Redigerer Marcus Aurelius (avsnitt)

=== Tiltredelsen til Marcus og Lucius, 161 ===
Etter at Antoninus Pius døde, ble Marcus i praksis enehersker av Romerriket. Formalitetene for posisjon kom etter hvert. Senatet ga ham snart navnet Augustus og tittelen ''[[imperator]]'', og han ble snart formelt valgt som ''[[Pontifex Maximus]]'', ypperste prest for de offisielle religiøse kulter. Marcus viste en del tegn på motstand: biografen skrev at han var «tvunget» til å ta den keiserlige posisjon.<ref>''HA Marcus'' 7.5, sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 116.</ref> Det kan ha vært en ektefølt ''horror imperii'', «frykt for keiserlig makt». Marcus, som foretrakk et filosofisk liv, fant ikke posisjonen som keiser fristende. Hans undervisning som stoiker hadde imidlertid gjort valget klart. Det var hans plikt. En stoiker skulle gjøre sin plikt.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 116. Birley tok frasen ''horror imperii'' fra ''HA Pert''. 13.1 og 15.8.</ref>

Selv om Marcus ikke viste noen personlig hengivenhet for Hadrian (det er påtagelig at han ikke mottar takk i hans første bok av Meditasjoner), antagelig mente at det var hans plikt bestemme mannens etterfølgerplaner.<ref>Birley, «Hadrian to the Antonines», 156.</ref> Således hadde senatet planlagt bekrefte Marcus alene som keiser, men han nektet ta imot posisjon om ikke Lucius fikk tilsvarende myndighet.<ref>''HA Verus'' 3.8; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 116; «Hadrian to the Antonines», 156.</ref> Senatet aksepterte, ga Lucius ''imperium'', tribunal makt, og navnet Augustus.<ref>''HA Verus'' 4.1; ''Marcus'' 7.5; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 116.</ref> Marcus ble i den offisielle tituleringen til Imperator Caesar Marcus Aurelius Antoninus Augustus; Lucius, oppga sitt navn Commodus og Marcus' familienavn Verus og ble Imperator Caesar Lucius Aurelius Verus Augustus.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 116–17.</ref><ref>Disse endringene av navn har vist seg å være såpass forvirrende at selv ''[[Historia Augusta]]'', en av de fremste kildene for perioden, ikke klarte å holde dem fra hverandre. Jf. Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 117; «Hadrian to the Antonines», 157 n.53. Kirkehistorikeren fra 300-tallet, [[Eusebius av Cæsarea]], var enda mer forvirret. Jf. Birley, «Hadrian to the Antonines», 157 n.53. Den feilaktige troen at Lucius hadde navnet «Verus» før han ble keiser har vært særlig vanskelig å endre. Jf. Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 117.</ref> Dette var den første gangen at Roma ble styrt av to keisere samtidig.<ref name="Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 117" /><ref>Det var imidlertid mye presedens. Konsulatet var en tvillingposisjon, og tidligere keisere hadde ofte en underordnet person med flere keiserlige posisjoner eller oppgaver (under Antoninus Pius hadde denne personen vært Marcus selv). Mange keisere hadde planlagt felles etterfølgelse tidligere; [[Augustus]] hadde planlagt å gjøre [[Gaius Cæsar]] og [[Lucius Cæsar]] som felleskeisere ved sin død; Tiberius ønsket å ha [[Gaius Caligula]] og [[Tiberius Gemellus]] som det samme; [[Claudius]] etterlot riket til [[Nero]] og [[Britannicus]] og forestilte seg at de ville akseptere likestilt rangposisjon, — men alle disse oppleggene hadde endt mislykket, enn gjennom for tidlig død (Gaius og Lucius Cæsar) eller juridisk mord (Gemellus av Caligula og Britannicus av Nero). Jf. Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 117.</ref>

Til tross for at de var formelt likestilte, hadde Marcus mer ''[[auctoritas]]'', «autoritet», enn Lucius. Han hadde vært konsul en gang mer enn Lucius, han hadde delt Antoninus’ administrasjon, og han alene var ''Pontifex Maximus''. Det ville ha vært åpenbart for folket hvilken keiser som var den eldste og ledende.<ref name="Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 117">Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 117</ref> Som biografen skrev, «Verus adlød Marcus… som en løytnant adlyder en prokonsul eller en guvernør adlyder en keiser.»<ref>''HA Verus'' 4.2, tr. David Magie, sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 117, 278 n.4.</ref>

