Redigerer Konstantin den store (avsnitt)

=== Krig mot Maxentius ===
Ved midten av [[310]] hadde Galerius blitt for syk til å delta i keiserlig politikk.<ref>Lactantius, ''De Mortibus Persecutorum'' 31–35; Eusebius, ''Historia Ecclesiastica'' 8.16; Elliott, ''Christianity of Constantine'', 43; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 68; Odahl, 95–96, 316.</ref> Han siste handling er bevart: et brev til provinsene ble postet i Nikomedia den 30. april 311 og proklamerte en slutt på forfølgelsene og gjeninnføring av religiøs toleranse.<ref>Lactantius, ''De Mortibus Persecutorum'' 34; Eusebius, ''Historia Ecclesiastica'' 8.17; Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 304; Jones, 66.</ref> Han døde kort tid etter,<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 39; Elliott, ''Christianity of Constantine'', 43–44; Lenski, "Reign of Constantine" (CC), 68; Odahl, 95–96.</ref> ødela det lille som var igjen av tetrarkiet.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 41; Elliott, ''Christianity of Constantine'', 45; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 69; Odahl, 96.</ref> Maximin mobiliserte mot Licinius og erobret [[Anatolia]]. En hastig fred ble signert om bord på en båt midt på [[Bosporos]], stredet mellom Europa og Asia.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 39–40; Elliott, ''Christianity of Constantine'', 44; Odahl, 96.</ref> Mens Konstantin reiste rundt i Britannia og Gallia, forberedte Maxentius seg på krig.<ref>Odahl, 96.</ref> Han befestet nordlige Italia, og styrket sin støtte til det kristne samfunnet ved å la dem velge en ny biskop for Roma, [[Eusebius (pave)|Eusebius]].<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 38; Odahl, 96.</ref>

Maxentius' styre var uansett usikkert og utrygt. Hans tidlige støtte løste seg opp i kjølvannet av høyere skatter og dalende handel; opprør brøt ut i Roma og [[Kartago]];<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 37; Curran, 66; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 68; MacMullen, ''Constantine'', 62.</ref> og [[Domitius Alexander]] var kortvarig i stand til å rive til seg hans autoritet i nordlige Afrika.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 37.</ref> Ved 312 var han en mann som knapt ble tolerert, ikke aktiv støttet,<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 37–39.</ref> selv blant kristne italienere.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 38–39; MacMullen, ''Constantine'', 62.</ref> Sommeren 311 mobiliserte Maxentius mot Konstantin mens Licinius var opptatt i øst. Han erklærte krig mot Konstantin, sverget på at ville hevne sin fars «mord».<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 40; Curran, 66.</ref> For å forhindre Maxentius til å danne en allianse mot ham med Licinius,<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 41.</ref> forfalsket Konstantin sin egen allianse med Licinius i løpet av vinteren 311–312, og tilbød ham sin halvsøster [[Flavia Julia Constantia]] i ekteskap. Maximin betraktet Konstantins arrangement med Licinius som en fornærmelse mot hans autoritet. Som svar sendte han sendebud til Roma og tilbød politisk anerkjennelse til Maxentius i bytte for militær støtte. Maxentius aksepterte.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 41; Elliott, ''Christianity of Constantine'', 44–45; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 69; Odahl, 96.</ref> I henhold til Eusebius ble reiser mellom regionene umulige, og det var militær opprustning over alt. Det var «ikke et sted hvor folk ikke forventet begynnelsen på fiendtligheter den neste dagen.»<ref>Eusebius, ''Historia Ecclesiastica'' 8.15.1–2, sitert og overs. i: MacMullen, ''Constantine'', 65.</ref>

Konstantins rådgivere og generaler advarte mot forebyggende angrep på Maxentius;<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 41; MacMullen, ''Constantine'', 71.</ref> selv hans sannsiger advarte mot det, og hevdet at ofrene hadde frambrakt ugunstig varsler.<ref>''Panegyrici Latini'' 12(9)2.5; Curran, 67.</ref> Konstantin, med en ånd som etterlot et dypt inntrykk på hans tilhengere, inspirerte enkelte til å tro at han hadde en form for overnaturlig rettledning,<ref>Curran, 67.</ref> ignorerte disse advarslene.<ref>MacMullen, ''Constantine'', 70–71.</ref> Tidlig på våren [[312]],<ref name="esyyqc">Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 41; Odahl, 101.</ref> Konstantin krysset [[de cottiske Alpene]] med en fjerdedel av hæren, en styrke som utgjorde rundt 40 000 menn.<ref>''Panegyrici Latini'' 12(9)5.1–3; Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 41; MacMullen, ''Constantine'', 71; Odahl, 101.</ref> Den første byen hans hær møtte var Segusium ([[Susa (Piemonte)|Susa]], [[Italia]]), en tungt befestet by som stengte sine porter for ham. Konstantin ga ordre om å sette portene i brann og skalere dens murer. Han erobret byen med lettet. Han ga deretter ordre om at den ikke skulle plyndres, og dro videre inn i nordlige Italia.<ref name="esyyqc" />

