Redigerer Lofotfiskets historie (avsnitt)

== Svartedauden, oppgang og krisetider == 
=== Svartedaudens konsekvenser ===
[[Fil:Theodor Kittelsen - She covers the whole country - NG.K&H.B.00061 - National Museum of Art, Architecture and Design.jpg|mini|[[Svartedauden]] her personifisert som [[pesta]] som reiser rundt og sprer sykdom og død. {{byline|type=Tegning|[[Theodor Kittelsen]]}}]]

[[Svartedauden]] som rammet Norge rundt midten av 1300-tallet fikk store konsekvenser for handelen med tørrfisk.<ref name=Chr9/> På begynnelsen av 1300-tallet har historikere estimert at minst 3000 tonn tørrfisk årlig ble eksportert fra Norge. Mot slutten av 1300-tallet, etter Svartedaudens herjinger, har historikeren [[Arnved Nedkvitne]] beregnet at eksporten bare var på litt over 800 tonn totalt. Av dette gikk rundt 450 tonn til England, resten til kontinentet.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 293–294.]]</ref>

En konsekvens av svartedauden var at [[Danmark-Norge|Norge kom i union med Danmark]], i praksis skjedde dette i 1380. Dermed ble kongemakten varig flyttet fra Bergen til [[København]]. Bergen mistet etter dette sin politiske rolle, men byens rolle i tørrfiskhandelen ble derimot ikke svekket.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 301.]]</ref>

For de som overlevde og ble igjen etter svartedauden ble livet på mange måter lettere. Dette førte, samlet sett, til at befolkningsnedgangen ga sterkt redusert etterspørsel etter landjord i Europa. Denne var eid av kirke, stat og stormenn, som leide den ut til bøndene som var leilendinger. Leiekostnaden for jord ble redusert, og med det også prisen på korn og andre dyrkede vekster. Imidlertid var prisutviklingen for fisk og kjøtt relativt mindre fallende. Bytteforholdet ble gunstig for fiskerne, som etter dette fikk et større kvanta korn for samme mengde fisk som før.<ref name=Chr9/> Dermed ble den sterkt reduserte nedgangen i tørrfiskeksporten kompensert med kraftig prisoppgang. Omtrent like mye korn ble derfor importert etter svartedauen.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 322.]]</ref> Historikeren [[Kåre Lunden]] har spesielt vært opptatt av disse forholdene, han har beregnet at rundt 1350 ga bytte av tørrfisk mot korn og mel en energigevinst på mellom 140 og 500 %.<ref name=Nie310>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 310.]]</ref>

Prisoppgangen ga impuls til en folkeforflytning ut mot kysten og de beste fiskefeltene. Etter at svartedauden hadde herjet ble det mer økonomisk lønnsomt å drive med fiske enn å dyrke jorden med godt resultat. Fiskeværene, altså øyer og holmer, ofte i grupper langt fra land, vokste derfor frem langs norskekysten.<ref name=Chr9/>

Ute i fiskeværene som oppstod, bodde befolkningen tett, og de var spesialiserte fiskere. Fiskeværene oppstod helt opp til Finnmark.<ref name=Chr10>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 10]]</ref> Imidlertid valgte de fleste tryggheten som en gård med buskap ga,<ref name=Nie310/> tross alt var ikke byttevarene for tørrfisk varer som smør, kjøtt, skinn og ull. Disse varene var vesentlige for å kunne overleve og bare gårdsdriften kunne gi disse.<ref name="Nie310"/>

Etter at fiskeriene fikk økt betydning utover på siste del av 1300-tallet gikk myndighetene over til en ny verdienhet basert på fisk. Tidligere hadde ''smørspannet'' vært den viktigste verdienhet, men utover på 1400-tallet overtar ''[[Våg (måleenhet)|fiskevågen]]''. Blant annet viser erkebiskop [[Aslak Bolts jordebok]] denne overgangen. Opprinnelig var nemlig verdiene av gårdene i det nordenfjelske Norge oppgitt i spann smør, men etter en revisjon av boken i 1430-årene går en over til fiskevåger (eller våg fisk).<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 323.]]</ref>

En annen konsekvens av svartedauden var at [[Hansaforbundet]], en sammenslutning av handelslaug i nordeuropeiske byer, fikk stadig sterkere kontroll over utenrikshandelen via Bergen.<ref name=Chr10/> Fordi svartedaudens herjinger hadde gått hardt ut over den norske kjøpmannsstanden stod denne virksomheten klar til å bli overtatt. Bare ti år atter at svartedauen kom til Bergen i 1349 hadde hanseatene nærmest monopolisert utenrikshandel fra Norge.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 324.]]</ref>

=== Hansatiden === 
{{hoved|Hansaforbundet}}

[[Fil:Bergenfahrer.jpg|mini|Våpenskjoldet for [[Hansaforbundet]]s kontor i Bergen. De tyske kjøpmennene som dro til Bergen ble kalt Bergenfarer (Bergenfahrer). Våpnet er fra 1527. Til venstre vises ørnen i [[Lübeck]]s byvåpen, mens fisken til høyre forestiller en torsk med kongekrone, en såkalt ''kongetorsk''. Å få en kongetorsk betydde lykke og hell.]]

Frem til rundt 1160 var det nordmenn selv som i stor grad drev utenrikshandelen, men på siste halvdel av 1100-tallet begynte engelske og tyske kjøpmenn å gjøre seg gjeldende i Norge. De tyske kjøpmennene ble stadig sterkere, og fra begynnelsen av 1300-tallet hadde de utkonkurrert alle andre i Bergen. De tyske kjøpmennenes ledende stilling begynte i 1230-årene da [[Håkon Håkonsson]] ga kjøpmenn fra Lübeck i Tyskland privileger for sin rett til handel i Norge (strandrettigheter). Tidligere hadde utenlandske kjøpmenn kun vært i Norge om sommeren, men de tyske kjøpmennene begynte fra andre halvdel av 1200-tallet å oppholde seg i Bergen gjennom vinteren. De ble ''vintersittere'' og begynte å leie bygårder, som de etterhvert også kjøpte. Hanseatene, som de ble kalt, fikk stadig utvidet sine [[Privilegiebrev|privilegier]]. For norske myndigheter var det viktig at de skulle holde seg i Bergen og aldri seile nord for byen, blant annet fordi myndighetene skulle ha kontroll på skatter og avgifter.<ref name=Mos258259/>

Hanseatene opprettet [[Bryggen i Bergen|Det tyske kontor i Bergen]] i 1360, eller muligens noe tidligere.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 295.]]</ref> Nedkvitne har estimert at det mellom 1450 og 1600 var rundt 1000 tyskere bosatt i Bergen.<ref name=Mos258259/>

Hanseatene var kjøpmenn med kontorer i en rekke nordeuropeiske byer. De hadde en styrke og kompetanse som ingen norske kjøpmenn på denne tiden hadde, blant annet drev de virksomhet året rundt, hadde kunnskap om [[bokføring]], var finansielt sterke og godt organisert. Med hanseatene i Bergen kunne den norske eksporten av tørrfisk økes, og nordmennene ble del av den kommersielle revolusjonen som skjedde i Europa.<ref name=Mos258259/> Således oppstod det en [[trekantfart|trekanthandel]] mellom Bergen, Øst-England og kontinentet. Korn ble eksportert fra hanseatenes hjemtrakter i Østersjøområdet til Bergen, tørrfisk ble skipet over fra Bergen til England, og i England ble det lastet opp ullvarer som ble solgt i Flandern og byer ved Østersjøen.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 210.]]</ref>

Hanseatene solgte opprinnelig tørrfisken fra Lofoten hovedsakelig i England og Vest-Europa. Fra rundt 1400 ble de mer østlige Nordsjø-byene de viktigste eksporthavnene. Andre fiskeprodukter som ble omsatt var [[tran]] og lyse fra torskelever. I Nord-Europa var det stort behov for slike oljer for belysning.<ref name=Nie198/><ref>[[#Hol|Holberg og Røskaft: ''Håløygriket'' side 303.]]</ref> Andre produkter som huder, skinn, smør, planker, brynestein, voks, jaktfalker og enda flere ting ble også eksportert fra Norge i middelalderen, men tørrfisk var det desidert viktigste. Nedkvitne har beregnet at rundt 1300-tallet utgjorde tørrfisk 82 % av vareverdien, tran 8 % og sild 3 %.<ref name=Nie213/><ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 293.]]</ref>

