Redigerer Justinian I den store (avsnitt)

== Religiøse aktiviteter ==
Justinian så ortodoksien (rettroenheten) i riket truet av sprikende religiøse retninger, særlig [[monofysittisme]], som hadde mange tilhengere i de østlige provinsene i [[Syria]] og [[Egypt]]. Den monofysittiske lære hadde blitt fordømt som [[kjetteri]] av [[konsilet i Kalkedon]] i [[451]], og den tolerante politikken til keiserne [[Zenon]] og [[Anastasios I]] hadde vært en kilde til spenninger med biskopene i Roma. Justinian endret denne utviklingen da han bekreftet den kalkedonske lære og fordømte monofysittene.

Justinian forsøkte å pålegge religiøs forening av sine undersåtter ved å tvinge dem til akseptere religiøse kompromisser som kunne være spiselig for begge parter, men politikken viste seg å ikke tilfredsstille noen av dem. Mot slutten av hans liv ble Justinian selv trukket mer mot den monofysittiske læren, særlig i form av [[aftartodoketisme]], men han døde før han var i stand til utgi noen lovgivning som kunne ha løftet denne læren opp til status av dogme. Keiserinne Teodora sympatiserte med monofysittene, og det er sagt at hun var en konstant kilde til religiøse intriger ved hoffet i Konstantinopel i de første årene. I løpet av sitt styre utga Justinian, som hadde en ekte interesse i teologiske spørsmål, flere mindre teologiske avhandlinger.<ref>Avhandlinger skrevet av Justinian kan bli funnet i Mignes ''Patrologia Graeca'', bind 86.</ref>

=== Religiøse politikk ===
[[Fil:Justinian.jpeg|thumb|right|Justinian I, avbildet på en Follis-mynt.]]
Med sin sekulære administrasjon ble [[despotisme]] også en del av keiserens kirkepolitikk. Han regulerte alt, både i religion og i lovverket.

På begynnelsen av sitt styre kunngjorde han ved lov kirkens tro i spørsmålet om [[Den hellige treenighet|Treenigheten]] og [[Inkarnasjon]]en, og truet alle kjettere med nødvendige straffer,<ref>''Cod.'', I., i. 5.</ref> hvor han deretter erklærte at han hadde til hensikt å avskjedige alle som forstyrret den rette tro i henhold til loven.<ref>''MPG'', lxxxvi. 1, s. 993.</ref> Han gjorde nikensk-konstantinopel-trosbekjennelse som den eneste rette trosbekjennelsen i kirken,<ref>''Cod.'', I., i. 7.</ref> i overensstemmelse med tolkningene til de fire økumenisk konsilene.<ref name="Novellæ, cxxxi">''Novellæ'', cxxxi.</ref> Biskopene som var til stede ved den andre konsil i Konstantinopel i 553 anerkjente at ingenting kunne bli gjort i kirken som stred mot keiserens vilje og påbud,<ref>[[Giovanni Domenico Mansi|Mansi]], ''Concilia'', viii. 970B.</ref> mens han på sin side, som keiser, i samarbeid med patriark [[Anthimus]], forsterket kirkens bannlysningen med midlertidig forbud.<ref>''Novellæ'', xlii.</ref> Justinian beskyttet kirkens renhet ved å undertrykke de som kirken utpekte som kjettere. Han overså ingen anledning til å sikre kirken og de geistliges rettigheter og beskytte og utvide munkevesenet. Han bevilget munkene retten til å arve eiendom fra private borgere og retten til å motta ''solemnia'', det vil si årlige gaver fra den keiserlige skattkiste, eller fra skatter fra bestemte provinser, og han forbød verdslig beslagleggelse av eiendommer tilhørende klostrene.

Til tross for at det despotiske preg ved hans maktmidler står i kontrast til dagens holdninger, var han faktisk en «kjærlig far» av kirken. Både ''Codex'' og ''Novellæ'' inneholder mange lovgivninger angående donasjoner, grunnleggelser og administrasjon av kirkens eiendommer; valg av og sikring av rettighetene til biskopene, prestene og abbedene; klosterlivet, boplikten til presteskapet, utførelse av kirketjenester, episkopalt embetsområde, osv. Justinian bygget om kirken [[Hagia Sofia]], noe  som kostet 20 000 pund i gull,<ref>Heather, P. (2005): ''The Fall of the Roman Empire: A New History of Rome and the Barbarians'', ss. 283</ref> den opprinnelige kirken hadde blitt ødelagt av brann under opptøyene i [[Nikaopprøret]]. Den nye Hagia Sofia, med dens tallrike kapeller og helligdommer, forgylte åttekantete kuppel, og mosaikker, ble sentrum og det mest visuelle monument for den østlige, [[den ortodokse kirke|ortodokse kirke]] i Konstantinopel.

