Redigerer Middelalderen (avsnitt)

=== Urbanisering ===
Med befolkningsveksten fulgte også en [[urbanisering]], framveksten av flere byer, og bystrukturen som oppsto skulle i stor grad bestå fram til industrialiseringen. De byer som allerede fantes vokste også betydelig. Denne utviklingen fulgte omtrent samme geografiske mønster som den øvrige demografiske utviklingen, der den største tilveksten skjedde i sør og i vest, og i mindre utstrekning i nord og øst. De fleste byene var fortsatt forholdsvis små, spesielt til sammenligning med samtidige storbyer som [[Córdoba (Spania)|Córdoba]], [[Konstantinopel]] og [[Bagdad]]. De største byene, [[Venezia]], [[Milano]], [[Firenze]] og [[Paris]] hadde på det meste {{Formatnum:100000}} innbyggere. Ut over disse var det et antall byer som [[Brugge]], [[Gent]], [[Lübeck]] og [[London]] som kunne ha mellom {{Formatnum:10000}} og {{Formatnum:40000}} innbyggere, og alle disse lå ved havet eller ved en større elv. De fleste andre byene hadde bare noen hundre til noen tusen innbyggere, og lå da ofte i innlandet. Bybefolkningen forble en minoritet av den totale befolkningen i Europa langt inn i moderne tid, selv om det fantes store lokale variasjoner. I Nord-Italia og Lavlandene kunne bybefolkningen være opp mot hver tredje person, i Sentral-Europa kun på en på tiendedel.<ref>Blockmans & Hoppenbrouwer, s. 217–220</ref>

Den store konsentrasjonen av mennesker uten avanserte former for infrastruktur i form av kloakk- og avfallshåndtering gjorde at dødeligheten i middelalderens byer var betydelig høyere enn på landsbygden. Epidemier spredte seg også hurtig langs de tett befolkede gatene, og likeså kunne storbranner ødelegge hele bydeler på bare noen timer. Byene led generelt av et konstant mortalitetsoverskudd, altså at det var flere som døde enn som ble født, og krevde derfor en konstant strøm av nye innbyggere fra landsbygda.<ref>Blockmans & Hoppenbrouwer, s. 218</ref>

Byene førte til sentralisering av makt og ressurser og en intensivering av omkringliggende jordbruk og handel, samt en økt spesialisering av produksjon. Ettersom byer ikke var selvforsørgende med mat, var de avhengige av landsbygden rundt for mat. Jo større en by ble, desto større område trengte den til å forsyne seg med stadig flere typer ressurser. Gjennom sin konsentrasjon av mennesker, makt og penger, og dermed også idéer, ga byene også grunnlag for en kulturell utvikling. Middelalderens byer var grunnlagt som mer eller mindre selvstendige enheter og hadde sine egne lover. De betalte som oftest skatt til den lokale [[lensherre]]n eller kongen, men hadde en egen beslutningstagende og lovgivende forsamling i form av råd av mektige borgere som oftest var rike handelsmenn.