Med utvidelse av markedet for tørrfisken økte etterspørselen og dermed prisen. Et annet gunstig forhold var at Østersjøområdet hadde rikelig med korn som kunne eksporteres nordover. Dette var en forutsetning for at en del fiskerbønder kunne bli helårsfiskere. Dette ga ytterligere flere nordmennene mulighet til å flytte lenger nordover til områder som [[Senja]] og [[Finnmark]]. Både her og lenger sør i dagens Nordland ble det etablert en rekke fiskevær der det på 1500-tallet bodde fra 10 til 60 familier. Disse var helt avhengige av kornimporten som hanseatene organiserte.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1983 | forfatter = Dahl Bratrein, Håvard | tittel = Ottar | artikkel = Nordisk fiske i oldtid og middelalder | utgivelsessted = Tromsø | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013041806099 | side = 39-41 }}</ref> Befolkningen i disse fiskeværene kunne leve både av sesongfiskeri og helårsfiske. I Lofoten kjenner en konkret til slike fiskevær i Skrova (28), Værøy (32) og Røst (24), der tallet i parentes er antallet profesjonelle fiskere nedtegnet i [[leidang]]slistene fra 1567. Det kan gjerne ha vært flere fiskevær med helårsfiskere, men disse har en konkret dokumentasjon for eksistensen av.<ref>[[#Bertelsen|Bertelsen: ''Fra den eldste tida'' side 198.]]</ref>

Handelsstedet Vágar som vokste på 1200- og 1300-tallet fikk en dramatisk tilbakegang, og forsvant etterhvert helt mellom siste del av 1300-tallet og slutten av 1500-tallet. Fiskerne i Nord-Norge begynte derfor selv å føre tørrfisken til Bergen istedenfor å bytte mot korn på markedsplassen nordpå. Denne transporten ble kjent som [[jektefarten]], og skjedde med store spesialiserte transportskip kjent som [[jekt]]er. Andre kjøpsteder som også ble avviklet av samme grunn på denne tiden var [[Veøy]] i [[Romsdalen]] og [[Borgund (Møre og Romsdal)|Borgund]] på [[Sunnmøre]].<ref name=Chr10/><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Bertelsen, Reidar | utgivelsesår = 1977 | tittel = Ottar | artikkel = Gløtt fra Tromsø museum | utgivelsessted = Tromsø | forlag = Universitetet i Tromsø | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013011706127 | side = 33}}</ref><ref name=Ber171>[[#Bertelsen|Bertelsen: ''Fra den eldste tida'' side 171.]]</ref>

=== Nordlandshandel === 
{{hoved|Nordlandshandel}}

[[Fil:Scoleus.jpg|mini|Prospekt av Bergen fra rundt 1580 med de hanseatiske kjøpmannshusene på oversiden av vågen. «Scholeusstikket» av [[Hieronymus Scholeus]].]]

En tradisjonell forklaring på at bergenskjøpmennene ikke lenger dro på handel i Nord-Norge er [[vitaliebrødrene]]s herjinger i Bergen. Disse var tyske [[kaprer]]e (sjørøvere) som herjet handelsskip og plyndret kjøpsteder, først og fremst i Østersjøen. Vitaliebrødrene herjet Bergen i 1393, 1428, 1429 og 1432 hvor det kom til kraftige kamper og store ødeleggelser. Dette ifølge islandske annaler, som oppga dette som årsak til at handelen mellom Island–Bergen og Grønland–Bergen mer eller mindre stoppet opp. Senere ble det i ''[[Bergens Fundas]]'' fra rundt 1560 oppgitt at dette var årsaken til at nordlendinger og finnmarkinger selv måtte dra til Bergen for å drive handel.<ref>[[#Kiil|Kiil: ''Da bøndene seilte'' side 17.]]</ref><ref name="Nie326"/>

En annen forklaring på at fiskerallmuen selv måtte transporterte tørrfisken til Bergen var svartedaudens herjinger. Historikere mener at denne ordningen kom i stand etter at svartedauden hadde ført til at det innenlandske handelssystemet hadde brutt sammen.<ref name=Chr12/> Enda en forklaring er kongens økende makt. Kongen fikk landeiendommer i Lofoten, blant annet fiskevær, og det var i hans interesse å få størst mulig kontroll over handelen.<ref>[[#Nie|Niemi m.fl.: ''Trekk fra Nord-Norges historie'' side 43–44.]]</ref>

I tillegg til handelen i Bergen foregikk det også en annen, men mindre, handelsvirksomhet der byborgere fra Bergen og Trondheim reiste nordover. Disse byborgerne drev handel på såkalte ''borgerleirer'', som var plasser avsatt for slik aktivitet. Denne aktiviteten ble sterkere utover på 1500-tallet da en norske borgerstand igjen begynte å gjøre seg gjeldende. Samtidig tapte hanseatene noe av sin stilling. På 1600-tallet ble borgere fra Trondheim i flertall i handelen med Nord-Norge, og fra da av konsentrerte borgerne fra Bergen seg om handelen i Finnmark. I tillegg fantes nordnorske handelsfolk, kalt ''knaper'', som mer eller mindre ulovlig drev en del handel, endog også utlendinger.<ref name=Nie229>[[#Nie|Niemi m.fl.: ''Trekk fra Nord-Norges historie'' side 229.]]</ref>

Rundt 1500 eide de sentralkirkelige institusjonene rundt 40 % av jordegodset i Nord-Norge, kongen eide rundt 20 %, bøndene hadde rundt 15 % og lokale kirker 10 %. Kongen og kirken eide mer av jorden i Nord-Norge enn i resten av landet, noe som en mener har sammenheng med fiskehandelen. På grunn av den store tørrfiskhandelen opp til midten av 1300-tallet var det god forretning å ha eierskap i gårder som lå godt til i forhold til fiske. Disse maktinstitusjonene hadde over lang tid vært interessert i å sikre seg gårder der fisket var godt.<ref>[[#Hol|Holberg og Røskaft: ''Håløygriket'' side 362.]]</ref>

Det har også vært handelsforbindelse fra Bergen til et så fjernt land som Italia, allerede etablert på slutten av senmiddelalderen. Imidlertid kjenner en ikke til opprinnelsen til dette handelssambandet. En kjenner til at det tidligere var etablert handel mellom Flandern og Italia, og at varetransporten skjedde med båt. Det holdes for sannsynlig at de italienske kystbyene [[Venezia]] og [[Genova]] tok imot tørrfisk.<ref name=Chr12>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 12]]</ref>

[[Fil:Olaus Magnus - On the Maelstrom and the Tides of the Ocean.jpg|mini|Illustrasjon fra erkebiskop [[Olaus Magnus]]' beskrivelse av [[Lofoten]] og malstrømmene mellom øyene i bokverket ''[[Historia de gentibus septentrionalibus]]''.]]

Handelen med tørrfisk gav materiell velstand for allmuen i løpet av seinmiddelalderen. Dette har en skattelister fra 1500-tallet som dokumenterer. Fra denne tiden kjenner en til at det blant bøndene i Nord-Norge fantes kostbare hollandske kleder og andre finere importvarer. I tillegg fikk Bergen styrket sin posisjon ytterligere fra høymiddelalderen og utover på 1500-tallet.<ref name=Mos312>[[#Mos|Moseng mf.: ''Norsk historie 750 – 1537'' side 312.]]</ref>

Imidlertid var de få norske kjøpmennene som fantes ikke begeistret for hanseatenes sterke tilstedeværelse. De ønsket at hanseatene skulle drive handel i store kvanta, mens de selv skulle drive som mellommenn for tørrfiskomsetningen, samt drive detaljhandel. Kjøpmennene fikk støtte av verdslige stormenn, som selv i en viss grad drev nordlandshandel. Bøndene i Nord-Norge hadde på den annen side alt å tjene på hanseatenes sikre leveranser av korn og avsetning på tørrfisk. Det samme kan sies om resten av landet som fikk et stort marked for salg av sine varer. En annen som tjente på hanseatene var erkebiskopen. Erkebiskopen hadde selv store interesser i tørrfiskhandel og ville derfor ikke redusere hanseatenes tilstedeværelse. Det alle grupper i Norge kunne samles om var at tyskerne i Bergen skulle følge norske lover og godta norske myndigheter. Dette var imidlertid noe de hadde stor nok innflytelse til å motsette seg sterkt. For hansaforbundet var det viktig at tyskerne ikke giftet seg med nordmenn, eller på annet vis ble del av det norske samfunnet.<ref name=Mos312/>

Nordlandshandelen representerte ikke bare kjøp og handel, men også en meget omfattende kulturutveksling som over flere hundre år påvirket kystsamfunnene. Et konkret eksempel på det er anskaffelse av kirkekunst fra Nord-Europa.<ref name=Chr11/><ref name="ReferenceA">[[#Nie|Niemi m.fl.: ''Trekk fra Nord-Norges historie'' side 42.]]</ref> Mye av den kirkekunsten som ble innført i Nord-Norge i senmiddelalderen var meget kostbar.<ref>[[#Bertelsen|Bertelsen: ''Fra den eldste tida'' side 214–215.]]</ref> For befolkningen fjernt fra Bergen ga disse årlige reisene store opplevelser. I Bergen møtte man folk fra andre steder i Europa med sine seder og skikker.<ref name=Chr11/><ref name="ReferenceA"/>