=== De religiøse forholdene med Roma ===
Fra midten av 400-tallet og framover økte de vanskelige og anstrengende kirkelige oppgavene for keiserne i øst. De radikale følte seg frastøtt av trosbekjennelsen som ble godkjent av [[konsilet i Kalkedon]], som forsvarte den bibelske lære om Kristus' vesen og natur, og som forsøkte å bygge bro mellom de dogmatiske partiene. Pave [[Leo I (pave)|Leo I]]´s brev  til erkebiskop [[Flavianus av Konstantinopel]] ble i øst betraktet som et arbeid gjort av [[Satan]]. Av den grunn ønsket ingen å høre på kirken i Roma. Keiserne, derimot, hadde et ønske om å bevare forbindelsen mellom Konstantinopel og Roma; og dette forble mulig kun om kirken ikke avvek fra den linje som ble definert ved Kalkedon. Fraksjonene i øst,  som var blitt hisset opp  av konsilet i Kalkedon, måtte begrenses og bli pasifisert. Dette problemet viste seg å være vanskelig, ettersom dissenterne i øst overgikk  tilhengerne av Kalkedon både i antall og i intellektuell dyktighet. Spenningen mellom de to retningen vokste; de som valgte Roma og vesten måtte oppgi støtte fra Østen, og omvendt.

[[Fil:Flavius Petrus Sabbatius Justinianus 02.JPG|right|thumb|Konsulær diptykon som viser Justinians fulle navn (Konstantinopel 521)]]
Justinian trådte inn på valplassen til den kirkelige strid kort tid etter at hans onkel tiltrådte som keiser i [[518]], og gjorde en slutt på den [[monofysittisme|monofysittiske]] [[skisma]] og splittelse som hadde eksistert mellom Roma og Konstantinopel siden 483. Anerkjennelsen av det romerske bispesete som den høyeste kirkeautoritet<ref name="Novellæ, cxxxi"/> forble hjørnesteinen i hans vestpolitikk. Fornærmende som det var for mange i øst, følte Justinian seg uansett helt fri til å ha en despotisk holdning mot paver som [[Silverius]] og [[Vigilius]]. Mens det ikke var mulig å få til et kompromiss med kirkens [[Dogme|dogmatiske]] parti, skaffet han seg gjennom sine anstrengelser for å få til et forlik støtte fra de fleste i kirken. Et påtagelig bevis var hans holdning i kontroversen om ''den theopaschitiske formel'': «Unus ex Trinitate passus est» (i betydning «En av Treenigheten led i legemet»). Han var av den mening at spørsmålet var en krangel om ord. Han gjorde et forgjeves forsøk på å megle i en religiøs konferanse med tilhengerne av [[Severus av Antiokia]] i [[533]].

På nytt beveget Justinian seg mot kompromiss i det religiøse edikt av 15. mars 533,<ref>''Cod.,'' L, i. 6.</ref> og lykkeønsket seg selv med at pave [[Johannes II]] tillot rettroenhet gjennom den keiserlige bekjennelse.<ref>Cod., I., i. 8.</ref> Den alvorlige feilen som han gjorde i begynnelsen ved å delta i  en alvorlig forfølgelse av monofysittiske biskoper og munker og således skape bitterhet i vidstrakte regioner og provinser fikk han til sist bøtt på. Hans vedvarende mål forble å vinne over monofysittene, samtidig som han ikke ville slippe trosbekjennelsen fra Kalkedon. Mange ved hoffet mente at han ikke gikk langt nok: Teodora mente særlig at monofysittene ikke ble behandlet rettferdig. Justinian holdt tilbake pga. av komplikasjonene som ville ha skjedd i vest. Men i fordømmelsen av ''[[Tre kapitler-striden|De tre kapitler]]'' forsøkte Justinian å tilfredsstille både vest og øst, men  mislyktes begge deler. Selv om paven bifalt fordømmelsen trodde vestrikets prelater at keiseren hadde handlet i strid med forordningene fra Kalkedon. Selv om mange delegater i øst bøyde seg for Justinian, var det mange, særlig monofysitter, som forble misfornøyde. Alle var mer bitre på ham ettersom han i sine siste år selv tok stadig mer aktivt del i teologiske saker.

=== Undertrykkelse av religioner ===
[[Fil:Half follis-Justinian I-sb0165.jpg|thumb|left|Justinian var en av de første keiserne som ble avbildet med korset på en mynts bakside.]]
Justinians religiøse politikk reflekterte den keiserlige overbevisning om at imperiets enhet  forutsatte troens enhet. Det syntes opplagt for ham at denne troen kunne utelukkende være ortodoks (nikensk). De som var av en annen tro måtte godta at "forsoningsprosessen", som keiserlig lovgivning hadde pålagt siden [[Konstantius II]]s tid, ville fortsette med full styrke. Lovverket inneholdt to statutter<ref>''Cod.'', I., xi. 9 & 10.</ref> som krevde full ødeleggelse av [[Hedendom|hedenskapet]], selv i det private livet. Disse forskriftene ble nidkjært påtvunget samfunnet i dagliglivet. Samtidige kilder ([[Johannes Malalas]], [[Theophanes]], [[Johannes fra Efesos]]) forteller om heftige forfølgelser, selv mot menn i høye posisjoner.

