Redigerer Jorden (avsnitt)

== Jordens indre ==
[[Fil:Jordens indre.png|thumb|315px|Tverrsnitt av jordens indre, med kjernen (innerst) i grått og mantelen i oransje.]]
Forståelsen av jordens indre utviklet seg for alvor da man begynte å måle forsinkelse i måten jordskjelvtrykk forplantet seg til ulike steder på kloden. Den tyske seismologen [[Beno Gutenberg]] brukte i [[1913]] denne metoden for å anslå den indre, faste kjernens diameter. Den [[Kroatia|kroatiske]] seismologen [[Andrija Mohorovicic]] studerte et kraftig jordskjelv i [[1909]], og oppdaget en grense (kalt «Moho») mellom jordskorpen og den dypere [[mantel]]en.<ref name="ReferenceA">Ivar B Ramberg (red), ''Landet blir til – Norges geologi'', Norsk Geologisk Forening 2006, utg 2007, side 25.</ref> Snart innså forskere at jorden bestod av en fast kjerne i midten, en flytende mantel av smeltet lava, og jordskorpen. Den danske seismologen [[Inge Lehmann]] oppdaget i [[1936]] at kjernen av jern og nikkel var fast innerst, og flytende ytterst i laget under mantelen. Det er også fastslått at overgangen fra litosfære til mantel på 440&nbsp;km dyp, og overgangen til indre mantel på 670&nbsp;km dyp, markerer faseoverganger i silikater som øker [[bølgemekanikk|bølgebevegelsenes]] fart betydelig, noe som skaper referansedybder for en detaljert kartlegging av mantelen ved hjelp av [[seismografi]]ske apparater. Bølgehastigheten påvirkes også av temperaturavvik slik at man kan påvise lavastrømmer seismologisk.<ref name="ReferenceA" />

Kreftene i jordens indre skaper varme i kjernen, og kjernefysisk nedbryting av radioaktive grunnstoff i både mantelen og jordskorpen.<ref>Ivar B Ramberg (red), ''Landet blir til – Norges geologi'', Norsk Geologisk Forening 2006, utg 2007, side 24.</ref> For hver km innover øker temperaturen med ca. 30&nbsp;°C. Jordens indre varme bidrar til vulkanisme, og vanndamp og CO2 bidrar til en drivhuseffekt som muliggjør livet på jorden. Generelt er kjernen relativt tung, bestående av jern og nikkel. Men det er ikke slik at de tyngste mineralene naturlig sank mot kjernen, eksempelvis er de svært tunge grunnstoffene uran og thorium konsentrert om den ytre jordskorpen. Trolig var evnen til å inngå forbindelser med oksygen viktigere for hvor de ulike mineraler og grunnstoffer ble plassert vertikalt.<ref>Mineralsammensetning hentet fra: Ronald Louis Bonewitz (red), ''Rocks and Minerals'', London 2005, ed 2008, side 15.</ref>

Jordens radius er 6&nbsp;371–6&nbsp;378&nbsp;km, og består innerst av en 3&nbsp;470–3&nbsp;481&nbsp;km tykk kjerne, fulgt av en 1&nbsp;730 –2&nbsp;190&nbsp;km tykk mantel, og endelig et ytre lag av 1&nbsp;710&nbsp;km mer eller mindre størknet stein og jordskorpe:<ref>Mål og data angis i intervaller med vekt på: Michael D Krom, «Earth geology and tectonics», i: Joseph Holden (red), ''An introduction to Physical Geography and the Environment'', Pearson, Essex 2005, utgave 2012, side 30.</ref><ref>Mineralsammensetning hentet fra: Ronald Louis Bonewitz (red), ''Rocks and Minerals'', London 2005, ed 2008, side 14.</ref>