=== Nordlandsgjelden === 
Handelen i Bergen skjedde ved at hver enkelt fiskebonde var tilknyttet sin spesielle handelsmann. I tillegg til matvarer, korn og tøystoffer fikk allmuen også utredning for neste sesong. Et spesielt forhold var at fiskerne kom i stadig større gjeld til kjøpmennene, den såkalte ''nordlandsgjelden''.<ref name=Chr11/> Nordlandsgjelden eller bergenskreditten oppstod trolig fra slutten av 1300-tallet.<ref name=Nie326>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 326.]]</ref>

I sammenheng med handel var det allerede i middelalderen vanlig å gi kreditt, spesielt i sammenheng med varehandel med stor omsetning. De tyske kjøpmennene ga fiskerne nordfra varer eller penger av større verdi enn de varene kjøpmennene kjøpte. Dette var en nyttig og nødvendig ordning, og kunne hjelpe fiskerne gjennom for eksempel uår. Slik fikk fiskerne en viss trygghet. Men kjøpmennene drev ingen veldedighet, de var alltid den overlegne og profesjonelle parten i transaksjonene. De kunne utnytte kredittsystemet til sin fordel, noe de også gjorde. En tilbyder som var kommet i avhengighet til en kjøpmanns kreditt måtte betale mer for varer enn en som ikke var det. En annen ting var at prisen fiskerne ble betalt for tørrfisken var lavere enn i markedet ellers.<ref name=Hol388>[[#Hol|Holberg og Røskaft: ''Håløygriket'' side 388.]]</ref>

Et spesielt forhold med denne kreditten var at en klient ikke kunne gå over til en annen kjøpmann, om gjelden ikke var gjort opp med den gamle. På sikt utviklet dette seg til en «evige gjeld» til kjøpmennene.<ref name=Hut419/> På den annen side måtte kjøpmennene også balansere presset de la på fiskerne som stod i avhengighetsforhold til dem. Ble presset for hardt kunne de miste klienten. Det viktige for kjøpmennene var faste sikre leveranser og god avsetning på varene de solgte tilbake til nordlandsfiskerne. En har beretninger om bergenske kjøpmennene som ga hjelp til sine debitorer.<ref name=Hol388/>

Når kjøpmennene i Bergen handlet tørrfisk med kirken eller kronen skjedde betalingen i sølv eller penger. Dette var maktinstitusjoner som stod langt sterkere enn fiskerne, spesielt fordi disse kontrollerte jektefarten, stod ansvarlig for å gi privilegier og utarbeidet tollbestemmelser.<ref>[[#Hol|Holberg og Røskaft: ''Håløygriket'' side 403.]]</ref>

=== Bygdefarbruket === 
[[Fil:To seilbåter av typen jekt seiler sydover (9456255741).jpg|mini|To nordlandsjekter på veg sørover. Den nærmeste har toppseil over råseilet.{{byline|Anders Beer Wilse}}]]

Fiskefangsten ble fortløpende hengt på hjell for å tørke. På våren når lofotfisket var over forlot fiskerne fisken og dro hjem. På våren deltok de i hjemmefiske,<ref name=Chr10/> andre fiskerier hjemmefra eller de gjorde våronnen. Utpå sommeren når fisken som de tidligere hadde hengt opp i Lofoten ble tørr, dro fiskerne så tilbake, lastet fisken på transportbåter, kjent som jekter, og seilte sør til Bergen for å selge fisken der.<ref name=Chr11>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 11]]</ref>

Jektene skulle være klar til å starte årets første tur til Bergen ved [[Korsmesse vår|korsmesse]] den 3. mai. Båtene ble da lastet med varer som sildetønner, [[tran]] og [[Rogn (egg)|rogn]], [[dun]], ost, smør og [[talg]]. De av fiskerne som dro med jektene var mannskaper ombord. Denne turen kunne totalt vare i tre til seks uker. Da jektene kom tilbake dro de så videre til Lofoten, hvor de etter tradisjonen skulle innfinne seg den 12. juni, denne gangen for å hente all tørrfisken fra lofotfisket som skulle til Bergen for salg.<ref name=Hut154>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 154.]]</ref>

[[Pietro Querini]] var en italiensk kjøpmann som forliste under en seilas fra Venezia til Flandern og berget seg på land i [[Røst]] i 1432. Han og de av mannskapet som overlevde ble værende på Røst i flere måneder.<ref name=Chr12/> Querini er den som først dokumenterte jektefarten etter at han  reiste sammen med røstværingene i mai 1432 til Bergen.<ref name=Hol387>[[#Hol|Holberg og Røskaft: ''Håløygriket'' side 387.]]</ref> Han nevnte ikke at det var aktuelt å seile fra Vágar til Bergen, noe som kan tyde på at Vágar allerede var avviklet som kjøpsted på denne tiden.<ref name=Ber171/>

Historikerne er usikker på når fiskerne nordpå organiserte det såkalte ''bygdefarbruket'', det at de i fellesskap organiserte jektefarten, men fra senest 1500-tallet mener en at dette var den generelle ordningen. Tidligere hadde borgere og forskjellige geistlige herrer vært involvert i transport og omsetning.<ref>[[#Hol|Holberg og Røskaft: ''Håløygriket'' side 399.]]</ref> En tror egentlig ikke at geistlige, stormenn og lavadelige var vesentlige for jektefarten. De ville neppe være tilfreds med å være fraktmenn for fiskerbønder. Jektefarten var risikofylt og inntektene ikke så store at det kunne danne grunnlag for deres velstand og maktstilling.<ref>[[#Kiil|Kiil: ''Da bøndene seilte'' side 26.]]</ref><ref>[[#Sol|Solhaug: ''De norske fiskeriers historie 1815–1880 I'' side 91.]]</ref> I tillegg krevde både [[Magnus Lagabøtes bylov]] og [[Bjarkøyretten]] at skipsmannskapet skulle eie eller ha ansvar for deler av lasten.<ref>[[#Kiil|Kiil: ''Da bøndene seilte'' side 27.]]</ref>

Bygdefarbruket ble drevet av personer som hadde midler nok til å kjøpe og drive en jekt. Disse ble kalt ''skippere'' og inngikk avtale med fiskerne i bygden eller i et område om at han skulle transportere fisken til Bergen. Skipperens inntekt ble beregnet ut fra lastens volum. Jekteskipperen holdt båten i stand og skaffet styrmann, mens fiskerne skaffet mannskapet i egne rekker, såkalte ''håsetere''. Hver enkelt håseter hadde ansvar for sin egen last tørrfisk, samt for én eller flere andre fiskeres last. Fremme i Bergen skulle håseterne sørge for å selge tørrfisken til sin egen og de andre fiskeres faste kjøpmann. For oppgjøret kjøpte han varer som han fikk ansvaret for å bringe i retur, som korn, matvarer og tøy. Typisk var det opptil ti håsetere på hver jekt.<ref name=Hol402>[[#Hol|Holberg og Røskaft: ''Håløygriket'' side 402.]]</ref><ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 325.]]</ref>

Hansaforbundet, med det tyske kontor i Bergen, sørget i stor grad for å unngå at bergenske kjøpmenn skulle få anledning til å drive mellomhandel mellom Bergen og Nord-Norge. Det fantes unntak, for eksempel var det noen få bergensere som dro nordover for å kjøpe opp fisk.<ref name=Hol387/>

Seilasen langs norskekysten kunne være farefull også på sommeren. I tillegg stod mye på spill ved at hele lofotsesongens fortjeneste for mange familier var med på hver jekt. På denne tiden fantes ingen forsikringsordninger, slik at forlis kunne få fatale økonomiske konsekvenser.<ref name=Chr11/><ref name=Hol402/>

[[Fil:JFLDreierBryggen1817.jpg|mini|Bryggene i Bergen. Akvarell av [[Johan F. L. Dreier]] fra 1817.]]

Den tidligste oversikten over antallet jekter er fra 1563 og stammer fra regnskapet for skipsskatten. Denne forteller at det i hele Nord-Norge var 128 skip, hvorav 126 var jekter. 111 jekter var hjemhørende i dagens Nordland og Troms, og 15 kom fra Finnmark. I tillegg var det 40 fartøyer hjemhørende i Bergen og 31 fra Trondheim som deltok i trafikken til og fra Nord-Norge.<ref>[[#Kiil|Kiil: ''Da bøndene seilte'' side 29.]]</ref>

At omsetningen av fisk skjedde så langt unna som i Bergen ble en hindring for utviklingen i Nord-Norge. Kjøpmennene i Bergen engasjerte seg i [[sildefiske]] og torskefiske på Vestlandet slik at dette ble utviklet, men ikke i det som skjedde på lofotfisket langt unna. For kjøpmennene i Bergen var det bekvemt å la fiskerne selv foredle tørrfisken og ta risikoen som transporten representerte. På dette grunnlag hadde presten [[Petter Dass]] foreslått at Bergen skulle vært flyttet 300 mill mot nord.<ref name=Hut67>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 67.]]</ref> Systemet med bygdefarbruket er av historikere påpekt å være nokså unikt. Det vanlige ellers er at fiskere eller bønder tar sine varer med til et nærliggende marked der det omsettes. Ikke bare var seilasen risikofylt, men menn i sin beste alder måtte forsømme gårdsarbeidet som de ellers kunne ha drevet med. Først på 1700-tallet ble det urimelige i dette brukt som argument for å få etablert byer nordpå.<ref name=Nie326/>

