Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

===Kristendommen svinner hen===
Det synes som om kristendommen hadde godt renomme og at Tang-hoffet i lange tider var velvillig innstilt til religionen, lenge nok til at den burde ha klart å senke sine røtter dypt nok ned uavhengig av keiserlig gunst. Likevel svant den hen, uten at man har kildegrunnlag som tillater klare konklusjoner om hvorfor. Hovedsakelig er det fire forklaringer<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 57-60</ref> som er blitt foreslått:

For det første kan det synes som om den syro-orientalske kristendom aldri slo rot i den vanlige kinesiske befolkning selv om den hadde en del konvertitter, men forble en religion for utlendinger og preget av dem. For det andre synes syro-orientalsk tro å ha kommet til Kina på et tidspunkt det ikke var noen hunger etter noe nytt. Tradisjonell folketro stod sterkt, og buddhismen kan ha oppfylt behovet som en del kan ha hatt for noe avansert - og ettersom syro-orientalerne tilpasset seg særlig buddhistisk religiøs terminologi kan det også være at den jevne kineser oppfattet dem som en buddhistisk sekt. For det tredje var syro-orientalernes lederskap avskåret fra jevn kommunikasjon med de kirkelig overordnede i vest, ikke bare pga. lang reisevei, men også av de muslimske erobringer som etter hvert svekket kirken i Persia. Og til sist, da Tang-dynastiet til slutt gikk under, var de syro-orientalere som likevel måtte ha vært igjen ikke lenger i stand til å finne velvilje hos de nye ledere i det nå fraksjonerte Kina.

I [[843]] begynte Tang-dynastiet å forfølge [[manikeismen]], og kort etter var det buddhistenes tur. Det antas nå generelt blant forskere at den kristne nedgangstid fulgte etter [[845]], da dynastiet beordret presteskapet i ikke-kinesiske religioner (inklusive buddhismen) å tre ut og bli lekfolk. Dermed var manikeere, buddhister og kristne ikke lenger velkomne i hovedstaden. De kristne fortrakk til Sør-Kina, men uten forbindelser med  sin kirke i Midtøsten var de enda mer sårbare.<ref>John J. Witek: ''«Universal Teaching from the West»'', i Stephen Uhalley jr. og Xiaoxin Wu (red.): ''China and Christianity: Burdened Past, Hopeful Future'', Armonk, New York - London: M.E. Sharpe 2001, s. 14</ref> Det var ikke bare Tang-kinesisk uvilje som var problemet, man kjenner også til kinesiske opprøreres direkte forfølgelse av sine motstandere og av tilhengere av de «utenlandske» religioner. En arabisk reisende, ''Abu Zeid'', kunne i [[878]] berette at da [[Guangzhou|Kanton]] ble erobret av opprøreren [[Huang Chao]] det året, ble 120&nbsp;000 muslimer, jøder, kristne og [[zoroastriere]] slaktet ned der.<ref>Samuel Hugh Moffett: A History of Christianity in Asia: Beginnings to 1500 (bind I), 2. utg., New York 1998, s. 313</ref><ref>Moffets kilde er John Foster: ''The Church of the T'ang Dynasty'', London: SPCK, 1939, s. 130,  som viser til ''Abu Zeid'' som nådde Kina i 878 og forfattet ''Achbar ul Sin wal Hind (Observations upon China and India)''</ref>