Redigerer Kapp Verdes historie (avsnitt)

== Etter uavhengigheten ==
[[Fil:Pedro Verona Rodrigues Pires.jpg|thumb|President Pedro Verona Rodrigues Pires.]]
Etter uavhengigheten prøvde PAIGC å forene Kapp Verde og Guinea-Bissau til en nasjon. PAIGC kontrollerte regjeringen i begge land, men et kupp i Guinea-Bissau i 1980 satt en stopper for planene. Statskuppet gjorde forholdet mellom de to landene anstrengt. Kapp Verde oppga sine håp om forening med Guinea-Bissau og dannet Det afrikanske partiet for uavhengighet for Kapp Verde (PAICV). Problemene har siden blitt løst og forholdene mellom de to landene har siden vært gode. PAICV og dets forgjenger innførte et ettpartisystem og har styrt Kapp Verde fra uavhengigheten og fram til 1990.

Som svar på det voksende presset for politisk åpning innkalte PAICV til krisesammenkomst i februar 1990 for å diskutere endringer i konstitusjonen for å avslutte ettpartisystemet. Opposisjonsgrupper kom sammen for å danne Bevegelse for demokrati (MpD) i Praia i april [[1990]]. Sammen drev de kampanje for retten til å delta i presidentvalget i desember 1990. Etpartistaten ble opphevet i den 28. september 1990 og det første valg med flere partier ble holdt i januar [[1991]]. MpD vant flertallet av setene i nasjonalforsamlingen, og MpDs presidentkandidat [[António Mascarenhas Monteiro]] beseiret PAICVs kandidat med 73,5 prosent av stemmene til 26,5 prosent. Han etterfulgte landets første president, [[Aristides Pereira]], som hadde styrt siden 1975. Lovgivende valg i desember 1995 økte MpDs flertall i nasjonalforsamlingen. Partiet holdt 50 av nasjonalforsamlingens 72 seter. I presidentvalget i februar 1996 førte António Mascarenhas Monteiro tilbake som president. Valgene i desember 1995 og februar 1996 ble bedømt som fri og rettferdige av nasjonale og internasjonale observatører.

I valgene for president for 2000 og 2001 var to tidligere statsministre, [[Pedro Pires]] og [[Carlos Veiga]], de fremste kandidatene. Pires var statsminister under styret til PAICV mens Veiga var statsminister under det meste av Monteiros presidentskap, gikk til side kun da det var tid for valgkampanjen. I det som kan ha vært et av de tetteste valg i demokratiets historie vant Pires med 12 stemmer hvor han og Veiga fikk bortimot halvparten av stemmene.