Når Nordlandsjektene ankret opp for natten traff de på lokale bygdefolk fra Trøndelags- og Vestlandskysten. Det ble utvekslet sladder og nyheter, ikke minst da de kom frem til Bergen der mengder av folk var kommet fra fjern og nær. I møtet med fremmede mennesker med et annet liv og referanser skaptes identitet og samhold. Nordlendingene var annerledes enn byfolkene, folkene fra [[strilelandet]] rundt Bergen og forskjellige fra folk de møtte ellers rundt på Vestlandet. De som Petter Dass omtaler som «Nordlands bebyggende Mænd» var folkene fra dagens Nordland og Troms. Finnmarkingene skilte seg fra disse ved at de verken dro på lofotfiske eller til Bergen.<ref name=Hut147>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 147.]]</ref>

=== Rorbuene === 
{{Sitat|Vi baged Mad-kisterne strax efter Jul,<br />
Vi fyldte dem ganske med Brød og med Sul<br />
Og skaffes dem alle sin Fore.<br />
Vi laget vor Drenger tre Måneders Kost,<br />
Et Bismer Smør og et Bismerpund Ost<br />
Og flatbrød, to viktige Vaager;<br />
Saa Suppe-mel, kjød, og stompebrød, et Pund,<br />
Saa Jernstein, Skin-Stak og Støvler saa rund,<br />
Saa Dybsagn med Angler og Kroger.<br />
Men der med end ikke fornøies de vil,<br />
Et Anker med Syre vi skaffed de vil,<br />
Og lod deres Madkister stappe.<br />
|[[Petter Dass]] beskriver<br /> inneholdet i Lofotkisten|right|bredde=auto}}

Fogden [[Peder Hansen Schønnebøl]] har gitt en utfyllende beskrivelse av lofotfisket som ble utgitt i 1591. Han skriver at fisket startet straks etter [[kyndelsmesse]] den 2. februar. Fiskere fra Helgeland og Salten dro til lofotfisket etter juletider.<ref name=Chr10/><ref name=Nie357>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 357.]]</ref> Størst utfordring hadde fiskerne som kom til Lofoten fra sør fordi de skulle fare tvers over Vestfjorden. I verste fall måtte de vente i flere uker for å få medbør over til Lofoten. Typisk var det alltid to båter som holdt seg sammen for å gi assistanse og dele på arbeid.<ref name=Sel90/> Schønnebøl beskriver reisen til Lofoten som vanskelig og farlig, blant annet var fiskerne utsatt for kulde, snø og sjøsprøyt, dessuten var det mange som forliste. Videre måtte de overnatte i båtene sine når de gikk i havn for natten. Da de kom frem til Lofoten kunne det være vanskelig å få husrom i rorbuene, om de var uheldige kunne de bli nødt til sove i et naust, eller de kunne hvelve båten og sove under den.<ref name=Nie357/>

Forberedelsene til lofotfisket hadde de startet allerede på høsten med istandsetting av båt og utstyr. I tillegg hadde kvinnene forberedt mat som fiskerne skulle ha med i ''lofotkisten'', både mat for å ha med underveis, kalt ''rekstekost'' og maten de skulle spise i Lofoten, kalt ''felleskost''. Felleskosten skulle vare i minst tre måneder og bestod av blant annet meieriprodukter, kjøtt og flatbrød, lefse og brød, samt spekesild.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1984 | forfatter = Jostein, Angel | redaktør = Kristiansen, Svein | tittel = Torsk på norsk | utgivelsessted = Tromsø | forlag = Grafisk produksjon | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016062748179 | side = 26–27 }}</ref> Avskjeden fra hjemmet, kalt ''faredagen'', var en alvorsdag for familien der det ble holdt en enkel andakt, lest fra Bibelen og sunget en salme.<ref name=Sel90>[[#Sel|Selnes: ''Fiske og fangst'' side 90.]]</ref>

[[Fil:Eystein I head.jpg|mini|Kong [[Øystein Magnusson]] fikk bygget rorbuer i Lofoten.]]

Rorbuene var fiskernes bosted under lofotfisket, og en kjenner til at Kong [[Øystein Magnusson]] fikk bygget rorbuer i 1110. Dette er omtalt i kongesagaen ''[[Morkinskinna]]'',<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 194.]]</ref><ref name=Sel88>[[#Sel|Selnes: ''Fiske og fangst'' side 88.]]</ref> som ''fiskimannavist'' (fiskemannshytter). Sannsynligvis har det vært rorbuer også før den tid, muligens [[Gamme|jordgammer]] som generelt ble brukt gjennom hele middelalderen.<ref name=Sel88/> Senere var det enkelt for de som kom til Lofoten å få satt opp egne rorbuer og fiskehjell, fordi grunnen i de fleste fiskeværene var eid av kronen eller kirken. Mot å betale en avgift til grunneieren kalt landvarde, kunne de sette opp sine egne buer. Denne avgiften er omtalt første gang fra 1103 til 1107, og var på fem fisker for hver av dem som rodde ut på vågafiske (senere lofotfisket). Denne taksten holdt seg lenge, senere kilder i 1520 omtaler fremdeles fem fisker. Ikke bare ga utleie av grunn for rorbuene skatteinntekter, det var også fordelaktig for innkreving av andre skatter pålagt fiskerne at de var samlet på spesielle steder.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 196.]]</ref>

Disse enkle husene var enten eid av fiskerne selv eller de leide dem av de fastboende i været. Typisk hadde bygningene et stort oppholdsrom med plass til mellom 6 til 16 mann, da flere båtlag delte rorbu. Det var også et inngangsparti for oppbevaring av skinnklær, tønner, redskaper og brensel. Tønnene fylte de opp med torskelever etter hvert.<ref name=Hut151>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 151.]]</ref> Matlagingen skjedde over en [[Åre (ildsted)|åre]], det vi si et bål midt i rommet, og i taket var det [[ljore]] for røyken.<ref name=Hut152>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 152.]]</ref> Typiske gjøremål når de ikke var ute og fisket var å bøte fiskeredskapene og klærne, samt [[Agn|egning]].<ref>[[#Blix|Blix: ''Gamle Lofoten'' side 13.]]</ref> Forholdene var høyst primitive, fordi en ikke hadde mulighet til å få gode sanitære forhold. Sykdommer var det mye av, og da fiskerne dro hjem tok de med seg smittestoff.<ref name=Hut152/>

For øvrig ble jektene også benyttet til å transportere mat, klær, redskaper, stokker til fiskehjellene og fyringsved til Lofoten før fisket startet. Fra skogbygdene i Salten og Helgeland hadde fiskerne med seg ved og redskaper av tre som de solgte til andre fiskere. En annen skikk var at fiskebøndene fra båtbyggerbygdene i [[Rana]] og [[Saltdal]]en solgte båtene sine når lofotfisket var over, for dem var det naturlig å bygge seg ny nordlandsbåt til neste sesong.<ref name=Hut151/>

Lofotfisket var slitsomt arbeid, spesielt når vinteren var på sitt hardeste med frost, snøkav og vind. Båtene var små og uten overdekning, i tillegg var rorbuene trekkfulle og kalde. Fra samtiden har en flest beskrivelser fra prester og embetsfolk som omtaler det de kaller for «latmannslivet» under landligge, når været var for ille til at fiskerne kunne ro ut. Sognepresten Sigvart Kildal i Vågan skriver i 1764 om «dette Brændevins Sodoma». Det var på denne tiden borgere og kjøpmenn som solgte brennevin til fiskerne i værene, til tross for at myndighetene forsøkte å begrense salget.<ref>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 153.]]</ref>

[[Fil:Otto Sinding - View from Reine in Lofoten - NG.M.00318 - National Museum of Art, Architecture and Design.jpg|mini|[[Rorbu]]er i fiskeværet [[Reine]] i Lofoten. Et rorvær var opprinnelig et sted uten fast befolkning, mens et fiskevær var et sted med en fast befolkning som kun drev fiske. <small>''Fra Reine i Lofoten'' av [[Otto Sinding]] (1883)</small>]]

Både jektefarten til Bergen og rorbulivet under lofotfisket førte til samhold og felles identitet imellom fiskerne. Hvert bygdelag hadde sine fiskevær, for eksempel fiskerne fra [[Rørstad|Folla]] som i 1756 berettet om at de hadde benyttet seg av Stamsund, Ure og Æsæya i uminnelige tider. Sjøsamene fra [[Ofoten]] hold seg på samme tid til Vågan. Innenfor hvert fiskevær var igjen rorbuene gjerne samlet i grupper for hver bygd.<ref name=Hut151/>

