Redigerer Manuel I Komnenos (avsnitt)

=== Allianse mellom Bysants og Pavedømmet ===
Byen [[Bari]], som hadde vært hovedstaden for det bysantinske catepanate i sørlige Italia i århundrer før normannerne kom, åpnet sine porter for keiserens hær og begeistrede borgere rev den normanniske festningen. Etter at Bali hadde falt ble byene [[Trani]], [[Giovinazzo]], [[Andria]], [[Taranto]], og [[Brindisi]] også erobret, og Vilhelm I som kom med sin hær, inkludert 2000 riddere ble knusende slått.<ref name="N112-113">J. Norwich, ''Byzantium: The Decline and Fall'', 112-113</ref>

Oppmuntret av denne suksessen fikk Manuel en drøm å gjeninnføre det gamle storslåtte [[Romerriket]] ved å forene [[Den ortodokse kirke]] og [[Den romersk-katolske kirke]], et prospekt som hyppig ble tilbudt paven under forhandlingene og planene for en allianse.<ref name="Vas7">Vasiliev, A. A.: ''History of the Byzantine Empire'', [http://www.intratext.com/IXT/ENG0832/_P1A.HTM VII]</ref> Om det noen gang hadde vært en sjanse for en forening av den østlige og vestlige kirke, og forsone pavene for godt, var dette sannsynligvis den beste anledningen. Pavedømmet hadde aldri vært begeistret for normannerne, unntatt når det hadde vært trussel av militær handling. Å få det «siviliserte» Østromerriket ved pavedømmets sørlige grense var langt mer å foretrekke en til stadig å måtte forholde seg til de vanskelige normannerne på Sicilia. Det var pave [[Hadrian IV]]s interesse å oppnå en avtale ettersom det ville i stor grad øke hans egen innflytelse over hele ortodokse befolkningen. Manuel tilbød en stor sum med penger til paven for å skaffe forsyninger til soldater, med ytterligere anmodning om at paven bevilget den bysantinske keiseren overherredømme over tre havnebyer i bytte med å forvise Vilhelm I fra Sicilia. Manuel lovte også å betale 5000 pund i gull til paven og [[Den romerske kurie]].<ref name="W18-2">William of Tyre, ''Historia'', XVIII, [http://thelatinlibrary.com/williamtyre/18.html#2 2]</ref> Forhandlingene ble hastig utført, og en allianse ble dannet mellom keiser Manuel og pave Hadrian<ref name="D122" />.

{| class="toccolours" style="float: left; margin-left: 1em; margin-right: 2em; font-size: 85%; background:#c6dbf7; color:black; width:30em; max-width: 40%;" cellspacing="5"
| style="text-align: left;" | «Alexios Komnenos og Doukas ... hadde blitt tatt til fange av den sicilianske herre [og] igjen ødelagt forholdene. For de hadde allerede gitt løfter til sicilianerne mange ting som ikke da var ønsket av keiseren, de plyndret romerne av svært store og edle landevinninger. [De] ... meget sannsynlig berøvet romerne av byene for snart.»
|-
| style="text-align: left;" | '''''Johannes Cinnamus'''''<ref name="G172">Cinnamus, J.: ''Deeds of John and Manuel Comnenus'', 172</ref> 
|}
Det var på dette punktet, akkurat som krig synes avgjørende i Manuels favør, at ting begynte å gå galt for ham. Den bysantinske kommandanten [[Michael Palaiologos]] hadde fremmedgjort Bysants’ allierte ved sin holdning, og dette hadde bremset hærtoktet da grev Roberto III av Loritello nektet å snakke med ham. Selv om disse to ble forsont hadde hærtoktet mistet sin framdrift: Michael ble snart kalt tilbake til Konstantinopel, og tapet av ham var et stort tilbakeslag for hærens framgang. Vendepunktet var slaget om [[Brindisi]] hvor sicilianerne klarte å slå tilbake både fra land og til havs. Da fienden nærmet seg skal leiesoldatene som var blitt hyret inn med Manuels gull ha krevd høyere betaling. Da dette ble avvist skal de ha desertert. Selv de lokale baronene begynte å smelte vekk, og snart var Johannes Doukas etterlatt i håpløst undertall.

At [[Alexios Komnenos Bryennios]] ankom med en del skip endret ikke den bysantinske situasjonen i større grad. Han hadde fått ordre om å skaffe soldater, men han førte kun sine tomme skip til Brindisi. Sjøslaget ble avgjort til sicilianernes favør da Johannes Doukas og Alexios Bryennios sammen med fire bysantinske skip ble erobret.<ref name="B115">Birkenmeier, J. W.: ''The Development of the Komnenian Army'', 115<br />* Norwich, J.: ''Byzantium: The Decline and Fall'', 115</ref> Manuel sendte deretter [[Alexios Axouch]] til Antiokia for å samle sammen en ny hær, men på denne tiden hadde Vilhelm I allerede tatt tilbake alle de bysantinske erobringene i Italia, og i 1158 forlot den bysantinske hæren Italia og kom aldri tilbake.<ref>Birkenmeier, J.W.: The Development of the Komnenian Army, 115–116</ref> Både [[Niketas Khoniates]] og Kinnamos, de viktigste bysantinske historikerne i denne epoken, er enige om at fredsvilkårene som Axouch sikret seg fra Vilhelm I gjorde det mulig for Manuel å trekke seg ut fra krigen med verdighet, til tross for det ødeleggende overfallet av en siciliansk flåte på 164 skip som fraktet rundt 10 000 mann på [[Evvia|Euboea]] og [[Almyros]] i [[1156]].<ref name="M61J">Norwich, J.: ''Byzantium: The Decline and Fall'', 116<br />* Magdalino, P.: ''The Empire of Manuel I Komnenos'', 61</ref>