]: ''cotignac'' på [[ekte mispel]] eller [[kvitten]], vin på [[granateple]], [[morbærslekten|morbær]], [[bjørnebær]]. [[Sider|Cider]] og most var spesielt vanlig i nord hvor epler og pærer var vanlige. Mange middelalderske drikker har overlevd i moderne tid, som ''prunellé'', plommevin som idag er best kjent som [[slivovitsj]], morbærgin og bjørnebærvin. Mange ulike oppskrifter på [[mjød]] har blitt gjenfunnet, med eller uten alkohol, men mot senmiddelalsreden ble denne honningbaserte drikken mer uvanlig som måltidsdrikke og ble senere kun brukt som en helsedrikk som leger kunne anbefale for diverse plager.<ref>Scully, s. 154-157</ref>  [[Kumiss|Kumys]], gjæret heste- eller kamelmelk, var kjent i Europa, men også den var begrenset til medisinske formål. Mjød har ofte blitt fremstilt som noe av en allmuedrikk blant de slaviske folkene, noe som er en sannhet med modifikasjoner. Mjød hadde stor symbolisk verdi ved høytider som dåp og bryllup samt når avtaler ble sluttet mellom høvdinger, konger og adelsmenn. Mjød forble et dyrt produkt og hadde i det middelalderske [[Polen]] en status som var likestilt med krydder og utenlandske viner.<ref>Dembinska, s. 80</ref>

===Vin===
[[Fil:Medieval wine conservation.jpg|thumb|En husmor viser hvordan man behandler og konserverer vin.]]

[[Vin]] var en av de vanligste drikkene og ble ansett for å være både nyttig og nøt høy prestisje. Ifølge [[Galen]]us teorier om næringslære var det varmt og tørt (derav den moderne beskrivelsen av viner som tørre), noe som skulle balanseres ved at man spedde med vann. Til forskjell fra vann og øl, som ble sett på som kalde og fuktige, skulle vin, spesielt rødvin, i moderate mengder blant annet hjelpe fordøyelsen, gi godt blod og øke livslysten. Kvaliteten på vin varierte markant avhengig av lagring, druesort og, ikke minst, hvor mange ganger den ble presset. Den første pressingen ble brukt til de fineste og dyreste vinene som ble drukket av overklassen. Den andre og i noen tilfeller tredje pressingen var av lavere kvalitet og hadde mye lavere alkoholgehalt. Almuen måtte for det meste nøye seg med en billig rosévin laget av den andre eller tredje pressingen, noe som betød at det kunne drikkes i store mengder uten at man ble særlig beruset. For de aller fattigste menneskene (eller de gudfryktigste asketene) var utspedd eddik ofte det eneste alternativet.

Lagring av [[rødvin]] av høy kvalitet krevde spesialkunnskaper såvel som dyrt utstyr og lagerplass, og var derfor dyrere. Skal man dømme ut fra de mange råd som finnes i middelalderske skrifter om hvordan man kunne redde vin som var på vei til å surne til eddik så må lagring ha vært et stort problem. Selv om eddik var en vanlig og populær ingrediens, var det en grense for hvor mye man kunne ha bruk for. I ''Le Viandier'', en kokebok fra sent 1300-tall, finnes flere metoder for hvordan man kan snu forsuringsprosessen; både ved å se til at vinfatene var fylt helt opp til kanten og å blande i tørkede og kokte druesteiner sammen med asken av tørket og brent gjær fra produksjonen av [[hvitvin]] var effektivt mot bakterier, selv om man ikke forsto de bakenforliggende kjemiske prosessene på den tiden. Krydret vin og [[gløgg]] var ikke bare populært blant de rike, men ble også ansett som spesielt nyttig av leger. Vin ble sett som en slags formidler av næringsstoffer til alle deler av kroppen, og tilsetningen av velduftende eksotiske krydder gjorde det enda mer velgjørende. Krydrede viner ble ofte laget av rødvin med en blandning av krydder som [[ingefær]], [[kardemomme]], svart pepper, [[paradiskorn]], [[muskat]]nøtt, [[kryddernellik|nellik]] og sukker. Disse ble lagt ned i en liten tøypose som så ble lagt i bløt for å fremstille ''hypocras'', den middelalderske termen for krydret vin som fikk sitt navn etter den vestlige legekunstens grunnlegger [[Hippokrates]] og på 1300-tallet kunne ferdige blandninger med krydder kjøpes av krydderhandlere.<ref>Scully, s. 138–146</ref>

===Øl===
:''Se også [[Ølets historie]]''
Vin var den vanligste drikken til måltider i store deler av Europa, men ikke i de regionene der druer ikke kunne dyrkes. De som hadde råd til det drakk importerte viner, men selv blant adelen i disse områdene ble det drukket [[øl]] daglig, spesielt mot slutten av middelalderen. I England, det som idag er Nederland og Belgia, nordre Tyskland, Polen, Norden og Øst-Europa drakk man øl daglig i så godt som alle samfunnsklasser. Til tross for dette innebar den store innflytelsen til vitenskapsmenn fra Arabia og landene rundt Middelhavet at øl sto lavt i rang i næringslæren. For de fleste europeere i middelalderen var det en enkel drikk sammenlignet med de vanlige drikkene og ingrediensene i Syd-Europa, som vin, citrusfrukter og olivenolje. Selv tilsynelatende eksotiske råvarer som kamelmelk og gasellekjøtt fikk mer positivt omdømme i datidens medisinske tekster. Øl var et akseptabelt alternativ, men ble ansett for å ha en rekke negative egenskaper. I 1256 beskrev legen [[Aldobrandino]] av [[Siena]] øl med følgende ord:

{{sitat|''Uansett hva det er brygget på, havre, korn eller hvete, skader det hode og mage, gir dårlig åndedrett og ødelegger tennene, det fyller magen med dårlige gasser og derfor blir den som drikker det med vin raskt beruset; men det har fordelen at det er væskedrivende og gjør kroppens kjøtt hvitt og glatt.<ref>redaktørens oversettelse</ref>''}}

Ølets berusende effekt ble antatt å vare lengre enn vinens, men det ble også innrømmet at det ikke fremkalte den «falske tørst» som ofte ble assosiert med vin. Selv om det var mindre vanlig enn i nord så ble øl drukket selv i nordre Frankrike og på Italias fastland. I ''[[Le Menagier de Paris]]'', en håndbok i husholdning fra 1300-tallet, finnes en oppskrift på ''godale'' (trolig et direkte lån fra det [[engelsk]]e ''good ale''; «godt øl») som ble brygget på [[korn]] og [[spelt]], men uten [[Humle (plante)|humle]]. I England fantes det også varianter på såkalt ''poset ale'' som ble brygget på varm melk og kalt øl, og ''brakot'', en form for krydret øl som ble fremstilt på samme måte som ''hypocras''.<ref>Scully, s. 151-154</ref>

At humle kunne brukes for å smakssette øl hadde vært kjent siden [[karolingerne]], men ble bare gradvis tatt i bruk på grunn av vanskelighetene med å få finne fram til de rette blandingsforholdene. Før man oppdaget humlens anvendelighet i ølbryggingen, ble øl smaksatt med forskjellige urter. Disse urtene hadde ikke den samme konserveringsevnen som humle og sluttproduktet holdt seg ikke lenge og ble derfor drukket raskt etter brygging. En annen metode for å sørge for at ølet holdt seg lengre var å øke alkoholgehalten, men dette var dyrere og ga ølet bieffekten at det man ble for raskt beruset. I tidlig middelalder ble øl brygget først og fremst i [[kloster|klostre]] og i mindre skala av hver enkelt husholdning. Mot høymiddelalderen tok [[Bryggeri|bryggerier]] i de voksende byene i nordre Tyskland gradvis over det meste av ølproduksjonen. Bryggeriene var ofte relativt små foretak med 8-10 ansatte, men fast produksjon betød at man kunne investere i bedre utstyr og eksperimentere med nye oppskrifter og bryggeriteknikker. Den nordtyske produksjonen spredte seg til [[Holland]] på 1300-tallet, og siden videre til [[Flandern]] og [[Brabant]] og nådde England sent på 1400-tallet. Øl med humle ble meget populært i de siste årtiene av senmiddelalderen. I England og lavlandene lå konsumet på 275-300 liter per person per år og øl ble drukket til så godt som alle måltider; svakt øl til frokost og suksessivt sterkere senere på dagen. Når man perfeksjonerte bruken av humle, kunne øl holde seg i seks måneder eller mer, og dette gjorde at man kunne sette i gang en omfattende eksport.<ref>''Medieval science...''; ''Brewing''</ref>

===''Aqua vitae''===
[[Destillering]] var kjent allerede i oldtidens [[Kinas historie|Kina]] og selv antikkens grekere og romere kjente til teknikken, men bruk i storskala begynte ikke før på 1100-tallet da arabiske innovasjoner på området i kombinasjon med destilleringskolber av glass effektiviserte prosessen. Den middelalderske vitenskapen mente at destillering framstilte essensen av et emne og den latinske termen ''[[aqua vitae]]'' («livets vann») ble brukt på alle former for destillater helt opp på 1600-tallet. I begynnelsen kunne destillerte væsker ha en rekke ulike bruksområder; redusert druesaft blandet med sukker ble anbefalt mot diverse plager og [[rosenvann|rosevann]] ble brukt som parfyme, i matlagning og til håndvask ved finere tilstelninger. Destillat av alkohol kunne også benyttes til å lage en ildsprutende ''[[entremet]]'' (en slags underholdningsrett) ved å dyppe en bit bomull i sprit. Bomullen ble så stappet i munnen på dyr som var tilberedt separat og siden iført dyrets skinn eller fjærpryd for å gi illusjonen av at det fortsatt levde; bomullen ble antent og retten servert som et fantasifullt fabeldyr.

''Aqua vitae'' stod høyt i kurs blant leger. I 1309 skrev [[Arnaldus de Villanova]] at «det fremmer god helse, fjerner overflødige væsker, forfrisker hjertet og bevarer ungdommen». I senmiddelalderen økte produksjonen av [[hjemmebrent]], spesielt i tysktalende regioner, og allerede på 1200-tallet var ''Hausbrand'' ([[tysk]] for «hjemmebrent», av ''gebrannter wein, brandwein'', «brennevin») vanlig. Mot slutten av middelalderen ble brennevin så vanlig, selv hos almuen, at man begynte å innføre regler for å begrense salg og fremstilling; i 1496 ble det i [[Nürnberg]] lagt ned forbud mot alt salg av ''aquavit'' på søndager og andre helligdager.<ref>Scully, pp. 157-165.</ref>