Ryktespredning og historiefortelling ga fellesskap med forbindelser som bandt landsdelen sammen. Spesielt i rorbuene under lofotfisket der mange menn fra forskjellige distrikter kom sammen gikk fortellingene fra rorbu til rorbu og fra fiskevær til fiskevær. De som utmerket seg som historiefortellere fikk rikelig tid til å utøve fortellerkunst når det var landligge.<ref name="Hut147"/> Når så mennene dro hjem til bygdene tok de med seg nye historier, sladder og nyheter.<ref name=Hut147/>

=== Fisket på Lofothavet === 
Dagene begynte med at fiskerne dro ut på fiskefeltene på Lofothavet{{efn|Ikke noe egentlig hav har dette navnet, men fiskerne kalte havområdet de fisket på for «Lofothavet».<ref>[[#Blix|Blix: ''Gamle Lofoten'' side 7.]]</ref>}} i grålysningen. Det var i tidlige tider ingen fyrlys eller merker i farvannene. De som var godt kjent hørte etter bølger som brøt mot skjærene for å vite hvor de var. Typisk dro fiskerne tilbake til fiskeværene før det ble helt mørkt.<ref name=Hut152/>

Ute på Vestfjorden ble vind fra nord og nordøst regnet som godt vær. Østavinden var kald, men ga klarvær. Sørvestlig vind ga tung sjø og [[Havbølge|dønninger]] fra Atlanteren, og i tillegg mye sjørokk og skum. Spesielt ille regnet en også nordvestlige vinder å være fordi den ga fallvinder, i tillegg til at denne retningen blåste båtene ut på Vestfjorden. Ble lofotfiskerne overrasket av vind fra nordvest måtte de forsøke [[Gå over stag|å krysse]] inn mot land, men sjørokk kunne gjøre sikten vanskelig, det samme kunne snøkav. Et annet problem var vanskene med å skjelne brått og grunner, men buldrende lyd fra havet som slo mot [[skjær]] og svaberg kunne hjelpe dem om sikten ble for dårlig. Når de endelig hadde funnet nødhavn i en smul vik kunne de være langt unna fiskeværet de holdt til i. Om kryssing inn mot land ble umulig måtte de lense unna (seile med vinden inn aktenfra), hvilket kunne føre til at de ble ført ut på den åpne Vestfjorden.<ref>[[#Blix|Blix: ''Gamle Lofoten'' side 33–34.]]</ref><ref>[[#Blix|Blix: ''Gamle Lofoten'' side 37.]]</ref>

{{Sitat|Der kommet did seilend' den fiskende flok,<br />
ved to og tre hundrede båder i skok,<br />
de suled op dypsagn og snøre,<br />
opsperrede torsken og hængte på hjeld,<br /> 
så koged de mølje, det lakked ad kveld,<br /> 
dik siden at slå sig på øre.<br />|[[Petter Dass]] i ''[[Nordlands Trompet]]''|right|bredde=auto}}

Tilbake i været startet sløyingen (partering) av fisken. Lever og rogn ble lagt i hver sin tønne. Hodene ble kappet av og fisken hengt opp på hjell to og to, såkalt ''rundfisk''. Senere på sesongen ble fisken skåret inn mot ryggbeinet og brettet ut for at den skulle tørke fortere. Dette ble kalt ''råskjær''. Fiskehodene ble tatt vare på og tørket for bruk til dyrefôr.<ref name=Hut152/>

I tidligere tider hadde fiskeren på seg ''skinnhyre'', senere ble ''oljehyre'' vanlig. Om skinnhyret var [[Garving|ugarvet]] hadde det pelsen vendt inn. I tillegg hadde de [[vadmel]]sklær.<ref>[[#Blix|Blix: ''Gamle Lofoten'' side 8.]]</ref> På hendene hadde fiskerne vanter, også kalt ''lofotvott'' eller ''sjyvott'', som var godt [[Toving|tovet]].<ref>[[#Blix|Blix: ''Gamle Lofoten'' side 11.]]</ref>

Det tradisjonelle fiskeredskapet var ''djupsagn'', best kjent som [[juksa]], som bestod av et enkelt [[hamp]]esnøre med [[Fiskekrok|kroker]] og en stein eller jernstykke til [[søkke]]. Til [[agn]] ble det brukt stykker av torskens buk, sild og [[akkar]] («sprut»). Sprut var ikke godt likt som agn blant alle, fordi en mente at om skreien først ble vant til den typen agn ville den ikke bite på annen agn. På fiske i Øst-Lofoten var veien fra fiskefeltene så kort at det var mulig å få flere fangster brak i land på samme dag. I Vest-Lofoten var avstandene derimot så store at det bare ble med det ene ''utroret'' på en dag.<ref name=Hut152/>

Schønnebøl er den første som oppga kvanta for fiskefangst. Han skrev i 1591 at når fisket gikk godt, kan en båt få mellom 2400 og 4500 skrei. Uten at han har spesifisert dette, er det trolig snakk om totalfangst for et båtlag på en sesong. Andre kilder fra 1660-årene oppgir bare litt over 900 skrei per båt. Variasjonene kan være store på grunn av vær og strømforhold, og hvor lenge fiskerne var på Lofothavet før de dro hjem. 1660-årene var dessuten dårlige år. En tror imidlertid at Schønnebøl har overdrevet tallene nokså mye. På 1800-tallet ble fangstene større. Historikeren [[Trygve Solhaug]] har beregnet at for en dårlig sesong i 1860-årene var fangsten på mellom 2000 og 4000 skrei. Solhaug har da funnet at gjennomsnittlig antall fiskere på en båt var 4,5.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 358–360.]]</ref>

Under oppholdet i Lofoten hadde hver mann arbeid etter status. ''Høvedsmannen'' som var sjef på båten, og ofte også dens eier, bestemte også på land. Den som var førstereisgutt, eller på lofotfisket kalt ''skårunge'',{{efn|Egentlig et dialektuttrykk for en ung [[måke]]}} hadde lavest status og fikk ansvaret for matlagingen.<ref name=Hut152/> Skårungen var ''hundromsmann'' eller ''steinromsmann'' ombord og satt der ballasten var, blant annet passet han på [[trosse]]ne. Andre faste posisjoner var ''bakromsmannen'' som hadde ansvar for å øse vann og ''skottkaren'' som hadde ansvar for å holde utkikk med assistanse av ''framromsmannen''. Både skottkaren og framromsmannen satt på ripen for å stabilisere båten under kryssing.<ref>[[#Sel|Selnes: ''Fiske og fangst'' side 106.]]</ref>

Et system med ''lott'' bestemte hvordan inntektene fra fisket skulle fordeles på fiskerne etter kapitalinnsats og dyktighet, for eksempel om de eide bruk selv og hadde egen utrustning. Prester, andre embetsmenn og handelsmenn hadde så god råd at de selv kunne utruste hele båtlag, eller de utrustet bare noen fiskere, slik at de fikk inntekter fra fisket via lønnsarbeid.<ref name=Hut152/> Nettoinntekten ble delt i lotter, slik at båtens eier skulle ha alt fra en halvt til åtte lotter. Eksempelvis ville en åttring med fem mann, ha åtte lotter, med tre til båteier og fem til deling på mannskapet. Om høvedsmannen eide båten, fikk han da fire lotter. De andre delte de resterende fire lottene. Lottene ble også delt i brøker, slik at en skårunge var ''halvkar'' med en halv lott.<ref>[[#Sel|Selnes: ''Fiske og fangst'' side 107.]]</ref> ''Leikaren'' var en egen kategori som fikk fast betaling for hele sin arbeidsinnsats på lofotfisket. Han fikk betalt både i penger og naturalia i form av fisk under oppholdet på lofotfisket. Leikarer kom ofte fra indre fjordbygder, og var ofte samer eller svensker.<ref>[[#Sel|Selnes: ''Fiske og fangst'' side 108.]]</ref>

[[Fil:588. Torskehoveder (5383456661).jpg|mini|«Torskehoveder» samlet i hauger. Dette ble brukt som dyrefôr på gårdene til fiskebøndene. {{Byline|[[Knut Knudsen]]}}]]

For unggutter i Nord-Norge markerte den første turen på lofotfisket en overgang til voksenlivet. En spesiell tradisjon var [[Den store brennevinsdagen]] den 25. mars. På denne dagen skulle den yngste fiskeren spandere dram på sine kamerater på båtlaget,<ref name=Rin229>[[#Hut|Rinde: ''Det moderne fylket'' side 229.]]</ref> såkalt ''[[hansing]]''. Brennevin ved forskjellige anledninger var forøvrig meget vanlig på lofotfisket på begynnelsen av 1800-tallet. Det ble sett på som nødvendig for å styrke seg på og for å holde varmen på havet. En snakket om ''morgendram'', ''kjøpskål'' og ''sjødram''.<ref>[[#Jen|Jensen: ''Boka om Lofotfisket'' side 108.]]</ref>