[[Fil:Manicheans.jpg|180px|thumb|Manikeere, en [[Dualisme|dualistisk]] religion med [[Gnostisisme|gnostiske]] trekk, avbildet i et manuskript fra [[Khocho]], en by i [[Tarimbekkenet]] i det som nå er det vestlige Kina.]] 
Kanskje den hendelsen som er mest verdt å merke seg  skjedde i [[529]] var da det [[Nyplatonisme|nyplatoniske]] akademiet i [[Athen]] ble lagt under statskontroll på ordre fra Justinian: Således ble [[hellenisme]]ns skole for utdannelse og læring effektivt kvalt. Hedenskapet ble aktivt undertrykket. I Lilleasia alene hevdet Johannes fra Efesos at det ble konvertert 70 000 hedninger.<ref>Nau, F. i ''Revue de l'orient chretien'', ii., 1897, 482.</ref> Andre måtte også underkaste seg den kristne tro; [[Herulere|herulerne]],<ref>[[Procopios]], ''Bellum Gothicum'', ii. 14; [[Euagrios Scholastikos|Evagrius]], ''Hist. eccl.'', iv. 20</ref> [[hunerne]] ved elven [[Don]],<ref>Procopios: iv. 4; Evagrius, iv. 23.</ref> abchazere,<ref>Procopios: iv. 3; Evagrius, iv. 22.</ref> og [[makronene|tzanniene]],<ref>Procopios: ''Bellum Persicum'', i. 15.</ref> begge de to sistnevnte var folkeslag i [[Kaukasus]].

Dyrkelsen av den gamle egyptiske guden [[Amon]] i [[Augila]] i [[den libyske ørken]] ble forbudt;<ref name="ReferenceA">Procopios: ''De Aedificiis'', vi. 2.</ref> og det samme ble levningene av [[Isis]]-dyrkelsen på øya [[Philae]] (eller Pilak), en øy i [[Nilen]].<ref>Procopios: ''Bellum Persicum'', i. 19.</ref> Kirkeforstander Julian<ref>''DCB'', iii. 482</ref> og biskop Longinus<ref>Johannes fra Efesos: ''Hist. eccl.'', iv. 5 sqq.</ref> bedrev misjon blant [[nabateere]], et nordarabisk folk i området øst for [[Palestina (område)|Palestina]], og Justinian forsøkte å styrke kristendommen i [[Jemen]] ved å sende en biskop fra [[Egypt]].<ref>Procopios: ''Bellum Persicum'', i. 20; Malalas, red. [[Barthold Georg Niebuhr|Niebuhr]], [[Bonn]], 1831, ss. 433 sqq.</ref>

[[Jøder|Jødene]] ble også undertrykket. Ikke bare begrenset myndighetene deres borgerlige rettigheter,<ref>''Cod.'', I., v. 12</ref> og truet deres religiøse privilegier,<ref>Procopios: ''Historia Arcana'', 28;</ref> men keiseren blandet seg også inn i deres indre anliggender i [[synagoge]]ne.<ref>''Nov.'', cxlvi., 8. februar 553</ref> Dog forfulgte han ikke jødene aktivt, men «oppmuntret» dem til å benytte den greske Bibelen ''[[Septuaginta]]'' framfor deres egne bibelske tekster i deres synagoger i Konstantinopel.<ref name="Maas2005">Maas, Michael (2005): [http://books.google.com/books?id=9AvjaThtrKYC&pg=PA16 ''The Cambridge companion to the Age of Justinian''], Cambridge University Press, ISBN 9780521817462, ss. 16–.</ref>

Keiseren hadde store vanskeligheter med [[samaritaner]] som nektet å konvertere til kristendommen og gjentatte ganger gjorde opprør. Han påla dem strenge og harde lovpåbud, men kunne ikke forhindre at det førte til fiendtligheter mot kristne i [[Samaria]] mot slutten av hans styre. Konsistensen i Justinians religiøse politikk betydde at [[manikeisme|manikeere]] også opplevde hard forfølgelse, både landsforvisning og fysisk avstraffelse.<ref>''Cod.'', I., v. 12.</ref> I Konstantinopel skjedde det ved en anledning at mange manikeere, etter en streng [[inkvisisjon]], ble henrettet under keiserens personlige nærvær; en del ved brenning, andre ved drukning.<ref>Nau, F. i ''Revue de l'orient'', ii., 1897, s. 481.</ref>