Umiddelbart etter at de var blitt bekreftet av [[det romerske senatet]], dro keiserne til [[Castra Praetoria]], leiren til [[pretorianergarden]]. Lucius talte til de samlede troppene som deretter utropte paret som ''imperatores'', keisere. Deretter, som enhver keiser siden Claudius, lovte Lucius troppene en særskilt gave.<ref>''HA Marcus'' 7.9; ''Verus'' 4.3; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 117–18.</ref> Denne var imidlertid dobbelt så stor som tidligere. 20 000 [[sestertius|sestercer]] (5 000 [[denarius|denarii]]) per hode, og mer til offiserene. I gjenytelse for denne gaven, tilsvarende som flere årslønner, sverget troppene en ed om å beskytte keiserne.<ref>''HA Marcus'' 7.9; ''Verus'' 4.3; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 117–118. «twice the size»: Richard Duncan-Jones, ''Structure and Scale in the Roman Economy'' (Cambridge: Cambridge University Press, 1990), 109.</ref> Seremonien var kanskje ikke helt nødvendig gitt at Marcus tiltredelse som keiser hadde vært fredelig og uten opposisjon, men det var en god forsikring mot senere militære vanskeligheter.<ref name="Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 118">Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 118.</ref>

Straks han var blitt keiser devaluerte Marcus også [[Romersk valuta|den romerske valutaen]]. Han minsket sølvrenheten i denarius fra 83,5 % til 79 % og sølvvekten sank fra 2,68 gram til 2,57 gram.<ref name="TulaneUniversity">[http://www.tulane.edu/~august/handouts/601cprin.htm «Roman Currency of the Principate»]  {{Wayback|url=http://www.tulane.edu/~august/handouts/601cprin.htm |date=20010210220413 }}, Tulane University</ref> Imidlertid kom Marcus senere til å endre valutareformen.

Antoninus Pius’ begravelsesseremonier var omfattende.<ref>''HA Marcus'' 7.10, overs. David Magie, sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 118, 278 n.6.</ref> Om hans begravelse fulgte mønsteret til tidligere begravelser, ville hans legeme ha blitt plassert på et likbål ved [[Campus Martius]], slik at hans ånd kunne stige opp til gudenes hjem i himlene. Marcus og Lucius nominerte deres for gudeliggjøring. I kontrast til deres oppførsel under Antoninus’ kampanje for å gudeliggjøre Hadrian, motsatte senatet seg ikke deres ønsker. En ''[[flamen]]'', eller kultprest, ble utnevnt for administrere den religiøse kulten til den guddommeliggjorte Antoninus, nå ''Divus Antoninus''. Hans levninger ble gravlagt i Hadrians mausoleum, ved siden av levningene av Marcus' tidligdødte barn og Hadrian selv.<ref>''HA Marcus'' 7.10–11; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 118.</ref> Tempelet han hadde dedisert til sin hustru, Diva Faustina, ble [[Tempelet til Antoninus og Faustina]]. Det overlevde ved å bli kirken til «San Lorenzo i Miranda».<ref name="Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 118" /> Den står i [[Forum Romanum]], ved [[Via Sacra]], motsatt av [[Regia]].

I henhold til sitt testamente gikk Antoninus’ formue til Faustina.<ref>''HA Antoninus Pius'' 12.8; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 118–19.</ref> (Marcus hadde lite behov for sin hustrus formue. Faktisk, da han ble keiser, overførte Marcus deler av sin mors eiendommer til sin nevø, Ummius Quadratus.<ref>''HA Marcus'' 7.4; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 119.</ref>) Faustina var gravid i tredje måned da Marcus ble keiser. Under svangerskapet drømte hun om å føde to slanger, den ene mer fryktelig enn den andre.<ref>''HA Comm''. 1.3; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 119.</ref> Den 31. august fødte hun to tvillinger ved [[Lanuvium]]: T. Aurelius Fulvus Antoninus og Lucius Aurelius Commodus.<ref>''HA Comm''. 1.2; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 119.</ref> Bortsett fra det faktum at tvillingene ble født på [[Caligula]]s fødselsdag, var varslene gode, og astrologene trakk opp positive horoskoper for barna.<ref>''HA Comm''. 1.4, 10.2; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 119.</ref> Fødselene ble feiret på keiserlige myntutgivelser.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 119, siterer Mattingly, H. (1940): ''Coins of the Roman Empire in the British Museum IV: Antoninus Pius to Commodus'', London, Marcus Aurelius and Lucius Verus, nos. 155ff.; 949ff.</ref>