Etter tradisjonen var lofotfisket over, eller ''utrodd'' som en sa, den 14. april. Denne dagen var også kjent som ''faredagen'' da ungdom og voksne som gjorde tjeneste avsluttet sitt engasjement. Båtlaget betalte for tienden og eventuelt rorbuleie. Fisken som hang på hjell ble registrert, og hvem som eide hvilken fisk ble markert med trepinner kalt ''karvestokker''. Etter dette var fiskerne klare til å dra hjem, men først hadde de avtalt med en fastboende at vedkommende skulle passe på fisken til den ble hentet utpå sommeren. Jektene kom til Lofoten på denne tiden for å losse tønner med rogn og lever som ikke var blitt solgt i løpet av vinteren. Dessuten tok de med torskehoder som husdyrene fikk til fôr. Leveren som fiskerne tok med fra Lofoten ble kokt hjemme på gårdene.<ref name=Hut154/>

=== Variable markeder – kriser på 1600-tallet === 
[[File:Theodor Kittelsen - Sjøtrollet, 1887 (The Sea Troll).jpg|mini|[[Draug (vesen)|Draugen]] var et [[Vette|sjøvette]] som fiskerne fryktet på havet.  I de vanskelige tidene på 1600-tallet var overtro utbredt. Fiskerne forsøkte å påkalle drauge og [[marmæle]]. De forsøkte også å koke bibelen i geitmelk tre torsdagskvelder på rad.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Posti, Per | utgivelsesår = 1991 | tittel = Trollfjordslaget | forlag = Cassiopeia forlag | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014102907554 | side = 25}}</ref>]]

Generelt har de norske fiskeriene vært utsatt for store svingninger og usikkerhet. Både ressurstilgangen og markedstilgangen har variert. Det var gode forhold for fiskeriene helt opp til slutten av 1500-tallet, da den første store markedskrisen kom.<ref name=Chr13>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 13]]</ref> Nordlandsfiskerne var på begynnelsen av 1500-tallet blitt Norges mest velstående befolkning, men den ensidige satsingen på fiske ble en byrde som varte helt ut gjennom dette og det påfølgende århundret.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 425.]]</ref> Hvilke faktorer som har vært utslagsgivende for krisene har historikerne diskutert i lang tid.<ref name="Hut47">[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 46.]]</ref> Folketallet i Europa økte kraftig, noe som ga etterspørsel etter jordbruksland og stigende priser på landbruksprodukter. Fiskerne fikk dermed mindre korn i bytte for fisken de solgte. Et annet forhold var at norsk fiskeeksport muligens for første gang fikk konkurranse fra andre lands fiskerier. Etter at den italienske oppdageren [[Christoffer Columbus]] hadde funnet veien til Amerika, ble gode fiskefelter utenfor kysten av [[New Foundland]] oppdaget, som nokså tidlig ble utnyttet.<ref name=Chr12/> Imidlertid har Nedkvitne påpekt at dette neppe kunne være utslagsgivende for omsetningen av tørrfisk fra lofotfiske fordi fisken fra New Foundland forsynte Sør-Europa.<ref name=Hut47/> Enda en faktor som påvirket fiskemarkedet var at salt var blitt billig, dermed møtte tørrfisk konkurranse fra saltet fisk, senere også klippfisk.<ref name=Chr13/>

[[Fil:The Hanging by Jacques Callot.jpg|mini|Krigens skrekk: galegtreet. ''Les misères de la guerre; 11. Les pendus'' av [[Jacques Callot]]. Ikke bare [[tredveårskrigen]] ble utkjempet på 1600-tallet, men en lange rekke konflikter før og etter, i tillegg til hungersnød, epidemier og stagnasjon som reduserte befolkningen i Nord-Europa i betydelig grad.]]

Etter [[reformasjonen]] forsvant bestemmelsene om faste i de landene som ble [[Protestantisme|protestantiske]]. Dermed ble også etterspørselen etter norsk tørrfisk redusert. I henhold til økonomisk teori er det slik at svingninger i markedspris og ressurstilgang utjevner hverandre. Redusert tilbud fører til høyere markedspris. Slik gikk det ikke utover på 1600-tallet, da det ble sterkt reduserte fiskefangster (svart hav) samtidig med lave priser for fisk. Folk flyttet i denne tiden fra kystområdene inn i landet for heller å livnære seg av jorden.<ref name=Chr13/> Historikeren [[Axel Coldevin]] har forklart at denne folkeforflytningen drevet av fall i fiskeprisene kom som et resultat av generell prisstigning i Europa, som igjen var forårsaket av de store mengdene sølv som ble innført etter oppdagelsen av Sør-Amerika. Coldevin har også påpekt regjeringens uheldige handelspolitkk.<ref name="Hut47"/> Det at kun de privilegerte byborgerne i Trondheim og Bergen fikk lov til å handle med fiskerne nordfra, og da kun med den kjøpmannen de stod i gjeld til, hindret handelsmenn i Nord-Norge i det å bygge seg et handelsnettverk og forsyne bondebefolkningen.<ref name=Hut47/>

Andre teorier forklarer de reduserte fiskeprisene med den høye befolkningsveksten en hadde i Europa på 1500-tallet. Med høyere befolkningsvekst økte etterspørselen etter korn, en økning som datidens landbruk ikke kunne kompensere for med økt produksjon. [[Priselastisitet]]en for kornprodukter er lav, det vil si at folk kjøper korn uansett prisstigning, ettersom dette var et basisprodukt i kostholdet. Elastisiteten for fisk er derimot mye større, hvilket førte til at befolkningen reduserte kjøpet av denne varen fremfor å betale mer for den. Først på midten av 1600-tallet stabiliserte befolkningsveksten seg, noe som igjen stabiliserte prisene.<ref name=Hut47/> Den franske historikerne [[Emmanuel Le Roy Ladurie]] har forklart befolkningsreduksjonen på denne tiden som såkalte [[Om befolkningslova|malthusianske prosesser]] etter den britiske presten [[Thomas Malthus]]. I enkelthet går dette ut på at matvareforsyningen på sikt ikke kan holde tritt med [[befolkningsvekst]]en. Den dramatiske konsekvensen av dette var at befolkningen ble redusert på grunn av sult, sykdom og kriger, samt færre barnefødsler.<ref name="ReferenceB">[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 403.]]</ref>

Krisene toppet seg i 1620-årene, med en pestepidemi i 1618, hanseatenes fikk vansker med å skaffe korn på grunn av krigstid ([[Tredveårskrigen]]), en bybrann i Bergen i april 1623 med tap av nesten alle varelagrene på Bryggen og avlingssvikt nordpå i 1630-årene. Videre gikk kongen for Danmark–Norge aktivt inn i krigshandlinger på kontinentet, hvilket førte til økte skattekrav fra myndigheten. Videre økte jordleien samt avgiftene som ble betalt til embetsmenn. I tillegg opplevde hanseatene konkurranse fra andre som drev handel i Nord-Norge, noe som fikk dem til å delvis fratre fra sine plikter med å skaffe forsyninger.<ref>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 428–433]]</ref>

Årsaken til reduserte fiskefangster er ikke kjent, men en regner med at klimaendringer kan ha vært en viktig årsak. Været ble kaldere,<ref name=Chr13/><ref name="Hut47"/><ref name="ReferenceB"/> i perioden kjent som [[den lille istid]]. Havtemperatur og havets saltinnhold har betydning for fiskens valg av gyteområder, dermed kan fiskeinnsiget skjedd på andre steder enn de fiskerne da hadde tilgang til med datidens båter og utstyr. En annen hypotese er at klimaendringene forverret gyteforholdene og mindre fisk vokste opp.<ref name=Chr14>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 14]]</ref>

[[Fil:Petter Dass i Melhus.jpg|mini|Presten [[Petter Dass]] på [[Alstahaug]] i [[Nordland]] har gitt mange beskrivelser av ulykker og uvær i sin samtid. Disse passer med kunnskapen klimaforskere har funnet om værforholdene i [[den lille istiden]] med hyppige stormer. I 1692 forliste 16 [[Jekt|nordlandsjekter]] i bergensfart på [[Stad|Stathavet]], deriblant jekten til Petter Dass. Dette ga store tap, noe han beskrev slik: «Mit Gods er nedsiunket, men icke mit Sind».<ref>{{Kilde www | forfatter= Borgos, Johan I. | url=https://uit.no/Content/462973/artikkel4.pdf | tittel= Hvorfor Petter Dass frøs på beina  | besøksdato = 30. desember 2017  | utgiver= Universitetet i Tromsø | arkiv_url= | dato = }}</ref>{{byline|John Lerli Kjelde}}]]

Hvor stor betydning reduserte fiskepriser og svart hav har hatt for krisetilstanden på 1600-tallet har også blitt diskutert. Historikeren [[Kari Lindbekk]] har påpekt at det tross alt skjedde en stor vekst i omsetningen om en ser første halvdel av 1600-tallet under ett. Lindbekks teori er at årsaken var en forsyningskrise, som først og fremst skyldes problemer med å få eksportert korn fra de tyske statene på grunn av tredveårskrigen og andre konflikter.<ref name=Hut47/><ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 431–433.]]</ref> Andre historikere har pekt på en generell svikt i verdensøkonomien, redusert tilgang på kapital, inflasjon, samt redusert produksjon og handel.<ref name=Hut47/>