Ved ankomsten vest for den betydningsfulle byen Augusta Taurinorum ([[Torino]], Italia), møtte Konstantin en stor styrke av tungt kavaleri sendt av Maxentius.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 41; Jones, 70; MacMullen, ''Constantine'', 71; Odahl, 101–2.</ref> I det påfølgende [[slaget ved Torino (312)|slaget]] sirklet Konstantins hær om fiendens kavaleri, flankerte den med sitt eget kavaleri, og slo dem av hestene med sine soldaters jernbeslåtte klubber. Konstantins hær seiret.<ref>''Panegyrici Latini'' 12(9)5–6; 4(10)21–24; Jones, 70–71; MacMullen, ''Constantine'', 71; Odahl, 102, 317–18.</ref> Torino nektet å gi beskyttelse for Maxentius' flyktende styrker og åpnet sine porter istedenfor Konstantin.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 41; Jones, 71; Odahl, 102.</ref> Andre byer i de nordlige slettene sendte ambassadører til Konstantin for å gratulere ham med seieren. Han dro videre til [[Milano]] hvor han ble møtt med åpne porter og stor jubel. Konstantin lot hæren hvile ut i Milano fram til midten av sommeren 312 da han bevegde seg videre til [[Brixia]] ([[Brescia]]).<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 41–42; Odahl, 103.</ref>

Brescias hær ble med enkelhet spredt,<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 42; Jones, 71; MacMullen, ''Constantine'', 71; Odahl, 103.</ref> og Konstantin kunne raskt bevege seg til [[Verona]], hvor Maxentius hadde en stor hær ventende.<ref>Jones, 71; MacMullen, ''Constantine'', 71; Odahl, 103.</ref> Ruricius Pompeianus, general av styrkene fra Verona og Maxentius' pretoriske prefekt,<ref>Jones, 71; Odahl, 103.</ref> var i en sterk forsvarsposisjon ettersom byen var omgitt på tre sider av elven [[Adige]]. Konstantin sendte en liten styrke nordover til byen i et forsøk på å krysse elven ubemerket. Ruricius sendte en stor styrke for å utjevne dette forsøket, men Konstantins styrke kom seirende ut av konfrontasjonen. Konstantin kunne deretter suksessfullt omringe byen og beleire den.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 42; Jones, 71; Odahl, 103.</ref> Ruricius kom med en større styrke, men Konstantin nektet å oppgi beleiringen og sendte kun en mindre del av hæren for å møte ham. I den desperate [[slaget ved Verona (312)|kampen]] som fulgte ble Ruricius drept og hæren hans utryddet.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 42; Jones, 71; Odahl, 103–4.</ref> Verona ble omringet kort tid etterpå, fulgt av [[Aquileia]],<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 42; Jones, 71; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 69; MacMullen, ''Constantine'', 71; Odahl, 104.</ref> Mutina ([[Modena]]),<ref>Jones, 71; MacMullen, ''Constantine'', 71.</ref> og [[Ravenna]].<ref>MacMullen, ''Constantine'', 71.</ref> Veien til Roma var nå vidåpen for Konstantin og hans hær.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 42; Curran, 67; Jones, 71.</ref>

[[Fil:Ponte Milvio-side view-antmoose.jpg|thumb|right|Broen [[Ponte Milvio]] over Tiber, nord for Roma, hvor Konstantin og Maxentius utkjempet [[slaget ved Ponte Milvio]].]]
Maxentius forberedte seg for samme type krig som han hadde ført mot Severus og Galerius; han satt i Roma og forberedte seg på en beleiring.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 42; Jones, 71; Odahl, 105.</ref> Han kontrollerte fortsatt Romas [[Pretorianergarden|pretoriske styrker]], var godt forsynt med afrikansk korn, og var omgitt på alle kanter av de tilsynelatende ugjennomtrengelige [[aurelianusmurene]]. Han beordret at alle broene over [[Tiber]] til å bli kuttet, etter sigende på råd fra gudene,<ref>Jones, 71.</ref> og lot resten av Italia være uten beskyttelse.<ref>Odahl, 104.</ref> Konstantin fortsatte langsomt framover<ref name="BCE42">Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 42.</ref> langs veien ''[[Via Flaminia]]'',<ref>MacMullen, ''Constantine'', 72; Odahl, 107.</ref> tillot således Maxentius å føre sitt rike ytterligere ut i uro.<ref name="BCE42" /> Maxentius' støtte fortsatte å svekkes: ved hestekappløp den 27. oktober hånte befolkningen Maxentius åpent og ropte ut at Konstantin var uovervinnelig.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 42; Curran, 67; Jones, 71–72; Odahl, 107–8.</ref> Maxentius, ikke lenger sikker på at ville komme seierrik ut av en beleiring, bygde en midlertidig båtbro over Tiber som forberedelse for feltslag mot Konstantin.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 42–43; MacMullen, ''Constantine'', 78; Odahl, 108.</ref> Den 28. oktober 312, den sjette årsdagen for hans styre hadde han et møte med vokterne av [[de sibyllinske bøkene]] for råd. Vokterne kom med spådommen at på selve dagen ville «romernes fiender» dø. Enten Maxentius ble oppmuntret av spådommen eller ikke, dro han ut for møte Konstantin i slag.<ref>Lactantius, ''De Mortibus Persecutorum'' 44.8; Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 43; Curran, 67; Jones, 72; Odahl, 108.</ref>