* '''Indre fast kjerne''' som er magnetisk og av hovedsakelig jern og nikkel, med en radius av 1&nbsp;390&nbsp;km. Den starter således på ca. 4&nbsp;980&nbsp;km dyp og går ned til jordens sentrum på 6&nbsp;378&nbsp;km dyp. Temperaturen er jevnt 3&nbsp;000&nbsp;°C, mens tettheten er ca. 12–13&nbsp;g/cm³. Et mellomlag på ca. 700&nbsp;km skiller den indre kjernen fra den ytre.
* '''Ytre flytende kjerne''' av jern, nikkel, muligens svovel, med en tykkelse på 1&nbsp;380&nbsp;km som strekker seg fra 2&nbsp;890–2&nbsp;908&nbsp;km dybde til 4&nbsp;980–5&nbsp;150&nbsp;km dybde. Temperaturen er noe lavere enn for den indre kjernen, og tettheten i den flytende kjernen øker fra 10,0&nbsp;g/cm³ til 11,5&nbsp;g/cm³.
* '''Nedre mantel''' av semi-fast eller delvis flytende [[periodotitt]] bestående av [[silikat]]er med mye [[magnesium]], i en tykkelse på 1&nbsp;200&nbsp;km – som strekker seg fra anslagsvis 1&nbsp;690–1&nbsp;710&nbsp;km dybde og ned til anslagsvis 2&nbsp;890–2&nbsp;908&nbsp;km dybde. Temperaturen øker med dybden fra 1&nbsp;650&nbsp;°C til 3&nbsp;370&nbsp;°C og tettheten i den nedre mantelen øker fra 4,4&nbsp;g/cm³ til 5,5&nbsp;g/cm³.
* '''Øvre mantel''' av stort sett fast stein og periodititt, i 530–880&nbsp;km tykkelse, som omfatter en overgangssone (transition zone) av fytende stein med 350–700&nbsp;km tykkelse, og deretter astenosfæren av flytende og semi-fast stein, med en tykkelse på 180&nbsp;km. Øvre mantel strekker seg da totalt fra 30–70&nbsp;km dybde og ned til 600–900&nbsp;km dybde. Temperaturen øker med dybden fra 1&nbsp;250&nbsp;°C til 1&nbsp;650&nbsp;°C og tettheten i den øvre mantelen øker fra 3,0&nbsp;g/cm³ til 4,4&nbsp;g/cm³. Grensen mellom flytende astenosfære og fast litosfære er på 70–400&nbsp;km dyp, mens Litosfæren står i direkte kontakt med jordskorpen langs Moho-linjen. Grensen mellom litosfære og astenosfære markerer en temperaturgrense hvor temperaturen øker fra 1&nbsp;250&nbsp;°C til 1&nbsp;450&nbsp;°C. Det skjer faseoverganger i [[silikat]]er i mantelen ved 440&nbsp;km og 670&nbsp;km dybde, og dette øker trykkbølgers hastighet når de sendes gjennom jorden.
* Overgangen mellom mantel og jordskorpen kalles Mohorovicic-linjen eller ganske enkelt '''Moho'''. Man trodde tidligere at dette utgjorde grensen mellom fast og flytende masse, men i senere tid antas det at hele lithosfæren er fast og at grensen mellom fast og flytende masse går ved begynnelsen av astenosfæren.<ref>Michael D Krom, «Earth geology and tectonics», i: Joseph Holden (red), ''An introduction to Physical Geography and the Environment'', Pearson, Essex 2005, utgave 2012, side 30.</ref>
* '''Jordskorpe''' av fast stein i form av alle kjente mineraler og bergarter, med en tykkelse på 30–70&nbsp;km og inndelt i flere stive segmenter, kalt [[platetektonikk|tektoniske plater]] som migrerer over jordens overflate i perioder på [[geologisk tidsskala|flere millioner år]]. Jordens [[kontinentalskorpe]] er tykkest med en 30–70&nbsp;km andel av litosfæren – [[basalt]] nederst og andre bergarter øverst. Klodens [[havbunnsskorpe]] er bare 5–15&nbsp;km tykk med basalt nederst, og dekket av et relativt ungt lag av sedimenter. Jordskorpens tetthet varierer med dybden fra om lag 2,7&nbsp;g/cm³ til 3,0&nbsp;g/cm³ ved Moho-grensen.
* Man kan også legge til '''hydrosfæren''' av inntil 4&nbsp;km tykke vannmasser, samt '''atmosfæren''' av 30&nbsp;km tykkelse eller mer og bestående av ulike lag av gasser med reflekterende eller refrakterende egenskaper.

Fra mantelen kan smeltet stein stige opp til overflaten og danne såkalte [[varmeflekk]]er under jordskorpen, som under [[Hawaii]] og under [[Island]]. Varmeflekkene presser jordskorpen opp der hvor de oppstår. På den andre siden kan stykker av størknet litosfæreplate synke ned gjennom hele mantelen og ned til den ytre kjernen på 2&nbsp;890&nbsp;km dybde.