Lindbekk mener videre at det kan påvises et stort fall i fiskefangstene i neste krise i 1660-årene. Her er det [[tiende]]listene, som viser skatteinntekt til krone og kirke, som brukes som dokumentasjon på knappe fangster. Imidlertid gir hun ikke redusert innsig av skrei skylden, men foreslår at dårlig vær forhindret fiskerne fra å komme ut på havet.<ref name=Hut47/>

{{Sitat|Du Torsk maae vel kaldes vor Næring og Brug,<br />
Du skaffer fra Bergen saa mangen Tønd’ Rug,<br />
Den stakkels Nordfarer til Føde.<br />
Barmhiertige Fader oplade din Hand,<br /> 
Velsigne os fattige Folk her i Land<br /> 
Med dine Velsignelser søde! <br />
Skuld’ Torsken os feyle, hvad havde vi da,<br /> 
Hvad skulle vi føre til Bergen herfra?<br />
Da seyled’ vist Jægterne tomme.<br />|[[Petter Dass]] i ''[[Nordlands Trompet]]''|right|bredde=auto}}

På slutten av 1600-tallet var antallet fiskere på lofotfiske redusert til mindre enn en tredjedel av hva det hadde vært i 1660-årene. Fiskerne dro heller til andre steder, og valgte fiskefelter helt fra Namdalskysten i sør til Finnmark i nord. Mange fiskere fra innlandsbygdene sluttet også i denne tiden å dra på lofotfiske. Med ulønnsomt lofotfiske var det bedre å satse på jordbruket.<ref name=Hut65>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 65.]]</ref><ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 455.]]</ref>  Folk giftet seg senere i livet i krisetider, noe som sammen med økt dødelighet førte til færre barn for hvert ektepar. Dermed ble befolkningsveksten dempet. Familier som ikke hadde jord etablerte seg i innlandsdalene, som igjen gjorde at reindriftssamene måtte vike.<ref name=Hut67/>

Den andre store krisen begynte i 1660-årene og varte helt ut til de første tiårene av 1700-tallet. I likhet med den første krisen var denne preget av en rekke uheldige hendelser. Blant annet brant varelagrene i Bergen igjen i 1702 under en stor bybrann, avlingene nordpå sviktet og fisket ga svært små fangster. En viktig årsak kan være klimaendringene som ga spesielt kaldt og dårlig vær, fra 1590-årene til 1690-årene. Forsyningsvansker og mangel på utredning (manglende kredit fra kjøpmennene for å kjøpe utstyr) kan også ha vært medvirkende årsaker.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 452–453.]]</ref>

Selv om nordlandsbøndene kunne veksle over fra fiske til landbruk, førte krisene totalt sett til at landsdelen ble svekket både sosialt og økonomisk. Flyttingen førte til allmenn fattigdom og en svekket bygdeelite. Landsdelen ble avhengig av ressurser utenfra, og de borgerne som skaffet disse ressursene til veie visste å bruke makten det ga. I tillegg økte embetsmennene sin innflytelse, både ved å kreve inn skatter som staten trengte mer av, og ved å styre bygdesamfunnene. Bondeeliten hadde hatt disse funksjonene før, men mot siste del av 1600-tallet var det embetsmennene som fylte slike roller.<ref name=Hut67/>

Utviklingen mot autoritære sentraliserte stater var for øvrig en generell trend i Europa på denne tiden. Noen historikere ser dette som en konsekvens av dårlige levevilkår på grunn av klimaendringer, noe som førte til at statene utøvde sterkere kontroll for å beskytte sine interesser, men også for å konkurrere med andre stater om knappe ressurser.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 404.]]</ref> På grunn av de mange krigene Danmark-Norge deltok i på 1600-tallet ble skattene økt. Krisetilstanden var dermed påtagelig på slutten av 1600-tallet med svart hav, sult og stor skattebyrde.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 406.]]</ref>

De nordlandske fiskerbøndene som flyttet inn i landet hadde heller ikke særlig god kunnskap om jordbruk. Tross alt var de fiskere mer enn bønder, dermed førte ikke denne overgangen til noen særlig forbedring av krisetilstanden. Imidlertid begynte fiskerne på denne tiden å se på andre fiskeredskaper.<ref name=Hut65/>

Hansaforbundet hadde hatt stor makt i Nord-Europa i 200 år, ved at denne sammenslutningen mellom storbyer i Nord-Tyskland kontrollerte handelen. Med krigene på 1600-tallet og endrede geopolitiske forhold greide ikke hansaen å posisjonere seg. Spesielt med utviklingen mot mer moderne territoriale stater, kunne ikke de uavhengige byene holde sin maktposisjon.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 407.]]</ref> Dette åpnet for at andre aktører etter hvert kom inn, både i transportleddet og for handelen med den ferdige fisken.

=== Nye fangstredskaper ===
[[File:TraditionalGaff1Ice.JPG|mini|[[Linefiske|Linekroker]] med snøre. På lofotfisket var det stor motstand mot dette fiskeredskapet rundt midten av 1700-tallet, selv om det hadde vært i bruk i andre deler av landet i nesten hundre år.]]
{{utdypende|Den store linesaken}}
Helt opp til slutten av 1600-tallet hadde håndsnøre, altså [[juksa]], vært dominerende fiskeredskap i Nordland.<ref name=Hut65/> [[Linefiske|Line]], som bestod av et langt tau påsatt en rekke angler med agn, var derimot et mye mer effektivt redskap,<ref name=Hut66>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 66.]]</ref> dessuten ikke så slitsomt å håndtere som juksa.<ref>[[#Sol|Solhaug: ''De norske fiskeriers historie 1815–1880 I'' side 181.]]</ref> Denne typen fiskeredskap hadde vært i brukt siden midten av 1500-tallet av fremmede fiskere som kom til Nord-Norge. I Øst-Finnmark hadde line vært vanlig siden slutten av 1600-tallet. På Sunnmøre var både line og garn vanlig på 1600-tallet. Nordlendingene derimot var sterke motstandere av line, som de mente måtte være ulovlig under lofotfiske. Både line og garn var noe bare de færreste kunne ha råd til å kjøpe, og om disse redskapene ble brukt ville de ødelegge for juksafisket, mente fiskerallmuen. Myndighetene holdt med nordlendingene, de ville ikke ha fiskere som kunne få problemer med å betale sine skatter. Dessuten fryktet myndighetene ufred og nevekamper i fiskeværene rundt redskapkonflikter. Uenigheten om redskaper var størst på havområder brukt av mange fiskere, og til tider var det fiske med line i de store havområdene i Vest-Lofoten der konfliktnivået var lavt.<ref name=Hut66/>

Etter en forbedring av fisket generelt i Nordland i 1740-årene, samt at markedet for salg også var godt, var det fiskere som investerte i line, garn og større båter. Noen få fiskere på Helgeland brukte garn på begynnelsen av 1700-tallet, men først i 1750 ble garn brukt ved lofotfiske. Fra 1750-årene tiltok striden om fiskeredskaper under lofotfiske. Fiskerne var mot line og garn fordi de mente at skreien ville sky farvann der annen fisk var fanget i garn, hang på line eller hadde falt av krokene og lå råtnende på havets bunn. En annen ting var at de mente garn ville stenge for fiskens naturlige vandring.<ref name=Hut243>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 243.]]</ref>

I Bodø mente sognepresten [[Nicolai Christian Friis]] at fiskeren ville lide om «nogle faa Familier i Landet kunde ved et slikt Garnfisker berige sig de faa aar Fiskeriet var ved magt».<ref name=Hut243/> Et nytt og omfattende regelverk for regulering av fiskeredskaper på lofotfisket ble lagt frem av amtmannen for Nordlandene [[Joachim de Knagenhielm]] i 1772. Det nye regelverket forbød linefiske totalt. Dermed oppsto det konfrontasjoner mellom de som brukte line og de som var motstandere av det. Myndighetene i København var usikker på om det virkelig var nødvendig med et forbud, og beordret amtmannen til å kartlegge når og hvor de ulike redskapene kunne brukes. Amtmannen holdt på sitt og den nye loven han utferdiget ble nøye håndhevet av sorenskriverne.<ref name=Hut252253 >[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 252-253.]]</ref> Denne konflikten er kjent som [[den store linesaken]].

Etter to år med feilslått lofotfiske var det i 1774 mange fiskere som trosset forbudet og brukte line. Dette fortsatte de neste årene, men myndighetene var strenge, og i 1776 ble 145 høvedsmenn som brukte line straffet med høye bøter. I tillegg ble lensmannen i Vågan, som hadde ledet an for linefiskerne, dømt til straffearbeid. Samtidig truet væreieren i Vågan, altså eieren av rorbuene, med at fiskere som ikke brukte line skulle bli kastet ut fra rorbuene.<ref name=Hut257258>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 257-258.]]</ref>

Linefiskerne godtok ikke de strenge straffene, og sommeren 1776 fikk to fiskere audiens hos kronprinsen i København for å legge frem sin klage. Prinsen viste forståelse for fiskernes ønske om å bruke line under lofotfisket, men det førte ikke til noen større endringer. Reglene ble brutt på ny, amtmannen gikk til sak for å håndheve lovene, og enda en ny delegasjon dro til København for å klage til kronprinsen. Sakene ble anket og verserte i rettssystemet i ti år frem til 1784, da samtlige fiskere ble frikjent. Myndighetene ønsket å komme alle interesser i møte, og det ble bestemt at line kunne brukes i Lofoten etter 4. mars hvert år, samt at garnbruk kunne brukes i [[Raftsundet]]. For å hjelpe fattige fiskere ble det bestemt at staten skulle gi disse line. Dermed ble 18&nbsp;000 angler og 670&nbsp;kg hamp sendt til Bodø for å forsyne fiskerallmuen. Konfliktene fortsatte imidlertid i flere år, men en ny lov i 1816 medførte mer ordnede forhold.<ref>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 257.]]</ref>

Historikerne har diskutert hva som var direkte og indirekte årsaker til redskapkonflikten. Blant annet har historikeren Ragnhild Høgsæt avvist at de nye redskapene virkelig var så kostbare, men påpekt at redskaper som står i vannet over lengre tid som line og garn, er mer utsatt for tap enn juksa. Dermed blir det kostnader over tid å holde seg med disse. En annen sak Høgsæt trekker frem er konfliktene som kunne oppstå med disse plasskrevende brukene på avgrensede havstykker. Om redskapene vaset seg inn i hverandre ble det utfordrende for ordensmakten å gripe inn for å holde ro og orden. Banning som også kunne oppstå ble sett på som et religiøst problem som myndighetene måtte legge til rette for å unngå.<ref>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 244.]]</ref><ref>[[#Sol|Solhaug: ''De norske fiskeriers historie 1815–1880 I'' side 88.]]</ref>

En ny lov i 1816 medførte en liberalisering der line og garn ble tillatt. Med denne loven ble det nødvendig med reguleringer for å unngå at redskapene vaset seg inn i hverandre og forebygge konflikter mellom fiskerne. Lofothavet ble inndelt i teiger og sett for for å separere bruken av redskapene. Væreierne ble utpekt til oppsynsmenn.<ref name=Chr20>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 20]]</ref>

=== Nye oppgangstider med klippfisk === 
{{hoved|Klippfisk}}
[[Fil:N. 115 Klipfisktörring No 2 (8591316435).jpg|mini|Tørking av [[klippfisk]] i [[Saltdal]] på slutten av 1800-tallet. I bakgrunnen sees klippfisk lagt opp i karakteristiske sylindriske stabler. På toppen legges et kjegleformet tak for å beskytte mot regn.{{byline|T. Brændmo}}]]

En regner med at [[klippfisk]] som konserveringsmetode ble utviklet på 1500-tallet. Metoden var en nyvinning som det tok lang tid å innføre i Norge. Metoden ble først etablert etter prøving og feiling i [[Kristiansund]] på første halvdel av 1700-tallet. Produksjon av klippfisk var arbeidskrevende, fisken måtte vaskes grundig, alt blod måtte fjernes, deretter kom tørking og salting. Fisken flekkes ved at den etter sløying skjæres opp langs ryggbeinet for deretter å brettes ut. Saltet måtte trekke inn i fiskekjøttet slik at såkalt ''saltmodning'' skjer.<ref name=Chr14/> Tørkingen skjedde ved at fiskestykkene ble lagt ut over svabergene. Imidlertid kunne den bare ligge ute slik på dagtid, nattestid ville det danne seg kondensvann. Dermed måtte all fisken samles inn og stables opp hver kveld, for neste morgen og legges ut igjen. Samme prosess måtte foretas om det kom regn.<ref name=Chr16>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 16]]</ref>

Fisken som ble brukt til klippfiskproduksjon kom i stor grad fra Lofoten. Større fartøyer dro nordover og kjøpte fersk fisk direkte av fiskerne. Disse båtene hadde også med seg salt for å salte fisken med en gang den ble lagt ombord. Selve tørkingen foregikk ikke i Lofoten, men først og fremst på Møre og i Salten.<ref name=Chr16/><ref name=Sol92>[[#Sol|Solhaug: ''De norske fiskeriers historie 1815–1880 I'' side 92.]]</ref> En samtidig beretning beskriver at i 1807 var det 300 fartøyer fra Kristiansund, Molde, Sunnmøre og Bergen i Lofoten for å kjøpe opp råfisk. En tror at den store veksten i klippfiskproduksjon i 1790-årene fremskyndet bruken av line og garn, dette på grunn av økt etterspørsel og disse redskapenes større effektivitet.<ref>[[#Sol|Solhaug: ''De norske fiskeriers historie 1815–1880 I'' side 87.]]</ref>

Den nye behandlingen av fisken var til fordel for lofotfiskerne, ikke minst ved at det kom fiskeoppkjøpere slik at det oppstod konkurranse om fisken og høyere priser. En annen ting var at ved klippfiskproduksjon kunne fiskerne selge fisken med en gang den ble dradd opp, istedenfor at de selv måtte sørge for å henge den til tørk og påta seg risiko ved transport av den ferdige tørrfisken til Bergen.<ref name=Chr16/><ref name=Sol92/><ref>[[#Sol|Solhaug: ''De norske fiskeriers historie 1815–1880 I'' side 123.]]</ref>

=== Fremskritt og tradisjon – nordlandsfiskernes tilsynelatende tradisjonsbinding === 
På 1500- og 1600-tallet utviklet alle land som grenset mot Nordsjøen havfiske på [[fiskebanke]]ne. Dette gjaldt England, Skottland, Frankrike, Danmark og Nederland. Det ble utviklet store fiskefartøyer som de kunne drive fiske langt ut på havet med, og i flere uker i strekk. Norge var det eneste landet som grenset til dette området som ikke utviklet havfiske. Mange, både i samtiden og senere, kritiserte norske fiskeres enkle organisering, dårlige utbytte og motstand mot modernisering. Fiske med line og garn var det for eksempel bare finnmarksfiskerne som ikke var skeptiske til. En forklaring som ble holdt opp var fiskernes iboende karaktertrekk.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 536.]]</ref>

Havforskeren [[Johan Hjort (1869–1948)|Johan Hjort]] skrev i sitt encyklopediske verk ''Norsk Havfiske'' at årsaken heller er å finne i særegne geografiske forhold: Det er «nedarvede ulikheter naturen» som er årsak til «forskjelligheter i atferd og karakter». Utenfor kysten av Nordland er det store grunner og banker mellom kysten og [[Egga]], altså kanten av kontinentalsokkelen. Dermed kunne nordlandsfiskerne drive sitt «kystfiske til havs». Med andre ord trengte de ikke dra langt på åpent hav for å finne gode fiskeplasser. Dermed hadde de også fordelen av å se land, slik at de kunne finne posisjonen mot fjellene, det som kalles for ''[[med]]'' (uttales mé). Forholdene utenfor Nordsjølandene er slik at det bare blir mer og mer fiskerike farvann jo lengre fra land en drar ut. Andre forhold som Hjort la vekt på var Norges spredte befolkning, at det ikke var noe stort hjemmemarked for fisk og ingen sterke kapitaleiere som kunne utvikle havfiske.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 537.]]</ref>

Nordlandsfiskerne kan også sammenlignes med vestlandsfiskere. Vestlendingene utviklet både sildefisket og havfiske, og de var stadig ivrige etter å utvikle nye metoder, samtidig som de sparte og investerte for å øke fortjenesten. Dette står i kontrast til det karikerte bilde av nordlendingen som venter på at torsken skal komme, og når han får penger mellom fingrene bruker han dem på wienerbrød og et silkeskjerf til kjæresten.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 540.]]</ref> Nedkvitne har undersøkt dette, og mener at årsaken kom av materielle forhold, mer enn mentalitet. Han påpeker at Bergen hadde en kjøpmannsstand, og at dette kan forklare forskjellen. Disse hadde kapital og den brukte de på å utvikle fiskeriene på Vestlandet. Forholdene i nærområdene kjente de og var med på å utvikle. Nordland derimot lå alt for langt unna til at de kunne vurdere forholdene. Dessuten sørget de mange nordlendingene for stabil og god tilførsel av tørrfisk, slik at «marginalfortjenesten», som Nedkvitne kaller den, ble for liten til at kjøpmennene ville bruke sin kapital på fisket i Nord-Norge.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 542.]]</ref> Hjort påpeker videre fiskernes stedbundenhet til farvannene de kjente og kunne ta med, de var avhengige av kreditt for å drive fisket og de hadde ikke overskudd nok til å forbedre fangstredskapene. For kjøpmennene var det mer aktuelt å satse sin kapital på handel med fisk, trelast eller skipsfart. Disse forholdene mente Hjort hadde etablert seg allerede i hansatiden.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 538.]]</ref>